Høsttanker

Det er mandag og jeg skal ikke jobbe kveldsvakt. Jeg hoster og harker, men det kan da umulig være så farlig, så jeg lar naturligvis ikke en liten bagatell som det komme i veien for spinningtimen til Kjekke-Jonas.

Jeg tar det imidlertid litt rolig.

Når jeg sier "rolig," så mener jeg at jeg etter beste evne forsøkte å holde meg til tallene for pulsprosent på det nye, fancy skjermprogrammet nede i spinningsalen. I motsetning til å bare gønne på hver gang pulsprosenten hoppet over det veiledende nivået, var jeg i stedet flink og selvbehersket og lettet litt på motstanden eller roet ned hastigheten. Når pulsen for eksempel skulle være på 82% og Clara fortalte meg at min hadde sneket seg opp til 84%, da tok jeg det litt med ro en liten stund, til jeg nok en gang var i harmoni med den digitale instruksen. Noen ganger følte jeg at det å peile meg inn på nøyaktig riktig puls nesten var mer slitsomt enn å bare la det stå til, men det er sikkert en grunn til at det skal være sånn, og det har sikkert noe med intervalltrening å gjøre. Jeg er kjent med grunnkonseptet bak intervalltrening, så det gir litt mening. Etter hvert blir jeg sikkert også flinkere til å følge skjermen, men enn så lenge prøver jeg å ikke gå inn i et hysterisk OCD-anfall hver gang jeg ikke samsvarer med idealet. Litt sånn som jeg prøver med livet mitt generelt.

Dette forsøket på å unngå hysteriske OCD-anfall er vagt (veldig) relatert til hvorfor jeg ikke har hoppet på noen vekt i det siste. Jeg vet med meg selv at hvis jeg tråkker på en slik en nå, og ikke får det svaret jeg føler at jeg burde få, så raser verden sammen. Nettopp - jeg har en SÅNN periode. Kjempegøy. Samtidig bekjemper jeg de kalde, mørke, ensomme høstkveldene med jordbær og fløte og sjokoladekjeks. Logisk. Jeg er virkelig helt håpløs. Denne planen jeg tidligere hadde, for å totalt boikotte alt av snop i september? Epic fail. Jeg vil gjerne si at jeg prøver igjen i oktober, men hvem prøver jeg egentlig å lure? Jeg kommer ikke til å klare å gå en hel måned uten å dytte i meg noe som jeg ikke burde. Jeg kan prøve med en uke. Jeg klarte en uke tidligere denne måneden, så det er ikke umulig. I morgen vil for eksempel være en fin dag å starte på, da er det 1. oktober og greier. Ny måned, nye muligheter. En uke uten snop og snacks. Vi begynner der.

Det er viktig at jeg ikke gjør det uoverkommelig for meg selv, spesielt nå som det er høst. Jeg vet at veldig mange elsker høsten, med alle sine flotte farger og koselige hjemmekvelder med stearinlys og vin og kanskje til og med peis eller badekar, hvor man har blitt lei av svette sommerdager og koser seg med kjølige, mørke aftentimer. Jeg er ikke en av dem. Jeg er et sommerbarn, og høsten er min sørgeperiode over at sommeren nå er over og det er kjempelenge til den kommer tilbake. Jeg ser blomster og trær rundt meg dø, og blir kjempedeprimert. Jeg savner å dra på badeturer. Jeg gidder ikke åpne noen vinflaske, for det blir for mye for én person. Det er fremdeles ikke nevneverdig gøy å lage mat, særlig ikke når det er mørkt og kaldt og det bare er til meg selv, så kjappe løsninger er i skuddet som aldri før. (Kaker, derimot ...!) Jeg har verken peis eller badekar. Jeg trenger trøst, og trøst kommer gjerne i form av noe godt å putte i munnen. Jeg vet så inderlig vel at dette er en utrolig teit uvane, men har akkurat ikke nok viljestyrke til å la være. Ikke hver dag. Ikke i kveld.

Heldigvis kommer en ny dag i morgen, med nytt håp og nytt pågangsmot. Jeg gir meg aldri. Aldri!

Kommentarer

  1. Yay for time med kjekke-Jonas! (Og for lørdagspinning med Jan Tore og!)

    Heia Vero!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg