Vi skrur opp litt, da.
Dagens PT-eventyr med Alex gikk overraskende bra, tatt i betraktning galskapen fra i går. Jeg var nok mer sliten enn jeg i utgangspunktet kunne vært, men jeg leverte, og PT-Alex var fornøyd. Mer enn fornøyd. Imponert, faktisk. Nå skal dere høre.
Jeg begynte med tett oppunder 20 minutter på tredemølla som oppvarming, før selve timen begynte. Det første Alex gjorde etterpå, var å eskortere meg tilbake til mølla og fortelle at nå skulle vi løpe intervaller. (Og med "vi" mente han meg.) Han fikk et blikk som ga klart uttrykk for at det fristet fryktelig lite, men han bare lo av meg og presset på. Jeg er jo snill pike, og gjorde som jeg ble fortalt. Det var jeg i etterkant glad for, for de 15-20 minuttene med intervall vi gjorde der, var jo slettes ikke så ille.
Han fikset innstillingene og ga beskjed om når jeg kunne hoppe opp til sidene og ta pausene, og jeg fulgte ordre. Vi begynte rolig, med ett minutt på hastighet 8, pause i 30 sekunder, og så et nytt minutt på samme hastighet. Deretter begynte han gradvis å skru opp tempoet med en halv kilometer. Ett minutt på 8,5. Pause. Intervallene halveres i tid, slik at jeg ikke skal dø. Et halvt minutt på 9. Pause. Et halvt minutt på 9,5. Pause. Nye 30 sekunder på 9,5. Mens jeg løper, skrur han gradvis opp til 9,6. 9,7. 9,8. Omsider er vi på 10. Mitt ultimate tredemøllemål; tosifret. Et halvt minutt til, mens han skrur opp til 10,1 og deretter 10,2. Det dinger fra iPhonen hans; intervallet er over. Jeg fortsetter å løpe. Så skrur jeg selv opp til 10,5. PT-Alex ser på meg og måper, og jeg smiler, smiler mens jeg løper. Plutselig liker jeg å gjøre dette. Galskap.
Etter kanskje ti ekstra sekunder pauser jeg, og mens jeg pauser mottar jeg heder og ære. PT-Alex forteller at han egentlig hadde lagt opp til et makstempo på 10, og at dette var jo helt sinnssykt. Aldri før hadde han opplevd at noen har økt tempoet på eget initiativ etter at han har plassert oss på maks. Han forteller at vi skal ta noen flere intervaller. "Da skrur vi opp til 11 da," svarer jeg bråkjekt, og vi gliser begge to. Ti sekunder. Pause. Femten sekunder. Pause. Et halvt minutt. Pause. Nedtrapping. PT-Alex er kjempefornøyd, og jeg er kjempefornøyd.
Resten av timen gikk med til diverse styrkeøvelser. Han ville blant annet ha meg til sitte i denne beryktede, skrekkelige "båten" (sitte på ræva med beina opp fra bakken), og det gikk med et nødskrik. Planken var som vanlig fast inventar. Biceps og triceps fikk jobbe litt. Knebøy slapp jeg heller ikke unna, eller utfall. Til slutt litt uttøying, og jeg fikk nok en gang kommentar på at jeg er latterlig myk. "Noen fordeler må jeg jo ha," svarte jeg, som sant er.
Naturlig nok engster jeg meg nå for hva som skal skje neste gang. Skal jeg bli nødt til å løpe mer intervall, kanskje på hastighet 12? I så fall MÅ jeg jo levere. Må jo toppe dette. Ha miskunn.
Jeg begynte med tett oppunder 20 minutter på tredemølla som oppvarming, før selve timen begynte. Det første Alex gjorde etterpå, var å eskortere meg tilbake til mølla og fortelle at nå skulle vi løpe intervaller. (Og med "vi" mente han meg.) Han fikk et blikk som ga klart uttrykk for at det fristet fryktelig lite, men han bare lo av meg og presset på. Jeg er jo snill pike, og gjorde som jeg ble fortalt. Det var jeg i etterkant glad for, for de 15-20 minuttene med intervall vi gjorde der, var jo slettes ikke så ille.
Han fikset innstillingene og ga beskjed om når jeg kunne hoppe opp til sidene og ta pausene, og jeg fulgte ordre. Vi begynte rolig, med ett minutt på hastighet 8, pause i 30 sekunder, og så et nytt minutt på samme hastighet. Deretter begynte han gradvis å skru opp tempoet med en halv kilometer. Ett minutt på 8,5. Pause. Intervallene halveres i tid, slik at jeg ikke skal dø. Et halvt minutt på 9. Pause. Et halvt minutt på 9,5. Pause. Nye 30 sekunder på 9,5. Mens jeg løper, skrur han gradvis opp til 9,6. 9,7. 9,8. Omsider er vi på 10. Mitt ultimate tredemøllemål; tosifret. Et halvt minutt til, mens han skrur opp til 10,1 og deretter 10,2. Det dinger fra iPhonen hans; intervallet er over. Jeg fortsetter å løpe. Så skrur jeg selv opp til 10,5. PT-Alex ser på meg og måper, og jeg smiler, smiler mens jeg løper. Plutselig liker jeg å gjøre dette. Galskap.
Etter kanskje ti ekstra sekunder pauser jeg, og mens jeg pauser mottar jeg heder og ære. PT-Alex forteller at han egentlig hadde lagt opp til et makstempo på 10, og at dette var jo helt sinnssykt. Aldri før hadde han opplevd at noen har økt tempoet på eget initiativ etter at han har plassert oss på maks. Han forteller at vi skal ta noen flere intervaller. "Da skrur vi opp til 11 da," svarer jeg bråkjekt, og vi gliser begge to. Ti sekunder. Pause. Femten sekunder. Pause. Et halvt minutt. Pause. Nedtrapping. PT-Alex er kjempefornøyd, og jeg er kjempefornøyd.
Resten av timen gikk med til diverse styrkeøvelser. Han ville blant annet ha meg til sitte i denne beryktede, skrekkelige "båten" (sitte på ræva med beina opp fra bakken), og det gikk med et nødskrik. Planken var som vanlig fast inventar. Biceps og triceps fikk jobbe litt. Knebøy slapp jeg heller ikke unna, eller utfall. Til slutt litt uttøying, og jeg fikk nok en gang kommentar på at jeg er latterlig myk. "Noen fordeler må jeg jo ha," svarte jeg, som sant er.
Naturlig nok engster jeg meg nå for hva som skal skje neste gang. Skal jeg bli nødt til å løpe mer intervall, kanskje på hastighet 12? I så fall MÅ jeg jo levere. Må jo toppe dette. Ha miskunn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar