God sommer, Kjekke-Jonas!

Omsider kom den, denne dagen jeg har gruet meg litt til i flere uker. Den siste spinningtimen med Kjekke-Jonas før sommerferien. Nå må jeg klare meg uten ham og hans inspirerende og motiverende timer helt fram til høsten. Akk!

Til gjengjeld gikk vi for en skikkelig pang-avslutning. Jonas hadde alliert seg med en annen instruktør, Kristin, og kombinerte sin time med hennes. Så i stedet for 70 minutter med én instruktør, fikk vi 130 minutter med to. Det var absolutt en bra deal, særlig siden Kristin også er en helt super instruktør som er veldig god på dette med å motivere oss og skryte av oss (man skal aldri undervurdere effekten av skryt). Kristin og Jonas er dessuten et svært godt instruktørteam, med sine vittige, småfrekke kommentarer til hverandre som får majoriteten av salen til å le godt eller i det minste trekke på smilebåndet. De skaper en fantastisk, energisk og glad stemning som til syvende og sist lagrer seg i hjernen med svært positive assosiasjoner til det å trene. Jeg kan bare ta av meg hatten for dem begge. Upåklagelig smak når det gjelder treningsmusikk har de også. Kristin er jo den instruktøren som i flere måneder har brukt årets Melodi Grand Prix-vinner i spillelisten sin, og det burde vel egentlig si alt. Bravo!

De to timene fikk vinger å fly på. Tråkk for tråkk, minutt for minutt, låt for låt kom vi oss gjennom hele programmet. Jeg var sliten allerede etter den første timen, men ga alt den resterende timen også. Siste Jonas-time fram til høsten. Å holde tilbake var utenkelig. Jonas og Kristin skrøt av oss, heiet på oss, ropte og brølte til oss, og skrøt mer. Rundt meg og sammen med meg vekslet folk mellom store smil og latter, og dyp konsentrasjon mens svetten rant og salen nærmest pulserte. Mange av dem folk jeg nå kjenner godt igjen fra disse siste fem månedene. Både folk jeg har snakket med og ikke snakket med, men likevel tenker på som mine allierte når jeg sitter på sykkelsetet. Team Elixia. Vi gjør dette sammen; vi og Jonas og Kristin. Folk som kjenner meg og vet hvor sosialt utilpass jeg kan være, ville kanskje ikke kjent meg igjen. Jeg slapper helt av. I dag, for første gang, plasserte jeg meg til og med på fremste rekke, og ga fullstendig blaffen i at folk bak meg fikk full utsikt til min brede bakende. Jeg føler ikke at noen dømmer hverandre inne i den salen; vi heier på hverandre, hjelper hverandre med sykkelinnstillinger, fyller vannflaskene til hverandre. Det er så herlig.

Da jeg til slutt kollapset over styret idet tonene fra den siste låten stilnet, var jeg svært fornøyd med kveldens prestasjoner. Men den viktigste og skumleste prestasjonen gjenstod: Jeg skulle snakke med Kjekke-Jonas. Etter nesten fem måneder i timene hans har jeg, fram til i dag, aldri klart å ytre noe annet enn et lite pip av et "hei". Jeg har lenge vært nysgjerrig på hva den egentlig heter, denne siste låten vi nesten eksploderer til hver gang, men aldri turt å spørre. Det er vanskelig å snakke til noen man nesten har gitt gudestatus. Men dette var siste gang før til høsten, og jeg fikk presset fram det jeg ville si. At timene hans er fantastiske, at jeg nesten tror jeg skal dø hver gang, at musikken han bruker er super og hva heter egentlig den siste låta på spillelisten? Han ga meg tittel og artistnavn og mente den skulle finnes på iTunes (det gjør den, og jeg har nå også funnet den på youtube). Han takket også da jeg skrøt av timene, og skrøt tilbake ved å anerkjenne min gode innsats og at jeg alltid gir alt; det har han lagt merke til. Også smilte han sitt utrolig flotte, kjekke smil, og kvelden var komplett. Sukk.

En hel sommer uten Kjekke-Jonas. For en tragedie. Men jeg skal komme gjennom det ved å trene masse på andre timer, slik at når høsten kommer skal jeg være enda sterkere og raskere på sykkelen enn i dag, slik at Kjekke-Jonas skal bli enda mer imponert. Og nå som jeg endelig, etter nesten et halvår, har fått tak i den utrolig inspirerende låten, kan jeg bruke den aktivt til å presse meg selv videre og være min egen Kjekke-Jonas fram til spinningikonet mitt kommer tilbake. Aldri før har jeg vel gledet meg så mye til høsten.

Min spesielle gave til deg nå, kjære trofaste leser, er nettopp denne låten. Den har blitt noe ganske spesielt for meg, noe jeg utelukkende assosierer positivt med trening, motivasjon, inspirasjon, og ikke minst heroisk innsats. Jeg har generelt ikke vært noe særlig begeistret for remixer av klassiske låter, men denne har tatt meg med storm, både teksten og musikken. Vær så god; basert på Nessun Dorma, her er svenske Fredrik Kempes Vincero:


Kommentarer

  1. Herlig sang! Her kan du spinne opp i himmelen og voer skyene med vinden i håret og spurte til mållinjen (i allefall slik jeg ser det for meg). :)

    Og så superbra å både sitte fram og snakke til Jonas! Du er kjempeflink! (Og han har til og med lagt merke til hvor fantanstisk tøff og flink du er i timene, det er jo veldig kult da ;-))

    Klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening