Gå til hovedinnhold

Høsttanker

Det er mandag og jeg skal ikke jobbe kveldsvakt. Jeg hoster og harker, men det kan da umulig være så farlig, så jeg lar naturligvis ikke en liten bagatell som det komme i veien for spinningtimen til Kjekke-Jonas.

Jeg tar det imidlertid litt rolig.

Når jeg sier "rolig," så mener jeg at jeg etter beste evne forsøkte å holde meg til tallene for pulsprosent på det nye, fancy skjermprogrammet nede i spinningsalen. I motsetning til å bare gønne på hver gang pulsprosenten hoppet over det veiledende nivået, var jeg i stedet flink og selvbehersket og lettet litt på motstanden eller roet ned hastigheten. Når pulsen for eksempel skulle være på 82% og Clara fortalte meg at min hadde sneket seg opp til 84%, da tok jeg det litt med ro en liten stund, til jeg nok en gang var i harmoni med den digitale instruksen. Noen ganger følte jeg at det å peile meg inn på nøyaktig riktig puls nesten var mer slitsomt enn å bare la det stå til, men det er sikkert en grunn til at det skal være sånn, og det har sikkert noe med intervalltrening å gjøre. Jeg er kjent med grunnkonseptet bak intervalltrening, så det gir litt mening. Etter hvert blir jeg sikkert også flinkere til å følge skjermen, men enn så lenge prøver jeg å ikke gå inn i et hysterisk OCD-anfall hver gang jeg ikke samsvarer med idealet. Litt sånn som jeg prøver med livet mitt generelt.

Dette forsøket på å unngå hysteriske OCD-anfall er vagt (veldig) relatert til hvorfor jeg ikke har hoppet på noen vekt i det siste. Jeg vet med meg selv at hvis jeg tråkker på en slik en nå, og ikke får det svaret jeg føler at jeg burde få, så raser verden sammen. Nettopp - jeg har en SÅNN periode. Kjempegøy. Samtidig bekjemper jeg de kalde, mørke, ensomme høstkveldene med jordbær og fløte og sjokoladekjeks. Logisk. Jeg er virkelig helt håpløs. Denne planen jeg tidligere hadde, for å totalt boikotte alt av snop i september? Epic fail. Jeg vil gjerne si at jeg prøver igjen i oktober, men hvem prøver jeg egentlig å lure? Jeg kommer ikke til å klare å gå en hel måned uten å dytte i meg noe som jeg ikke burde. Jeg kan prøve med en uke. Jeg klarte en uke tidligere denne måneden, så det er ikke umulig. I morgen vil for eksempel være en fin dag å starte på, da er det 1. oktober og greier. Ny måned, nye muligheter. En uke uten snop og snacks. Vi begynner der.

Det er viktig at jeg ikke gjør det uoverkommelig for meg selv, spesielt nå som det er høst. Jeg vet at veldig mange elsker høsten, med alle sine flotte farger og koselige hjemmekvelder med stearinlys og vin og kanskje til og med peis eller badekar, hvor man har blitt lei av svette sommerdager og koser seg med kjølige, mørke aftentimer. Jeg er ikke en av dem. Jeg er et sommerbarn, og høsten er min sørgeperiode over at sommeren nå er over og det er kjempelenge til den kommer tilbake. Jeg ser blomster og trær rundt meg dø, og blir kjempedeprimert. Jeg savner å dra på badeturer. Jeg gidder ikke åpne noen vinflaske, for det blir for mye for én person. Det er fremdeles ikke nevneverdig gøy å lage mat, særlig ikke når det er mørkt og kaldt og det bare er til meg selv, så kjappe løsninger er i skuddet som aldri før. (Kaker, derimot ...!) Jeg har verken peis eller badekar. Jeg trenger trøst, og trøst kommer gjerne i form av noe godt å putte i munnen. Jeg vet så inderlig vel at dette er en utrolig teit uvane, men har akkurat ikke nok viljestyrke til å la være. Ikke hver dag. Ikke i kveld.

Heldigvis kommer en ny dag i morgen, med nytt håp og nytt pågangsmot. Jeg gir meg aldri. Aldri!

Kommentarer

  1. Yay for time med kjekke-Jonas! (Og for lørdagspinning med Jan Tore og!)

    Heia Vero!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…