Gå til hovedinnhold

Turnuskarusellen

Etter to dager i ny jobb er jeg allerede dødssliten. Det er krevende å sette seg inn i nye rutiner, bli kjent med nye kolleger og bli husvarm i en ny avdeling. Jeg har riktig nok ikke flyttet langt; bare fra poliklinikk til sengepost innen samme fagområde, men det er likevel en så annerledes jobbsituasjon at jeg er temmelig sliten allerede halvveis gjennom dagen. Jeg var derfor stinn av imponasje da jeg etter arbeidsdagen, etter å ha kommet hjem til sofaen og spist middag, klarte å dra meg ut av huset igjen for å nå en spinningtime. Respekt? Respekt!


Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen var på besøk. (Plis ikke la betennelsen komme tilbake, O Store Muskelgud!) Det er tungt å jobbe på sengepost, folkens. Det er enda tyngre når du har en dagvakt rett etter å ha hatt en kveldsvakt, slik som jeg nå har hatt.

Turnus, ja. Det har blitt min nye hverdag. Hurramegrundt. Jeg har aldri vært noen fan av turnus, annet enn tilleggene som gjør at lønnsutbetalingen ikke er så alt for ille. De siste tre årene har jeg vært så heldig å fått jobb på steder med kun dagarbeid i ukedager, men nå er slutt på den luksusen. Jeg mener ikke egentlig å klage, altså. Jeg vil gjerne har litt bedre betalt, jeg. Derfor har jeg også gitt beskjed om at jeg kan jobbe en del helger, og at jeg veldig gjerne jobber kveldsvakter. Dette kan jo føre til en del uregelmessigheter i treningsrutinene mine. For eksempel regner jeg med å måtte gå glipp av en del timer som tidligere har vært ganske faste, slik som mandagsspinning, fredagsyoga, fredagsboksing og lørdagsspinning. Akk! Men jeg trøster meg med at dette bare er ut året, før jeg begynner på skole igjen, og deretter får jeg håpe på en mer stabil og treningsvennlig hverdag.

Det kan altså se ut til at treningsøktene, og dermed bloggingen, vil bli noe redusert denne høsten. Det positive ved det, er at jeg vil vite å sette enda mer pris på den treningen jeg faktisk får gjort, slik som spinning nå i dag. Med en makspuls på 95% og gjennomsnittspuls på 82% var jeg varm og svett halvveis inn i timen, men smilet var på plass, for jeg hadde det jo så fint og jeg følte meg som en superhelt, nesten. De siste fem minuttene var et mareritt, men på en god måte. Som et mareritt jeg hadde da jeg var liten, hvor jeg ble jaget av en T-Rex - på én side var det veldig skummelt, men på en annen side var det utrolig kult å møte en dinosaur! Jeg ble dessuten pisket godt av verdens kuleste svenske, i tillegg til Clara som tidvis kunne informere meg om at jeg absolutt kunne ta i litt til. Pulsklokke, altså. Genialt.

Nå gjenstår det bare, som alltid, å ikke gi etter for mitt intense post-treningsbehov for iskrem, men i stedet dytte innpå med noe mer fornuftig, som for eksempel mat. Jeg klarte det jo forleden dag, så da burde jeg klare det i kveld også.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…