Kosesvømming

Jeg er fremdeles temmelig sår og støl etter mandagens styrketrening (som åpenbart var mye hardere enn jeg først hadde trodd, selv om kvalmen og ørheten sikkert var et hint), og fortsetter derfor trenden med kosetrening. Den opprinnelige planen for resten av uka kan bare ryke og reise. I dag klarer jeg nesten å gå normalt. Forventningspresset har roet seg betraktelig. Bare det å komme meg opp av senga og ut døra var en bragd. En bragd, sier jeg dere!

Ikke bare kom jeg meg ut døra. Å neida. Jeg kom meg helt til Sognsvann (med god hjelp fra t-banen, vel å merke), hvor jeg skulle møte min partner in crime. Trygt framme på Sognsvann, etter spaserturen fra banen til vannet (hvor jeg gikk mer som et normalt menneske og mindre som en pingvin), fikk jeg omsider plasket ut i det våte element. Mitt element. Det var ikke kaldt i det hele tatt (min venninne var ikke helt enig), og spesielt ikke etter at vi la på svøm. Det var bare friskt og herlig. Superherlig.

Vi svømte ikke langt (kanskje 450 meter?) og vi svømte ikke lenge (kanskje en halvtime?), men det var da noe. Jeg kunne gjerne svømt til motsatt side og tilbake, men min solidaritet og samvittighet ga streng beskjed om at jeg skulle holde meg til den sosialt akseptable svømmemengden. Ikke alle kan være sjøku slik som meg.

Nå vurderer jeg imidlertid å kanskje ta en liten joggetur i løpet av kvelden, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det, for jeg skal fortsatt på yoga i morgen, og jeg skal prøve meg på en Power-time etterpå også. Da vil det ha gått fire dager siden jeg nesten drepte meg selv, og det burde vel virkelig være restitusjon nok, selv for et krøplete øk som meg!

Og snart, veldig snart, kanskje til neste uke, skal jeg legge fra meg sommerkostholdet og bli flinkere. Min venninne ga meg en real dose pep-talk i dag, som kom godt med. Denne venninnen er forøvrig dritflink til å holde seg til et bra kosthold, og jeg er imponert på en litt sjalu måte. Hun snakket om at hun forleden dag hadde KASTET en nesten full pose med ostepop! Herregud! Hvor finner man viljestyrken til å gjøre noe sånt? Det er jo helt SYKT! Hvorfor er jeg den eneste i verden som ikke klarer å gjøre sånne ting? (Jeg kastet en pose med litt ostepop i en gang. Neste dag gravde jeg den ut igjen. Ostepopen var jo godt pakket inn i posen og hadde ikke tatt skade av den sjofle behandlinga. Kanskje ikke mitt stolteste øyeblikk, dog.) Jeg klarte å snu hverdagen min på hodet ved å begynne med nesten daglig trening, så hvorfor skal det være så mye verre å styre kostholdet i en bedre retning også? Treningsrutinene har bevist at det ikke nødvendigvis er viljestyrken min det er noe galt med, så hva er egentlig problemet? Jeg får fundere litt mer på dette over en liten sjokoladebit.  Fy, Vero.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening