Idiot-Vero slår til igjen.
Nytt for 2013 er at Mester Aristo har boksetimer ikke bare på fredager, men også på mandager. Det som er litt dumt med mandagene, er at a) jeg har allerede mine faste, temmelig harde spinningtime da, og b) timen begynner litt i seneste laget, med tanke på hvor tidlig jeg må opp neste morgen. Likevel bestemte jeg meg for å prøve denne timen i dag, som da begynte akkurat idet spinningtimen var ferdig, bare for å prøve ut hvordan det ville funke. Neppe særlig smart, men noe må man jo lære av.
Etter å ha varmet opp i 10 minutter på ellipsemaskin plasserte jeg meg godt på sykkelen "min" i spinningsalen, og la med skuffelse merke til at Jonas var borte i dag også. Vikaren, en ung platinablond berte, fortalte at han var syk, og at hun var kommet fra Ringnes Park for å kjøre en intervalltime i stedet. Jeg, i min skuffede fordomsfullhet, sukket litt innvending og hadde mine tvil om at hun skulle kunne gi en like bra time som det jeg har blitt vant til å få på mandager. Den fordomsfullheten skulle jeg få bite i meg, og aldri har jeg vel vært så glad for å ta feil. Snakker om instruktør-skills, altså. Den unge blondina som tidligere hadde knotet med lysene og virket uerfaren og usikker, ble til en slags drillsersjant. Vi fikk klare tale om at vi ikke får mer resultater enn vi jobber for, at vi er ti ganger så sterke som vi selv tror, at det var en grunn til at vi hadde kommet hit i dag og den grunnen skulle vi huske. "Vi har alle vært på jobb og skole før vi kom hit. Det er ingen unnskyldning!" Aldri før har jeg hatt på så mye motstand som jeg hadde i dag. Da hun sa at nå skulle vi opp en helvetesbakke og satte på temalåten fra Requiem for a Dream, drylte jeg på med motstand og gikk inn i en besluttsomhet som jeg ikke har kjent på lenge. Dette skulle jeg klare. "De som klarer å fullføre denne bakken, er de som vil det," roper min nye platinablonde bestevenninne, og jeg tenker at jeg vil. Jeg vil og jeg skal. Og jeg gjør det. I det hele tatt ble denne timen en aldri så liten påminnelse om hvor mye av treningsinnsatsen som sitter i hodet og viljen. Det handler om å ikke akseptere unnskyldninger, men derimot akseptere at nå blir det slitsomt en stund før det blir bedre igjen.
Det sier seg selv at jeg allerede var sliten da jeg hastet inn på kampsportrommet et par minutter før vi var helt ferdig med uttøyinga i spinningsalen. I løpet av den neste timen leverte jeg det som var intet mindre enn en formidabel innsats, med tanke på at jeg allerede hadde vært gjennom 70 minutter intensiv intervall. Jeg daffet meg gjennom oppvarmingen, og hverken slag eller spark ble så harde som de kunne blitt, men skitt au. Gjennomføre skulle jeg. Jeg forlater aldri en time før den er over.
Da boksetimen nærmet gikk litt på overtid og vi avsluttet med noen brutale styrkeøvelser for magen, var jeg klar til å krype sammen i fosterstilling og bli der resten av kvelden og natta. I stedet kom jeg meg på beina igjen, tøyet ut grundig, og kom meg hjem til en varm og god dusj.
Alt tatt i betraktning gikk det jo ikke så ille. Jeg synes jeg kom meg gjennom de totalt tre timene med trening ganske bra. Idiotien lå mest i det at det ble så sent, og ikke minst at jeg har PT-time i morgen. Egentlig burde jeg ha hviledag før PT-time, slik at jeg er full av energi, men i stedet har jeg altså gjort det helt motsatte. Jeg er ganske flink til å være tøff og dum, altså.
Etter å ha varmet opp i 10 minutter på ellipsemaskin plasserte jeg meg godt på sykkelen "min" i spinningsalen, og la med skuffelse merke til at Jonas var borte i dag også. Vikaren, en ung platinablond berte, fortalte at han var syk, og at hun var kommet fra Ringnes Park for å kjøre en intervalltime i stedet. Jeg, i min skuffede fordomsfullhet, sukket litt innvending og hadde mine tvil om at hun skulle kunne gi en like bra time som det jeg har blitt vant til å få på mandager. Den fordomsfullheten skulle jeg få bite i meg, og aldri har jeg vel vært så glad for å ta feil. Snakker om instruktør-skills, altså. Den unge blondina som tidligere hadde knotet med lysene og virket uerfaren og usikker, ble til en slags drillsersjant. Vi fikk klare tale om at vi ikke får mer resultater enn vi jobber for, at vi er ti ganger så sterke som vi selv tror, at det var en grunn til at vi hadde kommet hit i dag og den grunnen skulle vi huske. "Vi har alle vært på jobb og skole før vi kom hit. Det er ingen unnskyldning!" Aldri før har jeg hatt på så mye motstand som jeg hadde i dag. Da hun sa at nå skulle vi opp en helvetesbakke og satte på temalåten fra Requiem for a Dream, drylte jeg på med motstand og gikk inn i en besluttsomhet som jeg ikke har kjent på lenge. Dette skulle jeg klare. "De som klarer å fullføre denne bakken, er de som vil det," roper min nye platinablonde bestevenninne, og jeg tenker at jeg vil. Jeg vil og jeg skal. Og jeg gjør det. I det hele tatt ble denne timen en aldri så liten påminnelse om hvor mye av treningsinnsatsen som sitter i hodet og viljen. Det handler om å ikke akseptere unnskyldninger, men derimot akseptere at nå blir det slitsomt en stund før det blir bedre igjen.
Det sier seg selv at jeg allerede var sliten da jeg hastet inn på kampsportrommet et par minutter før vi var helt ferdig med uttøyinga i spinningsalen. I løpet av den neste timen leverte jeg det som var intet mindre enn en formidabel innsats, med tanke på at jeg allerede hadde vært gjennom 70 minutter intensiv intervall. Jeg daffet meg gjennom oppvarmingen, og hverken slag eller spark ble så harde som de kunne blitt, men skitt au. Gjennomføre skulle jeg. Jeg forlater aldri en time før den er over.
Da boksetimen nærmet gikk litt på overtid og vi avsluttet med noen brutale styrkeøvelser for magen, var jeg klar til å krype sammen i fosterstilling og bli der resten av kvelden og natta. I stedet kom jeg meg på beina igjen, tøyet ut grundig, og kom meg hjem til en varm og god dusj.
Alt tatt i betraktning gikk det jo ikke så ille. Jeg synes jeg kom meg gjennom de totalt tre timene med trening ganske bra. Idiotien lå mest i det at det ble så sent, og ikke minst at jeg har PT-time i morgen. Egentlig burde jeg ha hviledag før PT-time, slik at jeg er full av energi, men i stedet har jeg altså gjort det helt motsatte. Jeg er ganske flink til å være tøff og dum, altså.
Jeg tror jeg har sagt det før, men hvis det der er idioti burde vi alle være idioter mye oftere. :) Du er bare helt rå! (Og jeg er sikker på at PT-Alex ble både stolt og imponert på PT-timen i går). :)
SvarSlett