Maraton!
Jeg klarte det.
JEG KLARTE DET!
Milde malurka, saft suse og jæven hårrå - jeg klarte det!
Hva har jeg klart? Dette var den lørdagen jeg nevnte i forrige uke, den som jeg skulle holde hemmelig fordi jeg ikke var sikker på om jeg faktisk ville våge å prøve meg på det, eller om jeg ville klare å fullføre. Dagens happening på Elixia var nemlig et spinningmaraton. Da de først annonserte det for en måneds tid siden, var min første tanke "hahaha, aldri i livet!". Men så gikk det et par uker, og tanken grodde litt fast på meg. Enn om? Hva hvis? Hvorfor ikke? Jeg begynte å gradvis overtale meg selv ved å ufarliggjøre det så godt jeg kunne. Argumenter som "det er jo bare én gang", "jeg kan jo ta det rolig hele tiden" og "hvis det blir for ille så kan jeg jo bare slutte tidlig og gå ut igjen" gjorde sitt for å dag for dag tippe meg over til den andre siden, helt til jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle prøve.
Det verste var egentlig at det begynte så tidlig. Klokken 9:30 i dag morges var vi i gang, noe som innebar at jeg måtte stå opp litt etter klokken 8 - alt for tidlig på en lørdag! Jeg var smånervøs på vei til senteret; kanskje for første gang siden mitt aller første besøk. Jeg kranglet med meg selv og motivasjonen min. "Enn om det blir alt for hardt, og du besvimer og ramler av sykkelen?" "Det blir deg og en sal full av superspreke sprekinger." "Jeg skal ta det rolig og forsiktig; det blir litt som en søndagstur." "Hvis jeg ikke fullfører kommer jeg til å bli kjempeskuffet." "Hvis jeg fullfører kommer jeg til å bli kjempestolt." Slik gikk tankene, negative og positive om hverandre, til jeg endelig tok meg sammen og sa til meg selv "Nå skal du bare slappe av, tråkke i vei, fokusere på deg selv og gi det du har, så blir det bra uansett." Jeg fant favorittsykkelen min (jeg har en favorittsykkel nå, nemlig) og danderte drikkeflasker og håndkle på sine faste plasser, justerte sete og styre, og innstilte meg på å bo der de kommende 3,5 timene.
Det var så lenge galskapen skulle vare. Tre og en halv time. Fra 9:30 til 13:00. Det føltes absurd lenge i begynnelsen, men her skal instruktørene ha mye ros og heder. Det var seks av dem, som vekslet på å kjøre hver sine etapper mens de andre konstant fylte vannflaskene for oss, heiet på oss og serverte oss frukt- og sjokoladebiter. Jeg følte meg både motivert, energisk og trygg; borte var frykten for å besvime og ramle av sykkelsetet, eller tvilen om hvorvidt jeg kunne få det til. De delte opp den lange tiden til overkommelige brøker, og før jeg visste ordet av det var vi halvveis.
Musikken gjorde mye, merket jeg. Det har jeg for så vidt merket tidligere også, men gjennom alle disse timene kjente jeg det spesielt godt. Det var mye spenstig, kul og motiverende musikk, og dette blandet med instruktørenes gode humør og festlige humor skapte en jevnt over veldig god stemning i salen. En av instruktørene, den samme som i slutten av januar hadde sin kule Michael Jackson-time, gjorde et skikkelig show ut av sin etappe; han stilte opp i Elvis-drakt og hadde en spilleliste full av energiske Elvis-låter. Hele salen lo, jublet og applauderte om hverandre, og jeg storkoste meg. Jeg var dødssliten, men jeg var så glad, så stolt og så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge.
