Kroppsspråk
Helt siden joggeturen på mandag har jeg hatt grisevondt. Framsiden på begge mine lår har akket og ynket seg i to dager nå, og spesielt har de skreket ut hver gang jeg har satt meg ned og reist meg opp igjen. I mitt forsøk på å bli flinkere til å tolke hva kroppen forsøker å fortelle meg, kan jeg tenke meg to vidt forskjellige beskjeder den vil formidle:
1. "Gjør! Aldri! Dette! Mot! Meg! Igjen!"
2. "Dette MÅ du gjøre oftere!"
Jeg tror nok begge beskjedene er like aktuelle. Nr 1 er kroppens umiddelbare sjokkreaksjon, men det er en reaksjon som kommer av at jeg (fremdeles) er i for dårlig form. Den er ikke vant til dette, og derfor er reaksjonen samtidig et rop om forbedring. Nettopp derfor elsker jeg denne stølheten. Den forteller meg at jeg har gjort noe som ligger langt utenfor komfortsonen, og det er alltid effektivt. Jeg drømmer allerede om å klare tre runder rundt Sognsvann innen høsten kommer, men vi får se om det kanskje ikke er i overkant optimistisk.
Naturlig nok klarte jeg ikke noe trening i går. Eller, for å være helt ærlig så hadde jeg nok klart det, hvis jeg hadde tatt det en anelse med ro. Egentlig hadde jeg bare ikke tid, men det å ikke ha tid akkurat i går passet jo veldig bra.
Det var ikke behagelig å trene i dag heller, akkurat. Særlig ikke i begynnelsen. Hele dagen på jobb har jeg vagget omkring som en pingvin, og bare tanken på mangfoldet av knebøy som ventet på meg i Bjørns styrketime etter endt arbeidsdag var nok til gi meg litt vondt i magen.
Men det gikk greit. Det var vondt helt i begynnelsen, men jeg ble overrasket over hvor raskt kroppen ble myk og varm og mer samarbeidsvillig. Fantastisk tilpasningsdyktig! Etter at timen var over, følte jeg meg faktisk så ovenpå at jeg streifet innom salen med styrkeapparater og kjørte noen runder 4x4 der også. Ett skritt nærmere Kung Fu, og ett skritt lengre unna Panda.
Men jeg er fortsatt mest Panda, altså, i fall det skulle være noen tvil.
1. "Gjør! Aldri! Dette! Mot! Meg! Igjen!"
2. "Dette MÅ du gjøre oftere!"
Jeg tror nok begge beskjedene er like aktuelle. Nr 1 er kroppens umiddelbare sjokkreaksjon, men det er en reaksjon som kommer av at jeg (fremdeles) er i for dårlig form. Den er ikke vant til dette, og derfor er reaksjonen samtidig et rop om forbedring. Nettopp derfor elsker jeg denne stølheten. Den forteller meg at jeg har gjort noe som ligger langt utenfor komfortsonen, og det er alltid effektivt. Jeg drømmer allerede om å klare tre runder rundt Sognsvann innen høsten kommer, men vi får se om det kanskje ikke er i overkant optimistisk.
Naturlig nok klarte jeg ikke noe trening i går. Eller, for å være helt ærlig så hadde jeg nok klart det, hvis jeg hadde tatt det en anelse med ro. Egentlig hadde jeg bare ikke tid, men det å ikke ha tid akkurat i går passet jo veldig bra.
Det var ikke behagelig å trene i dag heller, akkurat. Særlig ikke i begynnelsen. Hele dagen på jobb har jeg vagget omkring som en pingvin, og bare tanken på mangfoldet av knebøy som ventet på meg i Bjørns styrketime etter endt arbeidsdag var nok til gi meg litt vondt i magen.
Men det gikk greit. Det var vondt helt i begynnelsen, men jeg ble overrasket over hvor raskt kroppen ble myk og varm og mer samarbeidsvillig. Fantastisk tilpasningsdyktig! Etter at timen var over, følte jeg meg faktisk så ovenpå at jeg streifet innom salen med styrkeapparater og kjørte noen runder 4x4 der også. Ett skritt nærmere Kung Fu, og ett skritt lengre unna Panda.
Men jeg er fortsatt mest Panda, altså, i fall det skulle være noen tvil.
Kommentarer
Legg inn en kommentar