God advent!
Da har vi omsider kommet til årets største utfordring. Desember. Adventstiden, hvor marsipansjokolade, pepperkaker og Dahls Julebrus (den eneste rette julebrusen!) lurer rundt hvert hjørne. Fristelser på fristelser, i en farlig kombinasjon med mørke, kalde vinterdager som får sofakroken og godteskåla til å virke ekstra innbydende. Farlig nok for folk flest, kanskje. For meg er det på tide å slå alarm. Jeg vet nemlig hvordan denne visa går.
Men for å være seriøs et lite øyeblikk - jeg har ikke planer om å gi etter for hver minste julelyst som kommer til å feie over meg de neste tre ukene. Jeg skal være standhaftig og streng og flink, slik som jeg har vært gjennom siste halvdel av november. Noe godt i helgene, men ikke mer. Den fjerde uken, derimot, er ALT lov. Fritt vilt. Ingen regler, ingen begrensninger. Det er den uken jeg kommer til å leve for i tiden framover.
I mellomtiden skal jeg fortelle en liten historie. Det er en historie om en bukse. Jeg har nemlig en bukse. Jeg kjøpte den i september i fjor, da jeg var i New York. Den hører visst til under kategorien "skinny jeans," som skal være tettsittende, hvis jeg har skjønt konseptet riktig. (Det er det ikke sikkert at jeg har, altså, for jeg har aldri forstått meg på sånne motegreier.) Da jeg kjøpte den var den derfor ganske trang. Jeg kjøpte den til og med litt ekstra trang, fordi jeg forventet (håpet desperat) at jeg ville krympe litt mer inn i den etter hvert. Litt sånn som man gjør med sko. Jeg kan vel trygt si at jeg har krympet inn i den nå. Jeg har krympet inn i den til den grad at jeg ikke lenger kan kalle den for "skinny jeans." Den har blitt mer "baggy jeans" nå. Den er romslig. Den sklir sakte men sikkert nedover, godt hjulpet av tyngdekraften, uten mine daværende ekstra 10 kg til å holde den på plass. Jeg må titt og ofte dra den opp for å ikke havne i en pinlig situasjon hvor den plutselig ligger rundt knærne mine. Det er både morsomt og irriterende på samme tid.
Jeg har alltid drømt om å kunne ta et sånt bilde, men aldri egentlig trodd at jeg ville få anledning til å gjøre det. Nå håper jeg at det vil bli flere etter hvert.
Selv om jeg ikke lenger blogger like ofte som før (vi ble vel alle litt lei, tror jeg), må det presiseres at jeg ikke trener noe mindre av den grunn. Forrige uke ble det riktig nok litt færre dager, på grunn av den seige forkjølelsen som tok meg, men jeg var tilbake på både jobb og trening i helgen. I går hadde jeg min første Power-time på en god stund, og konsekvensen av de hundre millioner knebøyene jeg tok kjenner jeg fremdeles i dag. Boromir sier det veldig godt her:
Støle lårmuskler til tross, jeg var frisk nok til å dra på spinningtimen min i kveld, og ble belønnet med godt selskap og 70 minutter med et helt sinnssykt intervalløp. Folk i salen holdt på å dø; jeg hørte det på pustingen rundt meg. Den store skjermen på veggen kunne også avsløre at opptil flere nådde makspulsen sin, og et par innrømmet at de ble litt svimle. Selv følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. Jeg holdt meg mer eller mindre nøyaktig på det anviste pulsnivået, og selv om det gikk hardt for seg og svetteperlene trillet, kjente jeg at det vesle minuttet vi hadde til å roe ned mellom hver intervall, i grunn var nok for meg. Jeg jobbet skikkelig, men det å jobbe skikkelig gikk som en lek - forstå det, den som kan. Jeg følte meg rett og slett uforskammet sprek.
Etter at timen var over følte jeg meg enda bedre. Sliten, men på den der gode, komfortable, fornøyde måten. Jeg følte meg som katten som hadde drukket opp all fløten. Jeg har vært i godt humør helt siden jeg forlot salen, og det til tross for at Kjekke-Jonas fortalte at han skal slutte (en lengre pause på ubestemt tid), og at neste uke er hans siste time.
