Wham! Det er fredag!
Helga har en tendens til å dra fram det verste av mitt godterispisende, altoppslukende selv. Derfor er det alltid greit å gi litt ekstra på treningsfronten når helgen demrer.
Jeg begynte med å spasere fra jobb til Elixia. En frisk, passe lang tur. En myk oppvarming. Deretter 10 minutter på ellipsemaskinen, gjennomsnittspuls på 140 (jeg sliter generelt med å komme opp i høy puls). Etter dette fulgte en time med deilig, avslappende yoga, før jeg løp inn til nabosalen for en time med kickboksing.
Milde malurka, som jeg sparket og slo fra meg i dag. Jeg kunne tidvis høres ut som et dyr, der jeg hveste og gryntet og ropte mens jeg iherdig bokset og sparket løs på den stakkars, forsvarsløse punchingsekken. På en av sekkene ved siden av min (som jeg delte med min faste boksepartner - hurra, jeg har en fast boksepartner!), drev to jenter på med lette, forsiktige dytt på puchingsekken som de delte, uten å få et hårstrå ute av plass, et snev av rosa eller rødt i ansiktet, og uten en lyd. Jeg følte meg latterlig tøff sammenlignet med dem, og selv om jeg sannsynligvis var noe av det mest ukvinnelige den salen noen gang har sett, var det helt greit. Jeg drar ikke på trening for å jakte på menn, tross alt (men hvis jeg hadde gjort det, hadde den treningstimen vært et helt ålreit sted å begynne).
Jeg innser nå at jeg kan framstå som litt kjip, som hever meg selv litt fram i forhold til disse andre jentene. Likevel lar jeg kommentaren stå, for vanligvis er jeg alt for flink til å legge merke til hvor mye bedre enn meg alle andre er, så en gang i blant er det fint å anerkjenne at jeg faktisk ikke er dårligst. Og det er en økende tendens som jeg kanskje først nå har begynt å bli bevisst: Jeg er nesten aldri den "dårligste" i salen lenger. Jeg begynner å nærme meg et nivå hvor jeg ramler inn sånn ca midt på treet. For meg er dette ganske stort, og noe jeg burde være stolt over. Derfor skal jeg prøve å være stolt denne helgen. Jeg er faktisk ikke så håpløs som jeg tror.
Jeg begynte med å spasere fra jobb til Elixia. En frisk, passe lang tur. En myk oppvarming. Deretter 10 minutter på ellipsemaskinen, gjennomsnittspuls på 140 (jeg sliter generelt med å komme opp i høy puls). Etter dette fulgte en time med deilig, avslappende yoga, før jeg løp inn til nabosalen for en time med kickboksing.
Milde malurka, som jeg sparket og slo fra meg i dag. Jeg kunne tidvis høres ut som et dyr, der jeg hveste og gryntet og ropte mens jeg iherdig bokset og sparket løs på den stakkars, forsvarsløse punchingsekken. På en av sekkene ved siden av min (som jeg delte med min faste boksepartner - hurra, jeg har en fast boksepartner!), drev to jenter på med lette, forsiktige dytt på puchingsekken som de delte, uten å få et hårstrå ute av plass, et snev av rosa eller rødt i ansiktet, og uten en lyd. Jeg følte meg latterlig tøff sammenlignet med dem, og selv om jeg sannsynligvis var noe av det mest ukvinnelige den salen noen gang har sett, var det helt greit. Jeg drar ikke på trening for å jakte på menn, tross alt (men hvis jeg hadde gjort det, hadde den treningstimen vært et helt ålreit sted å begynne).
Jeg innser nå at jeg kan framstå som litt kjip, som hever meg selv litt fram i forhold til disse andre jentene. Likevel lar jeg kommentaren stå, for vanligvis er jeg alt for flink til å legge merke til hvor mye bedre enn meg alle andre er, så en gang i blant er det fint å anerkjenne at jeg faktisk ikke er dårligst. Og det er en økende tendens som jeg kanskje først nå har begynt å bli bevisst: Jeg er nesten aldri den "dårligste" i salen lenger. Jeg begynner å nærme meg et nivå hvor jeg ramler inn sånn ca midt på treet. For meg er dette ganske stort, og noe jeg burde være stolt over. Derfor skal jeg prøve å være stolt denne helgen. Jeg er faktisk ikke så håpløs som jeg tror.
Woho!! Du er tøffere enn tøffest, og artig at du kan sammenligne, og komme psotivt ut i egne øyne også (heuagjengen din syns du er mye flinkere enn de fleste, men vi vet jo hvor utrolig hardt du har stått på det siste året også! ;-))
SvarSlett