4 måneder! OMG.
Dagen i dag, 30. april, markerer nok et jubileum for meg og min tøysete treningsblogg. Nå har jeg nemlig trenet jevnt og trutt i hele fire måneder, hvilket tilsvarer 1/3 av et helt år! Herrejemini. Jeg kan med den sikreste sikkerhet si at jeg aldri har holdt ut så lenge før, selv ikke om jeg regner med sporadiske treningsturer (1-2 ganger per mnd). Wow. Stor greie. Jeg føler at jeg burde feire det på et eller annet vis, men jeg aner ikke hvordan. Det eneste jeg egentlig har råd til å kjøpe er godteri og snacks, og det er jo egentlig en veldig teit belønning for god treningsinnsats.
Nå får jeg imidlertid mitt 25. klistremerke når jeg drar på trening i morgen, så da får jeg jo belønning fra Elixia; en toalettmappe med stæsj inni, samt den gode, stolte vissheten om at jeg har fullført 25/90-konkurransen på 25/32. Det er noen blant de mange, mange plakatene som har fullført i løpet av forrige uke (sånne skikkelig gærninger som trener bortimot hver eneste dag, og gjerne både morgen og kveld), men de aller, aller fleste har ikke gjort det, og mange er ikke halvveis engang. Jeg vet det er lite verdig å skryte, men jeg er så stolt, så stolt.
Kjekke-Jonas var også stolt i dag. Stolt av oss i spinningtimen. Stolt av meg. Det åpnet han timen med å si, etter en kjapp håndsopprekning på hvem som hadde deltatt på 100 minutter forrige uke, og hvem som hadde tatt 200 (det var meg og én til, viste det seg). Masse skryt, jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle se eller gjøre av meg, og satt egentlig bare der og gliste som en idiot. Og mer skryt skulle jeg få. I dag som forrige mandag var jeg en av få utvalgte som fikk personlig ros og heiing fra verdens mest motiverende instruktør, der han stod varm og svett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det hvor flink jeg var. Sukk. Borte var demotiverende tanker om vondt i bena, svett i nakken, tung i pusten; det eneste jeg tenkte på var å være flink for Jonas. Og for meg. Men mest for Jonas. Sukk. Her snakker vi nesten ikke bare fjortiscrush lenger; her snakker vi potensielt tilbedelse. Kjekke-Jonas er helten min, ingen tvil om det.
Jeg gruer meg litt til juni. Da kommer en egen sommermeny for gruppetimer, og jeg vil ikke få trene med Kjekke-Jonas igjen før godt uti august. Dette betyr at jeg bare har fire mandager igjen med helten min framover nå, fram til høsten kommer. Det blir spennende å se om jeg klarer å vedlikeholde treningsrutinen like godt i mellomtiden, for det er ikke til å se bort fra at disse mandagstimene har vært noe av min største og viktigste drivkraft. Men jeg skal ikke legge meg ned og gi opp med det første. Jeg har overrasket meg selv flerfoldige ganger så langt i år, så jeg kan jo overraske igjen.
Men dæh - fire måneder altså. Jeg merker meg også at dette er mitt 99. innlegg så langt i år; altså 99 treningsøkter. I morgen blir altså min 100. treningsøkt. Da passer det jo veldig godt at det er i morgen jeg fullfører 25/90-konkurransen og får premie. En skulle nesten tro det var planlagt. Artig.
Nå får jeg imidlertid mitt 25. klistremerke når jeg drar på trening i morgen, så da får jeg jo belønning fra Elixia; en toalettmappe med stæsj inni, samt den gode, stolte vissheten om at jeg har fullført 25/90-konkurransen på 25/32. Det er noen blant de mange, mange plakatene som har fullført i løpet av forrige uke (sånne skikkelig gærninger som trener bortimot hver eneste dag, og gjerne både morgen og kveld), men de aller, aller fleste har ikke gjort det, og mange er ikke halvveis engang. Jeg vet det er lite verdig å skryte, men jeg er så stolt, så stolt.
Kjekke-Jonas var også stolt i dag. Stolt av oss i spinningtimen. Stolt av meg. Det åpnet han timen med å si, etter en kjapp håndsopprekning på hvem som hadde deltatt på 100 minutter forrige uke, og hvem som hadde tatt 200 (det var meg og én til, viste det seg). Masse skryt, jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle se eller gjøre av meg, og satt egentlig bare der og gliste som en idiot. Og mer skryt skulle jeg få. I dag som forrige mandag var jeg en av få utvalgte som fikk personlig ros og heiing fra verdens mest motiverende instruktør, der han stod varm og svett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det hvor flink jeg var. Sukk. Borte var demotiverende tanker om vondt i bena, svett i nakken, tung i pusten; det eneste jeg tenkte på var å være flink for Jonas. Og for meg. Men mest for Jonas. Sukk. Her snakker vi nesten ikke bare fjortiscrush lenger; her snakker vi potensielt tilbedelse. Kjekke-Jonas er helten min, ingen tvil om det.
Jeg gruer meg litt til juni. Da kommer en egen sommermeny for gruppetimer, og jeg vil ikke få trene med Kjekke-Jonas igjen før godt uti august. Dette betyr at jeg bare har fire mandager igjen med helten min framover nå, fram til høsten kommer. Det blir spennende å se om jeg klarer å vedlikeholde treningsrutinen like godt i mellomtiden, for det er ikke til å se bort fra at disse mandagstimene har vært noe av min største og viktigste drivkraft. Men jeg skal ikke legge meg ned og gi opp med det første. Jeg har overrasket meg selv flerfoldige ganger så langt i år, så jeg kan jo overraske igjen.
Men dæh - fire måneder altså. Jeg merker meg også at dette er mitt 99. innlegg så langt i år; altså 99 treningsøkter. I morgen blir altså min 100. treningsøkt. Da passer det jo veldig godt at det er i morgen jeg fullfører 25/90-konkurransen og får premie. En skulle nesten tro det var planlagt. Artig.
Gratulerer! :-D
SvarSlett