OK, litt mindre godt humør når jeg tenker på den nyheten. Det var IKKE noe kult å høre. Jeg ble alldeles forskrekket. Han kan da vel ikke forlate Team Colosseum? Dette er intet mindre enn en tragedie, som potensielt kan sende meg inn i en dyp personlig krise. Ikke bare fordi disse mandagstimene er så fantastisk bra (for det finnes jo andre timer som også er det), men vel så mye fordi disse mandagstimene var noe av det første jeg etablerte som en skikkelig vane. Min første, faste treningstime. Samme sted, samme tid, samme sykkel, samme avslutningslåt, samme instruktør - og nå skal det forandres. Det er som om selve grunnmuren min blir ristet i, og jeg føler meg som en liten jente som nettopp har fått beskjed om at mamma og pappa skal skilles, og pappa skal flytte langt bort. Når får jeg se pappa igjen? Kommer han tilbake senere? Hvem skal lese godnatt-eventyr for meg nå?
Jeg liker ikke endringer. Det har jeg kanskje nevnt tidligere. Jeg liker ikke engang endringer som jeg styrer selv (en liten, syk og selvdestruktiv del av meg savner de 24 kiloene jeg har mistet), og enda mindre de som er utenfor min kontroll. Jeg kjenner jeg er skeptisk til hvem enn det er som skal komme og ta over mandagstimene, noe som jo er litt urettferdig mot vedkommende som sikkert er kjempeflink. Jeg vil ikke ha noen stefar, jeg vil ha MIN pappa, som alltid har vært der. Med mindre den som overtar er Jan Tore - i så fall er det greit. (Krysser fingrene! Det hadde jo vært kjempebra!)
Men, alle sorger og skilsmissebarntraumer til side, så er jo endring uunngåelig, og alt tar slutt før eller siden. Jeg får prøve å akseptere det, sånn etter hvert. Inntil videre skal jeg i alle fall være til stede neste mandag, på den siste timen til Kjekke-Jonas, og akkurat nå skal jeg prøve å sove, og komme meg litt etter sjokket.
Jeg avslutter med enda et litt sånn cheesy motivasjonsbilde, fordi jeg har fått helt dilla på dem:
 |
| Sesongens første julebrus, i anledning 1. søndag i advent. Om nom nom! |
Men for å være seriøs et lite øyeblikk - jeg har ikke planer om å gi etter for hver minste julelyst som kommer til å feie over meg de neste tre ukene. Jeg skal være standhaftig og streng og flink, slik som jeg har vært gjennom siste halvdel av november. Noe godt i helgene, men ikke mer. Den fjerde uken, derimot, er ALT lov. Fritt vilt. Ingen regler, ingen begrensninger. Det er den uken jeg kommer til å leve for i tiden framover.
I mellomtiden skal jeg fortelle en liten historie. Det er en historie om en bukse. Jeg har nemlig en bukse. Jeg kjøpte den i september i fjor, da jeg var i New York. Den hører visst til under kategorien "skinny jeans," som skal være tettsittende, hvis jeg har skjønt konseptet riktig. (Det er det ikke sikkert at jeg har, altså, for jeg har aldri forstått meg på sånne motegreier.) Da jeg kjøpte den var den derfor ganske trang. Jeg kjøpte den til og med litt ekstra trang, fordi jeg forventet (håpet desperat) at jeg ville krympe litt mer inn i den etter hvert. Litt sånn som man gjør med sko. Jeg kan vel trygt si at jeg har krympet inn i den nå. Jeg har krympet inn i den til den grad at jeg ikke lenger kan kalle den for "skinny jeans." Den har blitt mer "baggy jeans" nå. Den er romslig. Den sklir sakte men sikkert nedover, godt hjulpet av tyngdekraften, uten mine daværende ekstra 10 kg til å holde den på plass. Jeg må titt og ofte dra den opp for å ikke havne i en pinlig situasjon hvor den plutselig ligger rundt knærne mine. Det er både morsomt og irriterende på samme tid.
 |
| Noen ekstra centimeter å gå på der, ja. |
Selv om jeg ikke lenger blogger like ofte som før (vi ble vel alle litt lei, tror jeg), må det presiseres at jeg ikke trener noe mindre av den grunn. Forrige uke ble det riktig nok litt færre dager, på grunn av den seige forkjølelsen som tok meg, men jeg var tilbake på både jobb og trening i helgen. I går hadde jeg min første Power-time på en god stund, og konsekvensen av de hundre millioner knebøyene jeg tok kjenner jeg fremdeles i dag. Boromir sier det veldig godt her:
 |
| True story! |
Støle lårmuskler til tross, jeg var frisk nok til å dra på spinningtimen min i kveld, og ble belønnet med godt selskap og 70 minutter med et helt sinnssykt intervalløp. Folk i salen holdt på å dø; jeg hørte det på pustingen rundt meg. Den store skjermen på veggen kunne også avsløre at opptil flere nådde makspulsen sin, og et par innrømmet at de ble litt svimle. Selv følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. Jeg holdt meg mer eller mindre nøyaktig på det anviste pulsnivået, og selv om det gikk hardt for seg og svetteperlene trillet, kjente jeg at det vesle minuttet vi hadde til å roe ned mellom hver intervall, i grunn var nok for meg. Jeg jobbet skikkelig, men det å jobbe skikkelig gikk som en lek - forstå det, den som kan. Jeg følte meg rett og slett uforskammet sprek.
Etter at timen var over følte jeg meg enda bedre. Sliten, men på den der gode, komfortable, fornøyde måten. Jeg følte meg som katten som hadde drukket opp all fløten. Jeg har vært i godt humør helt siden jeg forlot salen, og det til tross for at Kjekke-Jonas fortalte at han skal slutte (en lengre pause på ubestemt tid), og at neste uke er hans siste time.
OK, litt mindre godt humør når jeg tenker på den nyheten. Det var IKKE noe kult å høre. Jeg ble alldeles forskrekket. Han kan da vel ikke forlate Team Colosseum? Dette er intet mindre enn en tragedie, som potensielt kan sende meg inn i en dyp personlig krise. Ikke bare fordi disse mandagstimene er så fantastisk bra (for det finnes jo andre timer som også er det), men vel så mye fordi disse mandagstimene var noe av det første jeg etablerte som en skikkelig vane. Min første, faste treningstime. Samme sted, samme tid, samme sykkel, samme avslutningslåt, samme instruktør - og nå skal det forandres. Det er som om selve grunnmuren min blir ristet i, og jeg føler meg som en liten jente som nettopp har fått beskjed om at mamma og pappa skal skilles, og pappa skal flytte langt bort. Når får jeg se pappa igjen? Kommer han tilbake senere? Hvem skal lese godnatt-eventyr for meg nå?
Jeg liker ikke endringer. Det har jeg kanskje nevnt tidligere. Jeg liker ikke engang endringer som jeg styrer selv (en liten, syk og selvdestruktiv del av meg savner de 24 kiloene jeg har mistet), og enda mindre de som er utenfor min kontroll. Jeg kjenner jeg er skeptisk til hvem enn det er som skal komme og ta over mandagstimene, noe som jo er litt urettferdig mot vedkommende som sikkert er kjempeflink. Jeg vil ikke ha noen stefar, jeg vil ha MIN pappa, som alltid har vært der. Med mindre den som overtar er Jan Tore - i så fall er det greit. (Krysser fingrene! Det hadde jo vært kjempebra!)
Men, alle sorger og skilsmissebarntraumer til side, så er jo endring uunngåelig, og alt tar slutt før eller siden. Jeg får prøve å akseptere det, sånn etter hvert. Inntil videre skal jeg i alle fall være til stede neste mandag, på den siste timen til Kjekke-Jonas, og akkurat nå skal jeg prøve å sove, og komme meg litt etter sjokket.
Jeg avslutter med enda et litt sånn cheesy motivasjonsbilde, fordi jeg har fått helt dilla på dem:
Kommentarer
Legg inn en kommentar