Et slags jubileum
Jeg la nettopp merke til at forrige blogginnlegg var innlegg nr 200 for i år - altså 200 treningsøkter! Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke synes er så aller verst, for å si det beskjedent. I fjor var totalen 26, så dette er en markant forskjell. Det er faktisk en økning på flere hundre prosent. Hvem skulle trodd at jeg skulle få SÅ gode treningsvaner, og bli SÅ flink til å holde dem ved like? Ikke jeg, i alle fall. Da jeg begynte treningen i januar var jeg nesten helt sikker på at jeg også denne gangen bare ville klare å være sånn passe flink i maks et par måneder, før jeg nok en gang falt tilbake til å bli verdens lateste menneske. For hver dag jeg klatret meg nærmere målet i mitt sinnssyke 30-dagersprosjekt, ble jeg mer og mer overrasket. Til den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg antar det handler om stahet, vilje og prioriteringer.
Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb, men omtrent der stopper mine forpliktelser. Jeg har ingen som jeg må lage mat til eller rydde opp etter hjemme, ingen som venter på meg, ingen som jeg MÅ bruke tid på. Ingen unger, ingen samboer (det stemmer, gutter; jeg er fortsatt singel, så nå er det på tide å snappe opp denne bylten av magi som er meg, før det er for sent!). Det gjør det jo veldig enkelt - skal jeg dra på trening i et par timer, eller tilbringe seks strake timer på sofaen framfor TV-skjermen? For et år siden falt valget alltid på det siste. I dag er alt annerledes.
Greit, nok filosofi. Tilbake til rosen. Jeg må selvsagt rose dagens mandagsspinning med Kjekke-Jonas, som vanlig. I dag nevnte han et rykte om at timene hans blir omtalt som magiske, og plutselig ble jeg litt nervøs. "Magisk" er et ord jeg lett kan finne på å bruke (og ofte bruker), og jeg tok meg i å lure på om det ryktet han nevnte potensielt kan komme fra meg (jeg kan jo gå over tidligere innlegg og sjekke, men jeg tør ikke). Skrekkslagen tenkte jeg over muligheten for at han kanskje har lest bloggen min, inkludert alle mine flaue fjortisinnlegg hvor jeg forteller om hvor fantastisk han er, men så roet jeg meg og tenkte at det er da i så fall ingen krise. Han har jo vært instruktør i ca hundre år (interessant nok, ettersom han ser ut som om han er toppen 25 år gammel), og har sikkert hatt mange fans. Dessuten tror jeg han har humor nok til å se at jeg tidvis overdriver litt for å gjøre meg selv og bloggen litt mer interessant enn jeg/den kanskje egentlig er, og da må man hive inn litt fjortis en gang i blant. Sannsynligvis var bruken av ordet "magisk" bare tilfeldig, og han har ikke lest dette i det hele tatt (men hvis han gjør det, håper jeg han legger igjen en kommentar, for det hadde vært kjempegøy).
Apropos Kjekke-Jonas, så tror jeg han prøvde å drepe oss i dag. Igjen. I dag smalt han nemlig til med seks intervalltopper, hvor den siste var på intet mindre enn 11 minutter. Elleve! O hildrane du, det gjorde vondt, kan jeg love. Beina gråt, lungene gråt, hjertet gråt - men de gråt nok like mye av glede som av smerte. Jeg smilte. Mye. Jeg holdt på å bli svimmel et par ganger, men jeg smilte, og følte meg så fantastisk flink og tøff, og som vanlig har jeg nå verdens beste samvittighet etterpå. Kjekke-Jonas gjør at mandager slettes ikke er den verste dagen i uka, og det er litt av en bragd.
Helt til slutt må jeg beklage at det ikke har kommet noen godsaker her siden onsdag i forrige uke. Jeg har vært bortreist ute i skogene i Trøndelag, og der var det dårlig tilgang til treningssenter. Men jeg har trasket masse omkring i myr og busker, altså. Det teller kanskje for noe?
Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb, men omtrent der stopper mine forpliktelser. Jeg har ingen som jeg må lage mat til eller rydde opp etter hjemme, ingen som venter på meg, ingen som jeg MÅ bruke tid på. Ingen unger, ingen samboer (det stemmer, gutter; jeg er fortsatt singel, så nå er det på tide å snappe opp denne bylten av magi som er meg, før det er for sent!). Det gjør det jo veldig enkelt - skal jeg dra på trening i et par timer, eller tilbringe seks strake timer på sofaen framfor TV-skjermen? For et år siden falt valget alltid på det siste. I dag er alt annerledes.
Greit, nok filosofi. Tilbake til rosen. Jeg må selvsagt rose dagens mandagsspinning med Kjekke-Jonas, som vanlig. I dag nevnte han et rykte om at timene hans blir omtalt som magiske, og plutselig ble jeg litt nervøs. "Magisk" er et ord jeg lett kan finne på å bruke (og ofte bruker), og jeg tok meg i å lure på om det ryktet han nevnte potensielt kan komme fra meg (jeg kan jo gå over tidligere innlegg og sjekke, men jeg tør ikke). Skrekkslagen tenkte jeg over muligheten for at han kanskje har lest bloggen min, inkludert alle mine flaue fjortisinnlegg hvor jeg forteller om hvor fantastisk han er, men så roet jeg meg og tenkte at det er da i så fall ingen krise. Han har jo vært instruktør i ca hundre år (interessant nok, ettersom han ser ut som om han er toppen 25 år gammel), og har sikkert hatt mange fans. Dessuten tror jeg han har humor nok til å se at jeg tidvis overdriver litt for å gjøre meg selv og bloggen litt mer interessant enn jeg/den kanskje egentlig er, og da må man hive inn litt fjortis en gang i blant. Sannsynligvis var bruken av ordet "magisk" bare tilfeldig, og han har ikke lest dette i det hele tatt (men hvis han gjør det, håper jeg han legger igjen en kommentar, for det hadde vært kjempegøy).
Apropos Kjekke-Jonas, så tror jeg han prøvde å drepe oss i dag. Igjen. I dag smalt han nemlig til med seks intervalltopper, hvor den siste var på intet mindre enn 11 minutter. Elleve! O hildrane du, det gjorde vondt, kan jeg love. Beina gråt, lungene gråt, hjertet gråt - men de gråt nok like mye av glede som av smerte. Jeg smilte. Mye. Jeg holdt på å bli svimmel et par ganger, men jeg smilte, og følte meg så fantastisk flink og tøff, og som vanlig har jeg nå verdens beste samvittighet etterpå. Kjekke-Jonas gjør at mandager slettes ikke er den verste dagen i uka, og det er litt av en bragd.
Helt til slutt må jeg beklage at det ikke har kommet noen godsaker her siden onsdag i forrige uke. Jeg har vært bortreist ute i skogene i Trøndelag, og der var det dårlig tilgang til treningssenter. Men jeg har trasket masse omkring i myr og busker, altså. Det teller kanskje for noe?
Busketrasking i Trønderlag hørtes forlokkende ut. :)
SvarSlettSå vil jeg bare dra oppmerksomheten til det faktum at du ikke skriver flere innlegg de dagene du faktisk trener flere ganger (flere gruppetimer på rad og sånn) eller veldig lenge (maratonspinning på nesten 4 timer i strekk teller fortsatt bare som en!). Så i motsetning til f.eks Fitocracy hvor alt teller, så underdriver du jo din fantastisk innsats veldig når du bare teller antall treningsdager, eller hva? Hva blir det i minutter tro? ;)
Med tanke på hvor man havner hvis man googler Jonas Elixia Colosseum, så burde det jo ikke være helt umulig at han eller bekjente (evt andre fans) har sett bloggen? ;-)
Gratulerer med runddagen! Måtte det bli mange flere :)