Gå til hovedinnhold

Kosesvømming

Jeg er fremdeles temmelig sår og støl etter mandagens styrketrening (som åpenbart var mye hardere enn jeg først hadde trodd, selv om kvalmen og ørheten sikkert var et hint), og fortsetter derfor trenden med kosetrening. Den opprinnelige planen for resten av uka kan bare ryke og reise. I dag klarer jeg nesten å gå normalt. Forventningspresset har roet seg betraktelig. Bare det å komme meg opp av senga og ut døra var en bragd. En bragd, sier jeg dere!

Ikke bare kom jeg meg ut døra. Å neida. Jeg kom meg helt til Sognsvann (med god hjelp fra t-banen, vel å merke), hvor jeg skulle møte min partner in crime. Trygt framme på Sognsvann, etter spaserturen fra banen til vannet (hvor jeg gikk mer som et normalt menneske og mindre som en pingvin), fikk jeg omsider plasket ut i det våte element. Mitt element. Det var ikke kaldt i det hele tatt (min venninne var ikke helt enig), og spesielt ikke etter at vi la på svøm. Det var bare friskt og herlig. Superherlig.

Vi svømte ikke langt (kanskje 450 meter?) og vi svømte ikke lenge (kanskje en halvtime?), men det var da noe. Jeg kunne gjerne svømt til motsatt side og tilbake, men min solidaritet og samvittighet ga streng beskjed om at jeg skulle holde meg til den sosialt akseptable svømmemengden. Ikke alle kan være sjøku slik som meg.

Nå vurderer jeg imidlertid å kanskje ta en liten joggetur i løpet av kvelden, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det, for jeg skal fortsatt på yoga i morgen, og jeg skal prøve meg på en Power-time etterpå også. Da vil det ha gått fire dager siden jeg nesten drepte meg selv, og det burde vel virkelig være restitusjon nok, selv for et krøplete øk som meg!

Og snart, veldig snart, kanskje til neste uke, skal jeg legge fra meg sommerkostholdet og bli flinkere. Min venninne ga meg en real dose pep-talk i dag, som kom godt med. Denne venninnen er forøvrig dritflink til å holde seg til et bra kosthold, og jeg er imponert på en litt sjalu måte. Hun snakket om at hun forleden dag hadde KASTET en nesten full pose med ostepop! Herregud! Hvor finner man viljestyrken til å gjøre noe sånt? Det er jo helt SYKT! Hvorfor er jeg den eneste i verden som ikke klarer å gjøre sånne ting? (Jeg kastet en pose med litt ostepop i en gang. Neste dag gravde jeg den ut igjen. Ostepopen var jo godt pakket inn i posen og hadde ikke tatt skade av den sjofle behandlinga. Kanskje ikke mitt stolteste øyeblikk, dog.) Jeg klarte å snu hverdagen min på hodet ved å begynne med nesten daglig trening, så hvorfor skal det være så mye verre å styre kostholdet i en bedre retning også? Treningsrutinene har bevist at det ikke nødvendigvis er viljestyrken min det er noe galt med, så hva er egentlig problemet? Jeg får fundere litt mer på dette over en liten sjokoladebit.  Fy, Vero.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…