Gå til hovedinnhold

En heltehistorie

Super-Vero var superhelt i dag. Her er historien om hvorfor:

Det er søndag. For mange betyr dette slutten på en helg. Det gjorde det ikke for meg, ikke denne gangen. For meg betydde det tredje arbeidsdag på rad, med ytterligere to arbeidsdager som venter på tur. I helgen er det ikke like mange på jobb som det gjerne er i ukedagene, og det merkes. Det blir ofte tungt og travelt og slitsomt. Veldig, veldig slitsomt. Jeg merker det spesielt godt fordi den berømte muskelbetennelsen har begynt å verke igjen. Noe innmari. I 14-tiden, med ca halvannen time igjen av vakten, hadde jeg så vondt at jeg nesten ikke klarte å løfte armen rett opp. Jeg var i ferd med å ta en Diclofenac - så husket jeg at jeg har time hos blodbanken i morgen, og at det ikke er så forenelig med å ha tatt tabletter. Så jeg lot være, og bet tenna sammen. Litt vondt må man jo tåle. (Er det andre yrkesgrupper enn sykepleiere som har dette som arbeidsmotto?)

Omsider var de lange, smertefulle, slitsomme åtte timene over. Dette var åtte timer som hadde begynt klokken 07:30 i morges, og jeg stod opp etter å ha sovet i omtrent tre timer, takket være kauking og partymusikk og hoiing på gata utenfor vinduet mitt mesteparten av natten. (Hvor er de råtne tomatene når man trenger dem?) Det eneste jeg hadde lyst til var å dra hjem og kollapse på sofaen. Jeg klynket litt stakkarslig for meg selv mens jeg skiftet i garderoben, for det å dra kittelen av og genseren min på var utrolig vondt.

Men jeg dro ikke hjem til sofaen.

Jeg dro til Elixia på zumba. En time med glad dansing til glad musikk burde få liv i kroppen igjen, tenkte jeg, og subbet avgårde. Alt ville bli bedre når jeg bare fikk bli skikkelig varm og få full fart på blodsirkulasjonen, og så ville jeg føle meg mye bedre etterpå.

Jeg hadde delvis rett. Jeg følte meg bedre etterpå. Glad og stolt, fordi jeg hadde fullført timen, og joda, litt mykere enn jeg var tidligere. Det gikk litt lettere å løfte opp armen, selv om det ennå ikke var helt smertefritt. Men det var bedre. Og timen var super. Instruktøren, som var vikar  for anledningen, var kjempeslu og lurte inn noen styrkeøvelser i tillegg (må bare ikke tro jeg ikke gjenkjente mine venner knebøy og utfall altså, selv om de var forkledt som dansetrinn). Dessuten var hun utrolig energisk og positiv, og det smittet. Jeg angret altså ikke et øyeblikk på at jeg hadde kommet. (OK, kanskje bittelitt mens jeg flakset som verst med armene og betennelsen informerte meg høflig om at det ikke var så veldig greit, men det ignorerte jeg for det meste.)

I ettertid hadde det kanskje vært vel så lurt å ta en hviledag. Muskelbetennelsen verker fremdeles (men er litt bedre, altså), og jeg kjenner en migrene som prøver å tvinge seg innpå. Det får så være. Hviledagen kommer i morgen. Da blir jeg nemlig alt for travel med en annen avtale, i tillegg til å dra og stemme, og så skal jeg på jobb på ettermiddagen igjen. Men før alt det, skal jeg sove litt lenge, og nå i kveld skal jeg slappe av i en stue som kun har stearinlys til å holde mørket unna (sterkt lys gjør hodepinen verre), og en tomatsuppe (som jeg kanskje for første gang i mitt liv har klart å ikke brenne). Også skal jeg se en film. En koselig film. Ja. Det blir bra. Super-Vero trenger litt kos av og til, også.

Kommentarer

  1. Dine superkrefter vil ingen ende ta. Maken til kraftanstrengelse på en søndag! Du er kjempeflink. Håper det ble en koselig og fin kveld også!

    Og at dagen i dag blir fin. :-)

    Klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…