En heltehistorie

Super-Vero var superhelt i dag. Her er historien om hvorfor:

Det er søndag. For mange betyr dette slutten på en helg. Det gjorde det ikke for meg, ikke denne gangen. For meg betydde det tredje arbeidsdag på rad, med ytterligere to arbeidsdager som venter på tur. I helgen er det ikke like mange på jobb som det gjerne er i ukedagene, og det merkes. Det blir ofte tungt og travelt og slitsomt. Veldig, veldig slitsomt. Jeg merker det spesielt godt fordi den berømte muskelbetennelsen har begynt å verke igjen. Noe innmari. I 14-tiden, med ca halvannen time igjen av vakten, hadde jeg så vondt at jeg nesten ikke klarte å løfte armen rett opp. Jeg var i ferd med å ta en Diclofenac - så husket jeg at jeg har time hos blodbanken i morgen, og at det ikke er så forenelig med å ha tatt tabletter. Så jeg lot være, og bet tenna sammen. Litt vondt må man jo tåle. (Er det andre yrkesgrupper enn sykepleiere som har dette som arbeidsmotto?)

Omsider var de lange, smertefulle, slitsomme åtte timene over. Dette var åtte timer som hadde begynt klokken 07:30 i morges, og jeg stod opp etter å ha sovet i omtrent tre timer, takket være kauking og partymusikk og hoiing på gata utenfor vinduet mitt mesteparten av natten. (Hvor er de råtne tomatene når man trenger dem?) Det eneste jeg hadde lyst til var å dra hjem og kollapse på sofaen. Jeg klynket litt stakkarslig for meg selv mens jeg skiftet i garderoben, for det å dra kittelen av og genseren min på var utrolig vondt.

Men jeg dro ikke hjem til sofaen.

Jeg dro til Elixia på zumba. En time med glad dansing til glad musikk burde få liv i kroppen igjen, tenkte jeg, og subbet avgårde. Alt ville bli bedre når jeg bare fikk bli skikkelig varm og få full fart på blodsirkulasjonen, og så ville jeg føle meg mye bedre etterpå.

Jeg hadde delvis rett. Jeg følte meg bedre etterpå. Glad og stolt, fordi jeg hadde fullført timen, og joda, litt mykere enn jeg var tidligere. Det gikk litt lettere å løfte opp armen, selv om det ennå ikke var helt smertefritt. Men det var bedre. Og timen var super. Instruktøren, som var vikar  for anledningen, var kjempeslu og lurte inn noen styrkeøvelser i tillegg (må bare ikke tro jeg ikke gjenkjente mine venner knebøy og utfall altså, selv om de var forkledt som dansetrinn). Dessuten var hun utrolig energisk og positiv, og det smittet. Jeg angret altså ikke et øyeblikk på at jeg hadde kommet. (OK, kanskje bittelitt mens jeg flakset som verst med armene og betennelsen informerte meg høflig om at det ikke var så veldig greit, men det ignorerte jeg for det meste.)

I ettertid hadde det kanskje vært vel så lurt å ta en hviledag. Muskelbetennelsen verker fremdeles (men er litt bedre, altså), og jeg kjenner en migrene som prøver å tvinge seg innpå. Det får så være. Hviledagen kommer i morgen. Da blir jeg nemlig alt for travel med en annen avtale, i tillegg til å dra og stemme, og så skal jeg på jobb på ettermiddagen igjen. Men før alt det, skal jeg sove litt lenge, og nå i kveld skal jeg slappe av i en stue som kun har stearinlys til å holde mørket unna (sterkt lys gjør hodepinen verre), og en tomatsuppe (som jeg kanskje for første gang i mitt liv har klart å ikke brenne). Også skal jeg se en film. En koselig film. Ja. Det blir bra. Super-Vero trenger litt kos av og til, også.

Kommentarer

  1. Dine superkrefter vil ingen ende ta. Maken til kraftanstrengelse på en søndag! Du er kjempeflink. Håper det ble en koselig og fin kveld også!

    Og at dagen i dag blir fin. :-)

    Klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg