Gå til hovedinnhold

Å trene bort frustrasjon

Noen dager trener jeg fordi jeg må. Noen dager fordi det er gøy. Noen dager fordi jeg trenger en oppmuntring, eller å tenke på noe annet. I dag trente jeg for å få utløp for litt frustrasjon. Okay, mye frustrasjon.

For å gjøre en litt lang historie litt kortere, har gruppen min i et skoleprosjekt fått skikkelig dårlig oppfølging fra våre veiledere, med dårlig kommunikasjon, noe som har ført til at vi først nå, tre uker etter en presentasjon og to uker før innlevering av sluttrapport, fikk beskjed om at det var noen større elementer i prosjektet vårt som måtte endres. To uker før innlevering. Kult. I tillegg forsøkte den veilederen å gi oss skylden for at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere, fordi hun hadde spurt om når vi hadde tid til et møte, og vi hadde ikke gitt svar. Det stemmer forsåvidt; da vi fremdeles ikke hadde funnet et tidspunkt som passet for både henne og oss i løpet av den første uken, lot vi det ligge. Hun nevnte nemlig ingenting om at møtet gjaldt viktig og essensiell tilbakemelding på prosjektet, og vi hadde derfor ingen anelse om at noe stod på spill. Hun skrev kun for å foreslå et møte så hun kunne se prototypen vår og eventuelt komme med noen tips til den, og nevnte ikke tilbakemelding på presentasjon med et ord. Vi ante derfor fred og ingen fare, og følte ikke behov for tips akkurat da, så vi prioriterte det ikke. Det viste seg altså at det var veldig dumt at ingen av oss var tankelesere.

Kombinasjonen av denne bomben, veilederens forsøk på å gi oss skylden, samt hennes arrogante og passiv-aggressive uttrykksform i mailene, hadde gjort meg mer irritert, sint og aggressiv enn jeg har følt meg på lenge. Jeg ønsket desperat at jeg kunne dratt på en boksetime med Aristo, for det hadde vært perfekt da, men dessverre finnes ikke de timene lenger. Jeg fikk derfor nøye meg med en dansetime, og i løpet av denne timen prøvde jeg å bli kvitt så mye energi som mulig, slik at jeg kanskje kunne roe meg litt ned etterpå.

Det fungerte litt, i alle fall. Da jeg kom hjem etterpå var jeg rolig nok til at jeg kunne formulere en saklig og høflig mail til vår andre veileder (som vi ikke hadde hatt noe særlig kontakt med tidligere), for å forklare situasjonen og spørre om hvordan vi burde gå fram videre, og nå skal en av de andre gruppemedlemmene møte henne senere i uken for å få litt mer orden på ting. Vi håper det ordner seg.

Dette ble ikke så veldig relevant til trening, men det fungerer som en påminnelse om hvordan en god treningsøkt kan hjelpe på ymse humør, i tillegg til kroppen.

Nå følger en uke uten trening, på grunn av jobb og en liten tur til København, men jeg er veldig innstilt på å ta en ny økt etter dagvakten min på lørdag. Inntil da: Ha en flott uke, fri for idiotiske veiledere og slitsomme studieprosjekter! Guder, som jeg gleder meg til å bli ferdig med dette faget!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…