Avslørt av ostepop

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svaret var ostepopen. Dæng. Greit, ostepop har alltid vært en av mine største svakheter - men likevel. Han var liksom ikke i tvil engang. Ostepop = Vero.

Dette ble en liten såkalt Aha-opplevelse for meg. På tide å kutte ned på ostepopen, eller enda bedre: kutte den helt ut. I alle fall for en god periode. Men så skjedde det merkelige; i stedet for å ta meg sammen etterpå, skled ting bare mer og mer ut. Av en eller annen irrasjonell grunn ga det ostepop-stempelet meg tillatelse til å stappe i meg hva enn jeg hadde lyst på. Dette kombinert med følelsen av at "jeg kommer jo aldri til å gå ned noe mer uansett, så jeg kan like gjerne kose meg" har ført til en uke med gradvis verre utskeielser. Det er som om jeg har vært inne i en slags dvale av trøstespising, uten å engang legge merke til det. Litt her og litt der og plutselig ser jeg bevismaterialet ligge strødd omkring i leiligheten og jeg tenker "pokker, hvordan skjedde dette?"

Så våknet jeg opp fra dvalen. Nå i ettermiddag. Etter et brutalt og kritisk oppgjør med meg selv, strammer jeg nå inn alt. Pokker ta grillsesong og iskremsesong og alle de godsakene der; nå blir det strengt regime på frukt og rent, magert kjøtt framover. Søtsugen? Frukt. Grilling? Kyllingfilet. Noe godt til badeturen? Frukt.

Noe av det som vekket meg opp fra denne "sukkerdvalen" i dag, var treningstimen. Det var den siste PT-timen før sommerferien, og jeg innså at jeg på ingen måte har nådd målet jeg hadde satt meg for tre-fire måneder siden. Det var ikke et vanskelig mål, engang; jeg var dønn sikker på at jeg skulle klare det. Det var snakk om tre-fire usle kilo. Andre folk klarer å kvitte seg med det i løpet av et par uker, og jeg klarte det ikke på flere måneder engang. Det gode, gamle selvhatet blusset opp, og det er egentlig bare én konstruktiv måte å håndtere det på; vedlikeholde treningsrutinene og skjerpe inn kostholdet. Igjen. Så da gjør jeg det.

Jeg leste her i dag om et Elixia-medlem som hadde gått ned 70 kg på ett år. Sytti kilo! På ETT år! Jeg ble rasende. Imponert, og veldig glad på hans vegne, men også rasende. Livet er så vanvittig urettferdig. Her har jeg slitt og svettet i halvannet år, og jeg har ikke klart å kvitte meg med 20 engang. Hva pokker? Har han levd på knekkebrød og servelat? En potet og 50 gram kylling til middag hver dag? Trenet i tre timer hver dag, hver uke? Jeg skjønner ikke hvordan noe sånt kan være mulig. Nå vet jeg at mannfolk mister vekt lettere enn oss jentene (og det er urettferdig nok i seg selv), men det får da være måte på. Denne historien har hatt en blandet effekt på meg. På én side er den inspirerende, og gir meg nytt håp om at en dag kan jeg kanskje komme i mål, jeg også. På en annen side vet jeg at uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri klare å miste 1-1,5 kg i uken, og det igjen er demotiverende.

Men! I morgen er det onsdag, og jeg starter på nytt. Rebooter systemet og innstallerer ny maskinvare. Jeg har apper på mobilen som hjelper meg å holde styring på hva jeg spiser, og jeg har til og med en app som minner meg på å drikke nok vann (samtidig som jeg vanner meg selv, vanner jeg en søt liten plante, og hvis planten blir for tørst gråter den, og da blir jeg kjempelei meg, får dårlig samvittighet og drikker masse). Jeg har også min magiske motivasjonskopp. Den står foran meg nå, og det er som om den utfordrer meg til å ikke gi opp, men ta meg sammen.

Dette er altså meg, som tilstår mine synder og nå lover å ta meg sammen. Jeg var så vanvittig flink de tre ukene før påske. Jeg klarte det da, og jeg skal klare det igjen. Resten av ostepopen går i søppelkassa nå med det samme.

Kommentarer

  1. Bra! Også drar vi og svømmer en dag! :D

    SvarSlett
  2. Flinka!
    Å kaste ostepop'en er steg 1, og alle må reboote systemet av og til!
    Kanskje det rett og slett bare var ett virus? eller en Trojansk hest? Men nå sparker du den ut, oppdaterer antivirus og er tilbake!

    Å gå ned 70kg på ett år kommer an på utgangspunktet, og det er ikke sikkert målet om kiloene er det viktigste...veien dit, og det å trives underveis er like viktig! Bare se hva trening gir deg, og at du faktisk kan snakke om treningsGLEDE! (og av og til litt tortur)

    U go girl!


    Shifu: Our only hope is the Dragon Warrior.
    Tigress: The panda?
    Shifu: Yes, the panda!
    Tigress: Master, please!
    [pushes chair out]
    Tigress: Let us stop Tai Lung, this is what you've trained us for!
    Shifu: No! It is not your destiny to defeat Tai Lung, it is his!
    [points at Po, then realizes he's not there]

    Shifu: Where'd he go?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening