Elixia; min klippe

Det er kanskje ingen spesielt godt bevart hemmelighet at psyken min til tider er noe eksentrisk. Jeg trener derfor ikke utelukkende for å bedre min fysiske form, men klamrer meg også til det halmstrået som hevder at trening også påvirker hjernen i form av å forløse endorfiner og dermed bekjempe depresjon. Nå har det riktig nok blitt skrevet i en eller annen artikkel at trening forebygger depresjon, men kurerer den ikke - har man først fått den er det altså ikke nødvendigvis stort å gjøre. Men jeg prøver likevel.

Det skulle bli en veldig tung dag for meg, etter en søvnløs natt og nok en fraværsdag fra jobben. I formiddag var jeg kun en skygge av meg selv; et skjelvende vrak som nesten ikke ante bak og fram på seg selv eller sine omgivelser. Jeg hadde planlagt zumba i dag, men innså at koreografi var langt utenfor min rekkevidde. Likevel ville jeg ikke bare sitte hjemme og bli enda verre. Overbevist om at en treningstime ville få meg til å føle meg bedre og mer til stede, om så bare under selve økten, dro jeg i stedet på spinning. Den perfekte aktiviteten for noen som ikke er i stand til å tenke; du sitter der og tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker, tar i alt du har, trenger ikke fokusere på noe som helst annet enn tråkkingen og tempoet og pusten. Ypperlig.

Det første kvarteret av timen var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre. Jeg var lett svimmel og småkvalm, men sykkelstyret ble mitt anker og instruktør Bjørn mitt holdepunkt. Jeg nektet å gi meg. Aldri har jeg gått ut av en time før den er ferdig, og ikke pokker om psyken min skulle være årsak til første gang det skjer. Jeg holdt ut.

Jeg hadde rett. Det hjalp litt. Depresjonen er ikke borte, og jeg føler fremdeles som om jeg flyter omkring i en slags halvvåken tilstand, men jeg er mer skjerpet enn før jeg dro på spinning. Den siste halvtimen av spinningen følte jeg meg til og med nærmest som normal, om enn noe slappere enn ellers.

Slik har det altså gått til at treningen ikke lenger er noe jeg tenker på som "jeg kan slippe i dag, jeg føler meg dårlig", men tvert imot. En gang for alle har jeg bevist at når formen, og kanskje spesielt psyken, svikter, er det treningen som kan dra meg tilbake til verden. På en dag hvor alt rundt meg og inni meg var uforståelig og kaotisk, var treningen det eneste som ga mening. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den.