Desembertanker
Etter en god langhelg i Paris kom jeg rullende hjem mandag ettermiddag, og jeg syntes unektelig at klærne satt litt strammere enn før jeg dro. Huff. Dermed bar det rett avgårde til boksetime på Colosseum med Aristo. Ingen tid å miste. Det er jo snart jul, og lageret med julesnop i kjøkkenskapet blir bare større og større.
Den boksetimen var vel strengt tatt min første treningstime på en ukes tid eller så, og den gjorde derfor litt ekstra godt - og litt ekstra vondt. Det ble mye fokus på spark denne gangen, og det syntes jeg var helt supert. Pulsen kom seg godt opp, og jeg fikk utløp for litt aggressjon - for det meste rettet mot meg selv.
Jeg er ikke egentlig fornøyd med min egen innsats i år, sånn generelt. Jeg har trenet mindre enn jeg har gjort de siste par årene, samtidig som kostholdet har vært helt på trynet. Jeg har gått opp i vekt i stedet for ned. Jeg har vært slapp og lat og umotivert og til tider giddeslaus. Ikke bare når det gjelder trening, men når det gjelder livet generelt. Når jeg nå ser tilbake, ser jeg at depresjonen egentlig har hatt et litt for godt grep på meg fra rundt påsketider og utover, og jeg har ikke klart å riste den av meg for mer enn noen dager av gangen. Jeg har vært mindre aktiv, mindre sosial. Jeg har følt meg ekkel og stygg og kjedelig og særdeles mindreverdig. At jeg ikke har hørt til eller passet inn noe sted. Mine faste Elixia-sentre har vært unntaket, noe som bare gjør det enda mer dustete at jeg ikke har tilbragt mer tid der. Jeg har skammet meg over hvor lite flink jeg har vært, og jeg har respondert på den skammen ved å trekke meg enda mer unna og bare latt meg selv forfalle. En slags straff. Hurra for irrasjonelle, selvutslettende depresjonstanker- og følelser.
Jeg har ikke egentlig troen på nyttårsforsetter, men i desember 2011 bestemte jeg meg for å trene hver dag i hele januar 2012 - og det fungerte. Situasjonen min da var noe annerledes enn nå, blant annet hadde jeg en mindre krevende jobb med en mer normal arbeidstid som ikke ga meg en døgnrytme fra helvete. Jeg er derfor usikker på om jeg ville klare å gjennomføre samme konsept i januar som kommer, men det hadde jo vært et fint mål å strekke seg mot. Om så bare for å prøve å samle sammen litt ekstra movitasjon for 2015.
Ikke at jeg har gitt meg for i år, altså. Jeg sikter på minst et par treningsøkter til denne uka, pluss noen i neste uke. Det blir neppe nok til å kompensere for all fråtsingen som unektelig ligger rett rundt hjørnet og lurer, men det vil da være bedre enn ingenting. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å klatre ut av denne gropa etter hvert. Ting må jo bli bedre.
Den boksetimen var vel strengt tatt min første treningstime på en ukes tid eller så, og den gjorde derfor litt ekstra godt - og litt ekstra vondt. Det ble mye fokus på spark denne gangen, og det syntes jeg var helt supert. Pulsen kom seg godt opp, og jeg fikk utløp for litt aggressjon - for det meste rettet mot meg selv.
Jeg er ikke egentlig fornøyd med min egen innsats i år, sånn generelt. Jeg har trenet mindre enn jeg har gjort de siste par årene, samtidig som kostholdet har vært helt på trynet. Jeg har gått opp i vekt i stedet for ned. Jeg har vært slapp og lat og umotivert og til tider giddeslaus. Ikke bare når det gjelder trening, men når det gjelder livet generelt. Når jeg nå ser tilbake, ser jeg at depresjonen egentlig har hatt et litt for godt grep på meg fra rundt påsketider og utover, og jeg har ikke klart å riste den av meg for mer enn noen dager av gangen. Jeg har vært mindre aktiv, mindre sosial. Jeg har følt meg ekkel og stygg og kjedelig og særdeles mindreverdig. At jeg ikke har hørt til eller passet inn noe sted. Mine faste Elixia-sentre har vært unntaket, noe som bare gjør det enda mer dustete at jeg ikke har tilbragt mer tid der. Jeg har skammet meg over hvor lite flink jeg har vært, og jeg har respondert på den skammen ved å trekke meg enda mer unna og bare latt meg selv forfalle. En slags straff. Hurra for irrasjonelle, selvutslettende depresjonstanker- og følelser.
Jeg har ikke egentlig troen på nyttårsforsetter, men i desember 2011 bestemte jeg meg for å trene hver dag i hele januar 2012 - og det fungerte. Situasjonen min da var noe annerledes enn nå, blant annet hadde jeg en mindre krevende jobb med en mer normal arbeidstid som ikke ga meg en døgnrytme fra helvete. Jeg er derfor usikker på om jeg ville klare å gjennomføre samme konsept i januar som kommer, men det hadde jo vært et fint mål å strekke seg mot. Om så bare for å prøve å samle sammen litt ekstra movitasjon for 2015.
Ikke at jeg har gitt meg for i år, altså. Jeg sikter på minst et par treningsøkter til denne uka, pluss noen i neste uke. Det blir neppe nok til å kompensere for all fråtsingen som unektelig ligger rett rundt hjørnet og lurer, men det vil da være bedre enn ingenting. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å klatre ut av denne gropa etter hvert. Ting må jo bli bedre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar