Macho-tøff-treningsidioti?

De siste to dagene har vært treningsfrie. Delvis fordi de har vært fullstappet med nerdeaktiviteter (som tilsvarerer et aktivitetsnivå på ca 0) og delvis fordi jeg har hatt vondt i rumpa. Nærmere bestemt i halebeinet. Stakkars halebeinet mitt. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta en skitur til i løpet av påskedagene, men det tør jeg neppe nå, så vondt som jeg fremdeles har.

Heldigvis tror jeg ikke det er brudd denne gangen. Det er jo en aldri så liten trøst. Den gangen jeg faktisk fikk brudd, klarte jeg jo ikke engang å ligge på siden før minst en uke etter ulykken. Nå kan jeg både ligge på siden og på ryggen uten at det gjør vondt, og jeg klarer å sitte uten alt for plagsomme smerter - overbevisende tegn på at min ynkelige coccyx bare har fått juling, men fremdeles holder kåken. Det som framprovoserer den hysteriske smerten som får meg til å skjære grimaser fra en annen verden, er stort sett bare når jeg reiser meg opp etter å ha sittet en stund. Jo lengre jeg har sittet, og jo hardere underlaget har vært, desto vondere gjør det å komme opp i stående. Men jeg lever.

Jeg lever faktisk i så stor grad at jeg valgte å dra på spinning i dag. Det er jo lørdag, og superinstruktør Jan Tore er en av de få som kjører timene sine som vanlig også i påsken. Jeg var jo der forrige lørdag, og da bestemte jeg meg for at jeg skulle møte opp på dagens time også. Denne vonde rumpa ble selvsagt en utfordring, men jeg skulle i alle fall prøve.

La meg si at dette var den vondeste spinningtimen jeg noen gang har hatt. Alle som har vært på en spinningtime for første gang i sitt liv, eller for første gang på veldig lenge, kan til en viss grad forestille seg hvor vondt man får i rumpa i løpet av (men kanskje mest etter) en slik time. Så kan dere multiplisere den smerten med cirka 10. Ja, 10. Greit, dere kan triple den, hvis dere vil ha varianten uten overdrivelse. Men tripling er fremdeles ganske mye smerte, og spesielt partiene hvor jeg skulle opp i stående etter å ha sittet i et par minutter var alldeles forferdelig. Men ga jeg meg? Niks. Man må tåle litt smerte; eller i mitt tilfelle i dag; mye smerte. Det var jo ikke noe farlig. Det er ikke som om det inkluderte noe belastning på halebeinet som vil sinke tilhelingsprosessen. Det bare gjorde vondt mens jeg holdt på, og det kommer nok til å gjøre vondt en stund framover, for dette området bruker lang tid på å komme seg. Det betyr jo ikke at jeg kan slutte å trene av den grunn, for da blir det en evighet til neste gang, hvilket er uakseptabelt. Særlig nå som april er rett rundt svingen, hvor Elixia nok en gang starter sin 25/90-kampanje, slik som i fjor. I tillegg har Fitocracy en motivasjonskampanje som begynner på mandag, som jeg også vil prøve å henge meg på, og da har jeg ikke tid til å ligge hjemme med vond rumpe, altså.

Det er ikke meningen å fremstille meg selv som macho-tøff-treningsidiot. Ikke egentlig. Jeg er egentlig bare ute etter litt sympati for det stakkars halebeinet mitt, og generelt for min evne til å nesten alltid være syk eller skadet på et eller annet vis som hemmer en eller flere treningsplaner. Til nå har det vært bristet håndledd, kronisk muskelbetennelse i bryst og skulder, muskelstrekk i bein, og til slutt skamslått halebein - i tillegg til generelle sykdommer som forkjølelser og tilsvarende meningsløse ting. Det er som om det ene avlaster det andre, og så snart noe har gitt seg, overtar noe annet. Jeg får aldri være 100% bra og klar til å gjøre hva som helst, og DET frustrerer meg. Av og til føler jeg virkelig at universet rotter seg sammen mot meg, fast bestemt på å aldri gi meg en pause. Det beste jeg kan gjøre er å bare kjøre på uansett, for jeg har ikke egentlig råd til å koste på meg unnskyldninger for å la være å trene. Jeg har fremdeles langt igjen.