Nok en mandag
Mandag igjen. Det er så utrolig mange av dem, disse mandagene. De sniker seg jo innpå hele tiden. Æsj. Det eneste lyspunktet med begynnelsen på en ny arbeidsuke, er spinningtime. Selv når det ikke er Kjekke-Jonas som er instruktør, er mandagsspinningen dagens höjdare. Ingenting er som å starte uka med en varm, svett treningsøkt. Det setter liksom standarden for de resterende seks dagene.
Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på.
Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre på mandager, men de som hadde planlagt en kortere time kunne hoppe av før den siste etappen, og de som ville fortsette kunne gjøre det. Timen var jo i utgangspunktet ment å være en vanlig time, og det var det jeg hadde innstilt meg på mens jeg lå på sofaen og kjempet en episk kamp mot meg selv og latskapen min. Det ble imidlertid 70 minutter på meg, for ikke pokker om jeg går av sykkelen og forlater salen mens så mange andre fremdeles sitter der og jobber. Stolthet og stahet setter en stopper for det. Og mesteparten ble faktisk værende, så det var mange superhelter til stede i dag. Jeg var stolt over å kunne regne meg selv blant alle disse spreke syklistene. Jeg var også stolt over innsatsen min. Clara holdt meg "in zone" bortimot hele tiden, og jeg klarte (utrolig nok) til enhver tid å holde meg innenfor pulsområdet som skjermen dikterte. På det meste klarte jeg å komme helt opp til 91%, noe som for meg er helt sinnssykt, og etter at galskapen var over kunne Clara fortelle meg at gjennomsnittspulsen min hadde ligget på 79%. Jessda. Dette kommer seg, folkens! (Trikset er visst å legge på mer motstand. Og litt til. Og litt til.)
En tilståelse til slutt: Jeg hadde faktisk kansellert timen tidligere og bestemt meg for å bare bli hjemme, etter å ha fått beskjed om at mine to gærne treningsvenner skulle ta en hviledag. 40 minutter før timen skulle begynne snudde jeg imidlertid plutselig helt om, snakket strengt til meg selv om viljestyrke og selvrespekt, og skiftet i en fei før jeg kom meg ut. Jeg aner ikke hvor den plutselige besluttsomheten kom fra, men takk skal den ha, i alle fall. Den var ekstra nødvendig ettersom jeg sovnet fra den planlagte styrketimen i går. Tips til alle som har passert 30: Ikke vær på fest til klokken halv fem om morgenen hvis du har planer om å være på trening syv timer senere. Reality hits you hard, bro. Jeg begynner å bli gammel.
Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på.
Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre på mandager, men de som hadde planlagt en kortere time kunne hoppe av før den siste etappen, og de som ville fortsette kunne gjøre det. Timen var jo i utgangspunktet ment å være en vanlig time, og det var det jeg hadde innstilt meg på mens jeg lå på sofaen og kjempet en episk kamp mot meg selv og latskapen min. Det ble imidlertid 70 minutter på meg, for ikke pokker om jeg går av sykkelen og forlater salen mens så mange andre fremdeles sitter der og jobber. Stolthet og stahet setter en stopper for det. Og mesteparten ble faktisk værende, så det var mange superhelter til stede i dag. Jeg var stolt over å kunne regne meg selv blant alle disse spreke syklistene. Jeg var også stolt over innsatsen min. Clara holdt meg "in zone" bortimot hele tiden, og jeg klarte (utrolig nok) til enhver tid å holde meg innenfor pulsområdet som skjermen dikterte. På det meste klarte jeg å komme helt opp til 91%, noe som for meg er helt sinnssykt, og etter at galskapen var over kunne Clara fortelle meg at gjennomsnittspulsen min hadde ligget på 79%. Jessda. Dette kommer seg, folkens! (Trikset er visst å legge på mer motstand. Og litt til. Og litt til.)
En tilståelse til slutt: Jeg hadde faktisk kansellert timen tidligere og bestemt meg for å bare bli hjemme, etter å ha fått beskjed om at mine to gærne treningsvenner skulle ta en hviledag. 40 minutter før timen skulle begynne snudde jeg imidlertid plutselig helt om, snakket strengt til meg selv om viljestyrke og selvrespekt, og skiftet i en fei før jeg kom meg ut. Jeg aner ikke hvor den plutselige besluttsomheten kom fra, men takk skal den ha, i alle fall. Den var ekstra nødvendig ettersom jeg sovnet fra den planlagte styrketimen i går. Tips til alle som har passert 30: Ikke vær på fest til klokken halv fem om morgenen hvis du har planer om å være på trening syv timer senere. Reality hits you hard, bro. Jeg begynner å bli gammel.
Hehe, jeg lo godt a den kommentaren og dårlig form, og slenger meg på med samme håp. :-)
SvarSlettOgså utrolig imponert over puls-pressingen, 79 % er slitsomt det! Virker som du bruker pulsklokka på en veldig bra måte, heia Clara! :-)
Høres ellers ut som en fabelaktig start på uka!
PS: Jeg må i det stille innrømme at jeg i går ble liggende på sofaen med lynende hodepine som selv ikke paracet hjalp mot (planen var å dope meg ned så jeg kom meg avgårde på yoga - noe jeg helt og holdent ikke klarte). :-( Eneste pluss er at jeg har en sjanse til på onsdag, da er det nybegynner-Iyengar, som jeg definitivt må komme meg avgårde på!
Hodepine og annen sykdom/skader er en fullgod unnskyldning til å slappe av hjemme. Det er bare sånne idioter som meg som trener til tross for ødelagte haleben, muskelbetennelser, forstuede håndledd og denslags. :-P
SvarSlettOg ja, 79% var veldig slitsomt. Og det var basert på antagelsen om at makspulsen min er 180, men jeg tror kanskje egentlig den er enda litt lavere enn det. Det vet jeg mer sikkert når PT-Alex prøver å drepe meg med makspulstest.
Har dere planlagt når du skal teste makspulsen? (tipper det går supert) ;-) Bra trening i allefall...
SvarSlettMulig det blir neste uke, eller uka deretter. Jeg har ikke alltid så god kontroll på denne PTen min som jeg liker å tro. ;)
SvarSlett