Ett kilo per uke? Lett!

Ja, altså, ett kilo OPP per uke, mener jeg. Å gå opp i vekt er jo sånn cirka det eneste i verden jeg er skikkelig flink til. Helt fantastisk rågod, faktisk. Et naturtalent! Jeg kan, uten et snev av vanskeligheter, helt fint legge på meg et kilo i uka, og dette har jeg bevist til gangs over den siste måneden.

På onsdag tok jeg nemlig sjansen til å snike meg på en vekt igjen. Det var lenge siden sist, og det er en grunn til at det var lenge siden sist. Jeg visste det ikke ville bli pent. Litt som når man unngår å logge seg på nettbanken og sjekke saldoen, fordi man vet at den er lavere enn man skulle ønske, og at så snart man faktisk ser summen på skjermen foran seg, vet man at nå er solskinnsdagene over - det er på tide å begynne å snu på kronestykkene og leve på First Price-budsjettet.

Virkelighetsfornektelse er en søt gift. Det er flaut å innrømme, men jeg har åpenbart en spiseforstyrrelse. Når folk flest hører ordet "spiseforstyrrelse" tenker de på anorektikere og bulimikere, og glemmer gjerne at spiseforstyrrelse kan gå i motsatt retning også. Jeg tilhører virkelig den berømte "har prøvd absolutt alt"-gruppen: Kostholdsendring, diverse pulverdietter, lavkarbo, til og med tett oppfølging av personlig trener - men ingenting hjelper. Jeg er fullstendig ute av stand til å spise normalt i mer enn en uke, kanskje to. Jeg begynner hver eneste dag med verdens beste intensjoner. "I DAG skal jeg være flink og ikke spise ræl, og i hvert fall ikke KJØPE ræl," men alle gode intensjoner fordufter i det øyeblikk noe godt (og usunt) står foran meg, og jeg klarer alltid - ALLTID - å finne en unnskyldning til å ta litt "bare denne ene gangen." Det finnes et bilde på internett for sånne som meg. Det finnes faktisk mange, og derfor skal jeg bruke resten av dagens bloggpost på å dele de mest aktuelle. Vel bekomme!

Jeg er ikke religiøs, men denne karen er skuffet åkke som. 

Mitt alter-ego sjøkua er heller ikke imponert. 

Ikke Wil Wheaton eller noen av hans roller heller. 

Jack O'Neill har ikke ord. Det er sjeldent. 

Prinsesse Leia aner ikke hva hun skal gjøre med meg. 

Agent Scully har aldri opplevd noe mer håpløst enn meg.

Til og med Loke er dypt og inderlig skuffet. 

Kong Theoden er ikke imponert. 

Boromir er heller ikke imponert. 

Elrond får hodepine av hvor teit jeg er. 

Sam er skikkelig veldig lite imponert. 

Og dette er magen min som snakker til viljestyrken hver gang noe godt kommer i nærheten av fingrene mine. 

Jeg prøver å skjerpe meg, med svært varierende hell. Men denne uken har jeg i alle fall dratt den slappe ræva mi tilbake inn på Elixia, til både styrketime og spinningtimer og yogatime, så da kan det hende at ting kanskje sakte snur mot riktig retning igjen. Onsdag neste uke blir ny veiedag. Da faller dommen.