Fordi jeg er dum.

Jeg var usikker på om det var lurt av meg å ikke kansellere dagens PT-time. Muskelbetennelsen verker (skjønt kanskje en anelse mindre enn tidligere), og den strekken i leggen ligger fremdeles og ulmer litt, liksom bare for å minne meg på at den kom, den torturerte, den dro igjen - veldig sakte. Men som nevnt i går lider jeg av intens beslutningsvegring, og slik som flertallet av mine beslutninger blir tatt passivt ved at jeg ikke gjør noe, ble dette også tilfellet i går. Da det var under 24 timer igjen til vår avtale, var det for sent å kansellere (med mindre jeg ville miste en time verdt ca 700 kroner), og dermed var det bare å møte opp i ettermiddag.

Kort oppsummert: Jeg møtte opp, jeg jobbet, jeg var tøff i trynet og litt mindre tøff i musklene, og jeg var kjempefornøyd. Det var også PT-Alex, som ga meg både klem og high-five og roste meg for fantastisk innsats. Hurra!

Timen var ikke før kl 17, så da jeg dro fra jobben nærmere 1530, hadde jeg svært god tid. Ikke så god tid at jeg ville rekke å dra hjem først, men mer enn god nok tid til å spasere fra jobb til Elixia og deretter varme opp i 50 minutter på ellipsemaskin og tredemølle (hvis man kan kalle puls på 130-140 for "oppvarming"). Det er absolutt en fordel, for ved å varme opp før timen begynner, får jeg mer faktisk PT-trening. Oppvarming i forkant betyr 15 minutter mer av timen min hvor Alex tvinger/lurer meg gjennom vonde øvelser som jeg slettes ikke har lyst til å utføre og som er veldig, veldig bra for meg. FTW!

I dag lot jeg meg imponere over hvordan han hadde klart å finne så mange øvelser som ikke gikk nevneverdig hardt ut over hverken den noe ømme leggen eller den klagende muskelbetennelsen. Joda, jeg kjente det i skulderen og pectoralis når jeg for eksempel tok planken (gud som jeg hater den planken), men som jeg fortalte Alex da han med et bekymret uttrykk spurte om det gikk bra; ikke nevneverdig vondere enn det er hele tiden. Treningen gjør det definitivt IKKE verre, i alle fall, og det var vi begge ganske fornøyd med.

Jeg fikk klatre litt på en stepkasse. Slenge rundt på en kjelebjelle. Ligge på rygg og løfte opp hoftene; litt som om man tørrjukker og det er nesten så jeg begynner å fnise der jeg ligger. Ta planken. Løfte strake, tunge bein opp og ned fra gulvet mens jeg ligger på ryggen. ("Du klarer tre til," sier Alex. Jeg tar fem til.) Ta planken igjen. Ligge på rygg, løfte opp hoftene fra gulvet, og deretter løfte det ene benet helt opp. (Fikk krampe i benet av dette, og da var det ikke så rent ille å ha en ung PT som tøyet og masserte.) Ta planken igjen. Trene diverse muskelgrupper på diverse styrkeapparater. Vi gikk opp fra underetasjen og i retning skranken. Jeg tror timen egentlig var ment å være ferdig. Jeg slengte ut et overmodig og tøft "jeg tåler litt til, altså." Han gir meg litt til. Flere styrkeapparater. 15 repetisjoner, tre sett, helt ut, ingen nåde. Jeg orker enda litt mer, påstår jeg selvsikkert, og han tar meg med til romaskinen. 350 m så fort jeg kan. Ta i alt. Jeg tar i alt. Jeg holder på å dø når det er 50 meter igjen, og trenger nesten et helt minutt på å få igjen pusten når jeg omsider er ferdig. "Det var du som sa du ville ha mer," humret Alex. "Jeg vet. Det er fordi jeg er dum," svarte jeg.

Men noen ganger er jeg dum på en lur måte.