Vårens første utflukt
Ikke akkurat noen intervalltrening med høy puls, men på mitt nåværende nivå regner jeg en skogstur som trening.
Jeg busset opp til Skullerud, og brukte ca halvannen time i skog og mark der oppe, hvor jeg blant annet fulgte en lysløype halvannen kilometer i vakkert terreng med både oppover- og nedoverbakker. Det var virkelig ikke den lengste distansen, og jeg tok meg god tid til å stoppe opp og ta bilder underveis og bare nyte solen og fuglesangen. I tillegg ble det et par pauser på utvalgte benker, hvor jeg leste litt i boken jeg hadde med, og spiste brødskivene som også var pakket i tursekken. Jeg følte meg nesten som en friskus.
Det viktigste var å komme ut døra og få litt sol og frisk luft, sammen med minst en halvtimes bevegelse. Helst burde jeg kanskje gjort det til en løpetur, men jeg har hatt en uforståelig smerte i den ene foten de siste dagene, så løping føles som en dårlig idé. Bare det å spasere i rolig tempo ble etter den halvannen timen veldig smertefullt, og etter at jeg kom hjem lå jeg paralysert i sofaen resten av kvelden. Kjedelig.
En god nyhet er at henvisningen fra fastlegen har blitt mottatt, og jeg har blitt innkalt til time hos spesialisthelsetjenesten om halvannen måned. Det er lenge til, men jeg klarer sikkert å vente til da. I mellomtiden skal jeg bruke april til å prøve å kontrollere kostholdet mitt, og trene litt mer regelmessig. Fastlegen var ålreit nok til å sykmelde meg ut måneden, og så ble vi enige om at jeg sannsynligvis burde si opp nattjobben etterpå.
Jeg har også bestemt meg for å slutte med studiene, fordi 1) det skaper ekstra mye stress som virkelig ikke er bra for meg nå, og 2) jeg skjønner ikke engang halvparten av fagene mine. Det er bittert å ta den beslutningen, for det føles som et enormt nederlag, men helsen må komme først, og da hjelper det overhodet ikke å slite med fag som får meg til å føle meg stokk dum i tillegg til at jeg allerede føler meg verdiløs på grunn av overvekten. Ikke rart man blir deprimert når man har det sånn.
Det er altså dagens situasjon. Jeg føler meg heldigvis litt bedre enn jeg gjorde for en måned siden, og kan nok takke en haug med D-vitaminer for det, men har ennå et stykke igjen å gå. Så håper jeg april kan hjelpe meg litt videre på veien.
(Og nei, ingenting av dette er en aprilspøk.)
Jeg busset opp til Skullerud, og brukte ca halvannen time i skog og mark der oppe, hvor jeg blant annet fulgte en lysløype halvannen kilometer i vakkert terreng med både oppover- og nedoverbakker. Det var virkelig ikke den lengste distansen, og jeg tok meg god tid til å stoppe opp og ta bilder underveis og bare nyte solen og fuglesangen. I tillegg ble det et par pauser på utvalgte benker, hvor jeg leste litt i boken jeg hadde med, og spiste brødskivene som også var pakket i tursekken. Jeg følte meg nesten som en friskus.
Det viktigste var å komme ut døra og få litt sol og frisk luft, sammen med minst en halvtimes bevegelse. Helst burde jeg kanskje gjort det til en løpetur, men jeg har hatt en uforståelig smerte i den ene foten de siste dagene, så løping føles som en dårlig idé. Bare det å spasere i rolig tempo ble etter den halvannen timen veldig smertefullt, og etter at jeg kom hjem lå jeg paralysert i sofaen resten av kvelden. Kjedelig.
En god nyhet er at henvisningen fra fastlegen har blitt mottatt, og jeg har blitt innkalt til time hos spesialisthelsetjenesten om halvannen måned. Det er lenge til, men jeg klarer sikkert å vente til da. I mellomtiden skal jeg bruke april til å prøve å kontrollere kostholdet mitt, og trene litt mer regelmessig. Fastlegen var ålreit nok til å sykmelde meg ut måneden, og så ble vi enige om at jeg sannsynligvis burde si opp nattjobben etterpå.
Jeg har også bestemt meg for å slutte med studiene, fordi 1) det skaper ekstra mye stress som virkelig ikke er bra for meg nå, og 2) jeg skjønner ikke engang halvparten av fagene mine. Det er bittert å ta den beslutningen, for det føles som et enormt nederlag, men helsen må komme først, og da hjelper det overhodet ikke å slite med fag som får meg til å føle meg stokk dum i tillegg til at jeg allerede føler meg verdiløs på grunn av overvekten. Ikke rart man blir deprimert når man har det sånn.
Det er altså dagens situasjon. Jeg føler meg heldigvis litt bedre enn jeg gjorde for en måned siden, og kan nok takke en haug med D-vitaminer for det, men har ennå et stykke igjen å gå. Så håper jeg april kan hjelpe meg litt videre på veien.
(Og nei, ingenting av dette er en aprilspøk.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar