På eventyr med halebenet

Det skal en skikkelig tøffing til for å dra på en 70-minutters spinningtime når man fremdeles har vondt i halebenet. Eventuelt en skikkelig idiot, alt ettersom. Min idiot-faktor nådde kanskje nye høyder i dag, da jeg bestemte meg for å la haleben være haleben og tvang meg opp på sykkelsetet åkke som. Det var jo første time med Kjekke-Jonas på tre uker, etter hele to påskemandagers fravær, så det kunne jeg naturligvis ikke gå glipp av. 

På den positive siden gjorde det litt mindre vondt enn forrige spinningtime, som jeg hadde på påskeaften (bare tre dager etter skaden). Det var jo flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke overlevd hele timen, og i alle fall ikke på samme intensitet. På den negative siden klarte jeg fremdeles ikke å holde like høy intensitet som jeg ellers ville gjort, ettersom nesten hver bevegelse (spesielt sittende) var død og pine, men Jonas ga oss beskjed om å være stolte av oss selv etter at timen var over, så da er jeg det. 

Blokkene på disse timene blir stadig lengre, samtidig som det blir færre av dem. Tidligere var det gjerne en 6-8 blokker på alt mellom 2-9 minutter på hver. I dag var det fire blokker, de to første på henholdsvis 5 og 6 minutter, den tredje på 14 minutter og den siste på heidundrende 24 minutter. For de som skulle være i tvil, så er 24 minutter lenge å holde på uten pause. Og jeg pauset ikke. Nemlig. Fordi jeg er så TØFF! (Og kanskje fremdeles litt høy på spinning-endorfiner akkurat nå.)

Men generelt går det gradvis bedre med halebenet, altså. Det bare tar tid. Lang tid. Jeg slo meg kanskje litt hardere enn jeg anslo (etter at den første "herregud har jeg brukket halebenet igjen?"-panikken hadde gitt seg), og må nok belage meg på at dette vil ta litt mer tid enn bare noen uker. Men det er greit. Så lenge det faktisk blir bedre, og ikke hindrer meg fra å trene, så er jeg fornøyd, jeg.