Utløp for aggresjon
Trening er ikke bare godt for kondisjon og styrke; det kan også være et flott virkemiddel for å slippe ut litt aggresjon. Sånn som i dag.
Mars har ikke egentlig vært så veldig snill med meg, sånn helhetlig sett. Det er siste måned i en jobb jeg har likt veldig godt, internettet mitt hjemme har dødd (i skrivende stund sitter jeg på et bibliotek) og kan visstnok aldri bli fikset fordi fiksemenneskene bare kan komme i arbeidstiden min, og jeg tok en skrekkelig avgjørelse angående en hårklipp hos frisøren i går. På toppen av det hele kom jentedagene mine samtidig. Hurramegrundt.
Det naturlige valget for trening i dag (med noe dårlig samvittighet etter å ha trenet verken torsdag eller fredag på grunn av tidsmangel) ble derfor kickboksing. Jeg husket første gang jeg var på den timen, i januar, og hvor utrolig sliten jeg var etterpå. Jeg tenkte at kanskje ville jeg være litt mindre sliten denne gangen. Tja. Jeg tror det. Jeg synes å huske at det var verre da enn jeg syntes det var i dag, men så kjørte treneren også et litt annet opplegg nå enn da, så det er vanskelig å sammenligne. Det viktigste er uansett at det var en god treningsøkt på 70 minutter, og jeg fikk sparket og slått masse. Herlig!
Boksing kommer egentlig overraskende lett for meg. Jeg tar teknikkene og posisjonene forbausende raskt, noe jeg velger å skylde på genetikken for; pappa var jo bokser i sin tid, så det er kanskje noe i blodet?
Jeg er definitivt flinkere til å bokse enn jeg er til å spise, i alle fall. Det er en skam at klokken nå snart er 1400, jeg har vært våken siden klokken 0700, trenet i 70 minutter, og ennå ikke spist noe. Delvis fordi jeg ikke kjenner meg nevneverdig sulten, delvis fordi jeg bare ikke giddet å lage noe i morges. Det er ingen unnskyldning, jeg vet. Jeg må bare prøve å skjerpe meg når det gjelder dette; det er tross alt kostholdet som alltid har vært min største last, ikke latskapen (selv om det dårlige kostholdet kommer av latskapen, så ... tja ...).
Mars har ikke egentlig vært så veldig snill med meg, sånn helhetlig sett. Det er siste måned i en jobb jeg har likt veldig godt, internettet mitt hjemme har dødd (i skrivende stund sitter jeg på et bibliotek) og kan visstnok aldri bli fikset fordi fiksemenneskene bare kan komme i arbeidstiden min, og jeg tok en skrekkelig avgjørelse angående en hårklipp hos frisøren i går. På toppen av det hele kom jentedagene mine samtidig. Hurramegrundt.
Det naturlige valget for trening i dag (med noe dårlig samvittighet etter å ha trenet verken torsdag eller fredag på grunn av tidsmangel) ble derfor kickboksing. Jeg husket første gang jeg var på den timen, i januar, og hvor utrolig sliten jeg var etterpå. Jeg tenkte at kanskje ville jeg være litt mindre sliten denne gangen. Tja. Jeg tror det. Jeg synes å huske at det var verre da enn jeg syntes det var i dag, men så kjørte treneren også et litt annet opplegg nå enn da, så det er vanskelig å sammenligne. Det viktigste er uansett at det var en god treningsøkt på 70 minutter, og jeg fikk sparket og slått masse. Herlig!
Boksing kommer egentlig overraskende lett for meg. Jeg tar teknikkene og posisjonene forbausende raskt, noe jeg velger å skylde på genetikken for; pappa var jo bokser i sin tid, så det er kanskje noe i blodet?
Jeg er definitivt flinkere til å bokse enn jeg er til å spise, i alle fall. Det er en skam at klokken nå snart er 1400, jeg har vært våken siden klokken 0700, trenet i 70 minutter, og ennå ikke spist noe. Delvis fordi jeg ikke kjenner meg nevneverdig sulten, delvis fordi jeg bare ikke giddet å lage noe i morges. Det er ingen unnskyldning, jeg vet. Jeg må bare prøve å skjerpe meg når det gjelder dette; det er tross alt kostholdet som alltid har vært min største last, ikke latskapen (selv om det dårlige kostholdet kommer av latskapen, så ... tja ...).
Kommentarer
Legg inn en kommentar