Min dysfunksjonelle kropp og meg

Første februar bestemte jeg meg for å slå til med en dobbel treningsøkt, for å få en pangstart på måneden. Dette er jo ikke noe revolusjonerende for min del, i alle fall ikke på en fredag. Fredager har så mange timer som frister, så da er det fort gjort å hive seg på noe ekstra.

Det var likevel en noe ambivalent Vero som forlot jobben i ettermiddag for å dra på trening. Muskelbetennelsen, som torturerte meg så mye i fjor rundt denne tiden, har nemlig gjort sin comeback. Jeg skal ikke late som om jeg er tøffere enn jeg er - skulderområdet mitt gjør dritvondt. Jeg gisper etter luft hver gang jeg skifter skjorte (for eksempel før og etter jobb), og det å ta på ytterjakka er en forsiktig og langsom prosess. I motsetning til hva jeg tidligere trodde, sitter ikke betennelsen faktisk i skulderen, men i pectoralis, som er brystmuskelen like nedenfor skulderen. Skulderen er imidlertid såpass nærliggende at den også affekteres, noe som er årsaken til misforståelsen. Akkurat nå har jævelskapen spredt seg så langt at jeg også har vondt på venstre side av nakken, halsen og til og med litt i kjeven. Au! På tide å begynne å knaske ibuprofen.

Dette er altså bakgrunnen for min nevne treningsambivalens. Jeg vil jo trene, men det gjør pokker så vondt, og det er kanskje ikke det aller lureste å gjøre, heller. Men jeg har jo aldri vært spesielt lur, så jeg dro på trening likevel, jeg. Først en time med yoga. Jeg opplyste instruktøren om skaden min, og fikk beskjed om å være veldig forsiktig, spesielt i begynnelsen, og ta pauser med det samme jeg kjente at det gjorde vondt. Jeg lot være å nevne at det gjorde vondt hele tiden uansett om jeg gjorde noe eller ikke, men tok det stort sett med ro, pauset ofte, og unngikk de stillingene som belaster denne muskelgruppen. Etter timen følte jeg meg faktisk litt bedre.

Dermed gikk jeg videre til rommet ved siden av, til dagens boksetime med Mester Aristo. Optimistisk og full av pågangsmot etter den relativt komfortable yogatimen satte jeg i gang. Jeg sluntret selvsagt unna armhevingene, og slagene med venstrearmen var verken kjappe eller harde, men jeg kompenserte ved å ta i ekstra med sparkene. Det skulle jeg ikke ha gjort. Sånn ca 20 minutter inn i timen fikk jeg krampe i leggen. Krampen viste seg å være sta, og da den ikke ga seg etter noen minutter bestemte jeg meg for å bare kjøre på videre, men uten å bruke beina på en slik måte at krampen gjorde vondt. Med den venstre armen allerede forholdsvis på benken, sier det seg selv at jeg ikke fikk gjort så veldig mye resten av timen, men ikke pokker om jeg skulle gi meg og gå ut. Ja, jeg er dum. Og sta. Til mitt forsvar trodde jeg virkelig at krampen skulle gi seg hvert øyeblikk.

Når jeg nå sitter her hjemme, fire timer senere, har det gått opp for meg at dette ikke er en krampe. Kramper forsvinner nemlig. De sitter ikke fast i flere timer. Dette må være noe annet. Min konklusjon, basert på semiprofesjonelle gjetninger, er at jeg har forstrukket en sene eller muskel. Det skal visst gjøre veldig vondt. Og dette gjør veldig vondt. Man kan egentlig bare kalle meg Vero Haltepinken nå, for jeg har hinket meg krokrygget mellom sofaen, kontorstolen og do siden jeg kom hjem. Jeg føler meg litt som Quasimodo. Jeg har tenkt å ta smertestillende - og jeg tar aldri smertestillende. Jeg tror kanskje ikke jeg skal dra på trening i morgen likevel.

Den gode nyheten er at denne senestrekken eller hva pokker det er, ikke gjør veldig vondt hele tiden. Det er bare dersom jeg strekker ut leggen på en bestemt måte (som for eksempel når jeg går, noe som jo kan bli en utfordring i hverdagen dersom dette ikke gir seg snart). Derfor går det helt greit å sitte eller ligge. Da er faktisk muskelbetennelsen verre. Den verker absolutt hele tiden, uavhengig av om jeg bruker armen eller ikke. Jeg må faktisk vurdere om jeg skal besøke fastlegen igjen, og kanskje til og med vurdere om jeg bør utsette PT-timen jeg har neste uke. Det er jo litt bortkastet å bruke flere hundre kroner på en time hvor jeg nesten ikke kan gjøre noe som helst fordi jeg har blitt invalid. Sukk.

Slik er altså situasjonen i skrivende stund. Jeg har skader og plager både her og der, primært på venstre halvdel av kroppen. Men ikke bare der. Å nei. Noen som husker det vonde håndleddet jeg slet med i desember, etter å ha blitt påkjørt på skøytebanen? Det er fremdeles ikke helt bra. Hånden fungerer stort sett som normalt, men dersom den bøyes framover eller bakover gjør det vondt, og veldig vondt dersom den samtidig får litt press på seg. Egentlig kan vi vel bare kaste hele meg. Kroppen min har åpenbart gått ut på dato.

Kommentarer

  1. Balle. Og likevel er jeg småsjalu på at du fikk dratt i dag og ikke jeg. :(

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening