Gå til hovedinnhold

Sommertrening

Så ble det ingen flere treningsøkter før ferien, men jeg er ikke overrasket. Motivasjon og energinivå har lenge ligget i underskudd, og jeg befinner meg for tiden i en tilstand hvor jeg er fornøyd med hva enn jeg klarer, om det så bare er å gå en tur til butikken. Alt i alt må jeg vel bare innrømme for meg selv at formen - spesielt depresjonen - kun gradvis blir verre, og snart må jeg kanskje akseptere at jeg aldri vil klare å komme tilbake til de gode rutinene jeg hadde for 4-5 år siden (herregud, allerede?). Det er litt trist å tenke på. Jeg føler meg nesten som en krøpling.

I det minste har jeg ikke vært helt inaktiv i løpet av ferieperioden. I løpet av de 12 dagene i Hellas svømte jeg en del, på det meste en halv kilometer daglig, ute i relativt strie bølgeskvulp i havet. Jeg fikk meg også en solid kondisjonsøkt da jeg bela meg ut på en 45 minutters gåtur i bratt oppoverbakke for å få se et 2500 år gammelt tempel til gudinnen Afaia. Dette var riktignok bare én dag, men hver dag teller.

Etter at jeg kom hjem har noen gåturer for det meste vært det jeg har fått av "trening." Spesielt de siste tre dagene har jeg klart å holde et moderat aktivitetsnivå, med daglige turer til Sognsvann med minst én runde rundt vannet (3,5 km). I går svømte jeg noen hundre meter i tillegg. Ikke helt samme badetemperatur som i Hellas, men det var friskt og deilig. Jeg liker ferskvannslukten.

Den gode nyheten er at jeg ikke skal jobbe flere netter. Jeg har fått sykmelding ut oppsigelsesperioden på avdelingen, så de fire vaktene jeg egentlig skulle hatt neste uke, samt de fire i midten av august, utgår. I stedet kan jeg fokusere på å prøve å etablere en normal døgnrytme, for allerede 2. august har jeg min første opplæringsvakt i min nye jobb. I løpet av neste måned skal jeg ha 8 opplæringsvakter, hvorav de fleste er dagvakter og begynner kl 7:30 om morgenen. Foreløpig sliter jeg med å våkne når alarmen min går kl 8, så dette vil bli en utfordring. Jeg prøver å bli gradvis bedre for hver dag.

Håpet er i alle fall at når nattevaktene nå forsvinner, vil jeg kanskje begynne å føle meg bedre, og kanskje klare å holde meg til et semistrukturert treningsprogram igjen. Jeg vil ha en mer strukturert daglig rutine for måltider, noe som også kan hjelpe. Inntil videre velger jeg altså å være forsiktig optimistisk og håpefull.

Jeg håper virkelig ting kan begynne å bli bedre snart. Jeg føler meg tung (både fysisk og psykisk), mislykket, ubrukelig og verdiløs. Alt er vanskelig, alt er meningsløst. Det er ingen tvil om at depresjonen gjør det vanskelig å jobbe med vekttap, men det er også åpenbart at vektproblematikken forsterker depresjonen. Det er en evig, nedadgående spiral, og jeg trenger desperat å bryte den snart, før den tar livet av meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…