Gå til hovedinnhold

Vårens første utflukt

Ikke akkurat noen intervalltrening med høy puls, men på mitt nåværende nivå regner jeg en skogstur som trening.

Jeg busset opp til Skullerud, og brukte ca halvannen time i skog og mark der oppe, hvor jeg blant annet fulgte en lysløype halvannen kilometer i vakkert terreng med både oppover- og nedoverbakker. Det var virkelig ikke den lengste distansen, og jeg tok meg god tid til å stoppe opp og ta bilder underveis og bare nyte solen og fuglesangen. I tillegg ble det et par pauser på utvalgte benker, hvor jeg leste litt i boken jeg hadde med, og spiste brødskivene som også var pakket i tursekken. Jeg følte meg nesten som en friskus.

Det viktigste var å komme ut døra og få litt sol og frisk luft, sammen med minst en halvtimes bevegelse. Helst burde jeg kanskje gjort det til en løpetur, men jeg har hatt en uforståelig smerte i den ene foten de siste dagene, så løping føles som en dårlig idé. Bare det å spasere i rolig tempo ble etter den halvannen timen veldig smertefullt, og etter at jeg kom hjem lå jeg paralysert i sofaen resten av kvelden. Kjedelig.

En god nyhet er at henvisningen fra fastlegen har blitt mottatt, og jeg har blitt innkalt til time hos spesialisthelsetjenesten om halvannen måned. Det er lenge til, men jeg klarer sikkert å vente til da. I mellomtiden skal jeg bruke april til å prøve å kontrollere kostholdet mitt, og trene litt mer regelmessig. Fastlegen var ålreit nok til å sykmelde meg ut måneden, og så ble vi enige om at jeg sannsynligvis burde si opp nattjobben etterpå.

Jeg har også bestemt meg for å slutte med studiene, fordi 1) det skaper ekstra mye stress som virkelig ikke er bra for meg nå, og 2) jeg skjønner ikke engang halvparten av fagene mine. Det er bittert å ta den beslutningen, for det føles som et enormt nederlag, men helsen må komme først, og da hjelper det overhodet ikke å slite med fag som får meg til å føle meg stokk dum i tillegg til at jeg allerede føler meg verdiløs på grunn av overvekten. Ikke rart man blir deprimert når man har det sånn.

Det er altså dagens situasjon. Jeg føler meg heldigvis litt bedre enn jeg gjorde for en måned siden, og kan nok takke en haug med D-vitaminer for det, men har ennå et stykke igjen å gå. Så håper jeg april kan hjelpe meg litt videre på veien.

(Og nei, ingenting av dette er en aprilspøk.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…