Nå som jeg sitter her i stuen og tenker tilbake på de timene, kjenner jeg at jeg har blitt litt forelsket i dem alle sammen (og det enda Jonas ikke var blant dem). De var så herlige, hver eneste en, på hvert sitt vis. De fikk meg til å presse meg selv til det maksimale, til jeg nesten gråt, til jeg nesten så dobbelt, og de fikk meg til å fullføre med glans. Dette ble slettes ingen søndagstur - dette var tre og en halv time med skikkelig spinningtrening. Jeg tok ikke en dopause engang. Jeg satt der og tråkket, jeg stod der og tråkket, jeg justerte opp tyngden, ned igjen og opp igjen enda mer. Jeg drakk et par liter vann og svettet nok ut mesteparten. T-skjorten ble så fuktig at jeg rullet opp det lille som var av ermer, bare for å få tynet til meg LITT mer lufting. Jeg brøt en barriere, kanskje flere. Det var magisk.
Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i kroppen som jeg har akkurat nå; den der gode, støle smerten man får etter å ha trenet for første gang på lenge eller, som nå, etter å ha presset seg langt utenfor komfort-sonen. Jeg skal nyte denne smerten så lenge den varer, for den minner meg på hva jeg har utrettet i dag.
På toppen av det hele gikk jeg hjem med et nytt håndkle, også. Etter at vi var ferdige, mens vi tøyet ut, holdt de et lite lotteri hvor de trakk ut noen deltagerbilletter som fikk premier, og sannelig var navnet mitt blant de som ble trukket. Så gøy! Etterpå dro jeg hjem og følte meg som en dobbelt vinner.
Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg? Herregud ja. Uten tvil. Dette var fantastisk. Jeg er rett og slett stinn av imponasje, både av opplegget, av instruktørene og av meg selv. Hele salen applauderte på slutten, både for hverandre og for instruktørene, og denne applausen var virkelig velfortjent.
JEG KLARTE DET!
Milde malurka, saft suse og jæven hårrå - jeg klarte det!
Hva har jeg klart? Dette var den lørdagen jeg nevnte i forrige uke, den som jeg skulle holde hemmelig fordi jeg ikke var sikker på om jeg faktisk ville våge å prøve meg på det, eller om jeg ville klare å fullføre. Dagens happening på Elixia var nemlig et spinningmaraton. Da de først annonserte det for en måneds tid siden, var min første tanke "hahaha, aldri i livet!". Men så gikk det et par uker, og tanken grodde litt fast på meg. Enn om? Hva hvis? Hvorfor ikke? Jeg begynte å gradvis overtale meg selv ved å ufarliggjøre det så godt jeg kunne. Argumenter som "det er jo bare én gang", "jeg kan jo ta det rolig hele tiden" og "hvis det blir for ille så kan jeg jo bare slutte tidlig og gå ut igjen" gjorde sitt for å dag for dag tippe meg over til den andre siden, helt til jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle prøve.
Det verste var egentlig at det begynte så tidlig. Klokken 9:30 i dag morges var vi i gang, noe som innebar at jeg måtte stå opp litt etter klokken 8 - alt for tidlig på en lørdag! Jeg var smånervøs på vei til senteret; kanskje for første gang siden mitt aller første besøk. Jeg kranglet med meg selv og motivasjonen min. "Enn om det blir alt for hardt, og du besvimer og ramler av sykkelen?" "Det blir deg og en sal full av superspreke sprekinger." "Jeg skal ta det rolig og forsiktig; det blir litt som en søndagstur." "Hvis jeg ikke fullfører kommer jeg til å bli kjempeskuffet." "Hvis jeg fullfører kommer jeg til å bli kjempestolt." Slik gikk tankene, negative og positive om hverandre, til jeg endelig tok meg sammen og sa til meg selv "Nå skal du bare slappe av, tråkke i vei, fokusere på deg selv og gi det du har, så blir det bra uansett." Jeg fant favorittsykkelen min (jeg har en favorittsykkel nå, nemlig) og danderte drikkeflasker og håndkle på sine faste plasser, justerte sete og styre, og innstilte meg på å bo der de kommende 3,5 timene.
