Dårlig blogger
Greit, jeg innrømmer det: Jeg er en dårlig blogger. Jeg trener og trener, men blir bare sløvere når det gjelder å skrive om det. Det er kanskje på tide å innse at etter noen år med blogging er det begrenset hvor interessante innlegg man kan produsere over samme tema. Kanskje jeg rett og slett burde begrave treningsbloggen, og heller starte en helt ny, fresh "livsstilsblogg" (eller hva enn hipsterne kaller det nå for tiden), hvor jeg lirer ut av meg alt relatert til både trening, kosthold, (mangel på) døgnrytme, mentale utfordringer, sykdom og diverse? Den kunne hete noe sånt som "Alt som er galt med livet mitt" eller noe i den duren.
Kanskje? Eller kanskje rett og slett slutte å blogge? (Gisp!)
Enn så lenge snubler jeg innom Svetteperler en gang i blant, om så bare for å si "Heisann, jeg har vært på trening altså, jeg har ikke gitt opp ennå!"
Det er egentlig ganske utrolig. At jeg ikke har gitt opp, altså. Jeg burde gitt opp for lengst, tatt i betraktning hvor lite flink jeg er. Et totalt vekttap på 17 kg etter tre år er ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Jeg kom over en annen livssstilsblogg (vi kaller det det) i dag, som tilhørte en jente som i løpet av TO år hadde kvittet seg med FØRTI kilo. DET er imponerende, det. Og her sitter jeg, i mitt tomme depresjonsmørke, ute av stand til å kvitte meg med trøstespisingen en gang for alle. Jeg kan klare meg bra gjennom korte, gode perioder, men så er det rett tilbake til start. Å jobbe natt har ikke gjort ting lettere. Å i tillegg bli fulltidsstudent til høsten vil heller neppe hjelpe noe særlig.
Jeg burde gi opp.
Men jeg nekter.
Jeg har klart fire treningsøkter denne uken. Spinning i dag, boksing i går, dansing på torsdag og styrke på onsdag.
Jeg klarte fire økter forrige uke også. Spinning, boksing, zumba og dansing.
Det blir litt sporadisk, men det blir i det minste noe.
Kiloene har begynt å krype nedover igjen. Uendelig sakte, men alt er bedre enn oppover. Så lenge jeg klarer å nesten ikke spise, går det bra. I de mer intense arbeidsperiodene kommer jeg meg gjennom et døgn på ett måltid. Ikke et gigantmåltid, men et relativt normalt måltid. Resten av tiden sover jeg for det meste.
Kanskje det er det som er trikset? Kanskje jeg rett og slett bare skal sove mer.
Kanskje? Eller kanskje rett og slett slutte å blogge? (Gisp!)
Enn så lenge snubler jeg innom Svetteperler en gang i blant, om så bare for å si "Heisann, jeg har vært på trening altså, jeg har ikke gitt opp ennå!"
Det er egentlig ganske utrolig. At jeg ikke har gitt opp, altså. Jeg burde gitt opp for lengst, tatt i betraktning hvor lite flink jeg er. Et totalt vekttap på 17 kg etter tre år er ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Jeg kom over en annen livssstilsblogg (vi kaller det det) i dag, som tilhørte en jente som i løpet av TO år hadde kvittet seg med FØRTI kilo. DET er imponerende, det. Og her sitter jeg, i mitt tomme depresjonsmørke, ute av stand til å kvitte meg med trøstespisingen en gang for alle. Jeg kan klare meg bra gjennom korte, gode perioder, men så er det rett tilbake til start. Å jobbe natt har ikke gjort ting lettere. Å i tillegg bli fulltidsstudent til høsten vil heller neppe hjelpe noe særlig.
Jeg burde gi opp.
Men jeg nekter.
Jeg har klart fire treningsøkter denne uken. Spinning i dag, boksing i går, dansing på torsdag og styrke på onsdag.
Jeg klarte fire økter forrige uke også. Spinning, boksing, zumba og dansing.
Det blir litt sporadisk, men det blir i det minste noe.
Kiloene har begynt å krype nedover igjen. Uendelig sakte, men alt er bedre enn oppover. Så lenge jeg klarer å nesten ikke spise, går det bra. I de mer intense arbeidsperiodene kommer jeg meg gjennom et døgn på ett måltid. Ikke et gigantmåltid, men et relativt normalt måltid. Resten av tiden sover jeg for det meste.
Kanskje det er det som er trikset? Kanskje jeg rett og slett bare skal sove mer.
Husk at kroppen trenger bensin for å henge med da. Og jeg vil si om de 17 kiloene er forsvunnet og fortsatt å være borte så er jo det veldig positivt. Man kan sulte seg til man har tatt av mye mer, men så må man begynne å spise normalt igjen og da kommet det jo fort tilbake.
SvarSlett