Frust!
Okay.
Så i løpet av den siste uken har jeg vært på trening fem ganger. Ordentlig trening, med høy puls og svetting og krøplende stølhet. Jeg har i stor grad holdt meg unna snop og snacks, og dårlig mat. Jeg har vært flink til å drikke vann. Likevel har jeg gått OPP i vekt. Mer enn de 2-300 grammene jeg nevnte for et par dager siden. I dag hadde dette tallet plutselig flydd opp til halvannet kilo!
Satan i helvete.
Ingenting, absolutt ingenting, er mer demotiverende enn å gå opp i vekt når du er flink til å trene og spiser bedre enn du har gjort på lenge. Hva er vitsen med å fortsette da, liksom? Det hjelper jo åpenbart ikke, og kroppen virker fast bestemt på å gå videre opp uansett hva jeg gjør. Så hvorfor kjempe? Hvorfor legge til rette for flere skuffelser? Hvorfor ikke bare gi slipp og akseptere at jeg kommer til å være en motbydelig hvalross resten av mitt liv?
Sånn, det var frustrasjonen og selvhatet for i dag. Forvent mer av det i fremtiden. Det positive er at jeg ikke oppdaget denne vektøkningen før etter at jeg hadde krøpet meg avgårde til Elixia i kveld, så jeg fikk likevel tatt en treningstime selv om motivasjonen havnet på bunnivå. Ikke at jeg ser poenget. Det hjelper jo ikke uansett.
Jeg forsøkte en ny time i kveld. Eller delvis ny. Timen heter Barre, og er styrke for kjernemuskulatur og ben ved bruk av barre som de har i ballett. Dette var delvis nytt for meg fordi jeg pleide jo før å dra på ballettimene på Ullevål, før de forsvant. (Savner dem fremdeles, forresten.) I de timene var ca halvparten øvelser med barre, mens resten var dansing, så konseptet var ikke ukjent for meg. Det var imidlertid nytt å gjøre dette i en hel time, og det var opptil flere øyeblikk hvor jeg hadde så vondt i føtter og ben at jeg hadde lyst til å gråte. Men det skal visst være veldig godt for kroppsholdning, kjernemuskulatur, og benmusklene.
Dermed har jeg vel egentlig svart på mitt eget spørsmål. Hvorfor fortsette å trene hvis jeg uansett bare går opp i vekt? Jeg antar jeg vil fortsette fordi trening har andre fordeler enn (fraværende) vektnedgang. Jeg har sikkert ikke vondt av å få litt bedre kroppsholdning og rakere rygg. Jeg kan helt sikkert ha nytte av å bli litt sterkere, både i kjernemuskulatur og ben. Kondisjon er også en sånn ting som er fin å ha.
Så jeg vil fortsette å trene. Jeg vil også fortsette å hate meg selv, fordi jeg tydeligvis er en håpløs, ubrukelig og verdiløs potetsekk som ikke klarer noe som helst, men jeg skal trene likevel.
Og hvem vet? Kanskje vektøkningen jeg nettopp har hatt skyldes at jeg nettopp har jobbet fire nattevakter og at kroppen dermed er totalt ute av balanse? Det kan jo hende. Å jobbe natt er jo døden for det meste av naturlige kroppslige og fysiologiske funksjoner. Blant annet har jeg fått høre at det ødelegger for metabolismen. Ikke at dette egentlig vil være noe positivt, ettersom jeg jobber fire netter hver tredje helg og to netter mellom disse. Dersom nattevaktene virkelig er det som har sparket i gang vektøkningen over det siste halvannet året, så jobber jeg jo i motvind og kan ikke egentlig gjøre så mye med det. Jeg kan jo ikke slutte i jobben, ikke ennå. Ikke så lenge jeg fremdeles prøver å studere.
Selv om jeg hater å stå opp tidlig om morgenen, så savner jeg å jobbe på poliklinikk. Å jobbe dagtid, til faste tidspunkt. De to årene jeg hadde den typen jobb, var de to årene hvor jeg klarte å gå ned over 20 kg. Etter at jeg begynte å jobbe turnus, stagnerte jeg, og etter at jeg begynte å jobbe natt har jeg kun gått opp igjen. Det er kanskje ikke en tilfeldighet, og det eneste jeg kan håpe er at jeg en dag, kanskje om toppen et par år, kan få en dagjobb igjen, så jeg kan slutte å være ubrukelig. Det ville vært fint.
Så i løpet av den siste uken har jeg vært på trening fem ganger. Ordentlig trening, med høy puls og svetting og krøplende stølhet. Jeg har i stor grad holdt meg unna snop og snacks, og dårlig mat. Jeg har vært flink til å drikke vann. Likevel har jeg gått OPP i vekt. Mer enn de 2-300 grammene jeg nevnte for et par dager siden. I dag hadde dette tallet plutselig flydd opp til halvannet kilo!
Satan i helvete.
Ingenting, absolutt ingenting, er mer demotiverende enn å gå opp i vekt når du er flink til å trene og spiser bedre enn du har gjort på lenge. Hva er vitsen med å fortsette da, liksom? Det hjelper jo åpenbart ikke, og kroppen virker fast bestemt på å gå videre opp uansett hva jeg gjør. Så hvorfor kjempe? Hvorfor legge til rette for flere skuffelser? Hvorfor ikke bare gi slipp og akseptere at jeg kommer til å være en motbydelig hvalross resten av mitt liv?
Sånn, det var frustrasjonen og selvhatet for i dag. Forvent mer av det i fremtiden. Det positive er at jeg ikke oppdaget denne vektøkningen før etter at jeg hadde krøpet meg avgårde til Elixia i kveld, så jeg fikk likevel tatt en treningstime selv om motivasjonen havnet på bunnivå. Ikke at jeg ser poenget. Det hjelper jo ikke uansett.
Jeg forsøkte en ny time i kveld. Eller delvis ny. Timen heter Barre, og er styrke for kjernemuskulatur og ben ved bruk av barre som de har i ballett. Dette var delvis nytt for meg fordi jeg pleide jo før å dra på ballettimene på Ullevål, før de forsvant. (Savner dem fremdeles, forresten.) I de timene var ca halvparten øvelser med barre, mens resten var dansing, så konseptet var ikke ukjent for meg. Det var imidlertid nytt å gjøre dette i en hel time, og det var opptil flere øyeblikk hvor jeg hadde så vondt i føtter og ben at jeg hadde lyst til å gråte. Men det skal visst være veldig godt for kroppsholdning, kjernemuskulatur, og benmusklene.
Dermed har jeg vel egentlig svart på mitt eget spørsmål. Hvorfor fortsette å trene hvis jeg uansett bare går opp i vekt? Jeg antar jeg vil fortsette fordi trening har andre fordeler enn (fraværende) vektnedgang. Jeg har sikkert ikke vondt av å få litt bedre kroppsholdning og rakere rygg. Jeg kan helt sikkert ha nytte av å bli litt sterkere, både i kjernemuskulatur og ben. Kondisjon er også en sånn ting som er fin å ha.
Så jeg vil fortsette å trene. Jeg vil også fortsette å hate meg selv, fordi jeg tydeligvis er en håpløs, ubrukelig og verdiløs potetsekk som ikke klarer noe som helst, men jeg skal trene likevel.
Og hvem vet? Kanskje vektøkningen jeg nettopp har hatt skyldes at jeg nettopp har jobbet fire nattevakter og at kroppen dermed er totalt ute av balanse? Det kan jo hende. Å jobbe natt er jo døden for det meste av naturlige kroppslige og fysiologiske funksjoner. Blant annet har jeg fått høre at det ødelegger for metabolismen. Ikke at dette egentlig vil være noe positivt, ettersom jeg jobber fire netter hver tredje helg og to netter mellom disse. Dersom nattevaktene virkelig er det som har sparket i gang vektøkningen over det siste halvannet året, så jobber jeg jo i motvind og kan ikke egentlig gjøre så mye med det. Jeg kan jo ikke slutte i jobben, ikke ennå. Ikke så lenge jeg fremdeles prøver å studere.
Selv om jeg hater å stå opp tidlig om morgenen, så savner jeg å jobbe på poliklinikk. Å jobbe dagtid, til faste tidspunkt. De to årene jeg hadde den typen jobb, var de to årene hvor jeg klarte å gå ned over 20 kg. Etter at jeg begynte å jobbe turnus, stagnerte jeg, og etter at jeg begynte å jobbe natt har jeg kun gått opp igjen. Det er kanskje ikke en tilfeldighet, og det eneste jeg kan håpe er at jeg en dag, kanskje om toppen et par år, kan få en dagjobb igjen, så jeg kan slutte å være ubrukelig. Det ville vært fint.
Kommentarer
Legg inn en kommentar