Det var så lenge galskapen skulle vare. Tre og en halv time. Fra 9:30 til 13:00. Det føltes absurd lenge i begynnelsen, men her skal instruktørene ha mye ros og heder. Det var seks av dem, som vekslet på å kjøre hver sine etapper mens de andre konstant fylte vannflaskene for oss, heiet på oss og serverte oss frukt- og sjokoladebiter. Jeg følte meg både motivert, energisk og trygg; borte var frykten for å besvime og ramle av sykkelsetet, eller tvilen om hvorvidt jeg kunne få det til. De delte opp den lange tiden til overkommelige brøker, og før jeg visste ordet av det var vi halvveis.
Musikken gjorde mye, merket jeg. Det har jeg for så vidt merket tidligere også, men gjennom alle disse timene kjente jeg det spesielt godt. Det var mye spenstig, kul og motiverende musikk, og dette blandet med instruktørenes gode humør og festlige humor skapte en jevnt over veldig god stemning i salen. En av instruktørene, den samme som i slutten av januar hadde sin kule Michael Jackson-time, gjorde et skikkelig show ut av sin etappe; han stilte opp i Elvis-drakt og hadde en spilleliste full av energiske Elvis-låter. Hele salen lo, jublet og applauderte om hverandre, og jeg storkoste meg. Jeg var dødssliten, men jeg var så glad, så stolt og så fornøyd som jeg ikke har vært på lenge.
Nå som jeg sitter her i stuen og tenker tilbake på de timene, kjenner jeg at jeg har blitt litt forelsket i dem alle sammen (og det enda Jonas ikke var blant dem). De var så herlige, hver eneste en, på hvert sitt vis. De fikk meg til å presse meg selv til det maksimale, til jeg nesten gråt, til jeg nesten så dobbelt, og de fikk meg til å fullføre med glans. Dette ble slettes ingen søndagstur - dette var tre og en halv time med skikkelig spinningtrening. Jeg tok ikke en dopause engang. Jeg satt der og tråkket, jeg stod der og tråkket, jeg justerte opp tyngden, ned igjen og opp igjen enda mer. Jeg drakk et par liter vann og svettet nok ut mesteparten. T-skjorten ble så fuktig at jeg rullet opp det lille som var av ermer, bare for å få tynet til meg LITT mer lufting. Jeg brøt en barriere, kanskje flere. Det var magisk.
Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i kroppen som jeg har akkurat nå; den der gode, støle smerten man får etter å ha trenet for første gang på lenge eller, som nå, etter å ha presset seg langt utenfor komfort-sonen. Jeg skal nyte denne smerten så lenge den varer, for den minner meg på hva jeg har utrettet i dag.
På toppen av det hele gikk jeg hjem med et nytt håndkle, også. Etter at vi var ferdige, mens vi tøyet ut, holdt de et lite lotteri hvor de trakk ut noen deltagerbilletter som fikk premier, og sannelig var navnet mitt blant de som ble trukket. Så gøy! Etterpå dro jeg hjem og følte meg som en dobbelt vinner.
Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg? Herregud ja. Uten tvil. Dette var fantastisk. Jeg er rett og slett stinn av imponasje, både av opplegget, av instruktørene og av meg selv. Hele salen applauderte på slutten, både for hverandre og for instruktørene, og denne applausen var virkelig velfortjent.
Jeg har vel egentlig kommentert på innlegget i neste innlegg, men måte bare si det en gang til etter ny gjennomlesing (sitter å koser meg med bloggen din på jobb: Iiik!): Det er helt utrolig for en innsats! At det går at! Du er skikkelig, skikkelig tøff!
SvarSlett-Hanne
(som har meldt seg på spinning i morgen tirsdag 18.00-18.55, en høyintensitetstime *puh*, så nå blir det pust og pes tror jeg: måtte bare skrive det her sånn at jeg ikke kan snike meg unna ;))