Gå til hovedinnhold

Frust!

Okay.

Så i løpet av den siste uken har jeg vært på trening fem ganger. Ordentlig trening, med høy puls og svetting og krøplende stølhet. Jeg har i stor grad holdt meg unna snop og snacks, og dårlig mat. Jeg har vært flink til å drikke vann. Likevel har jeg gått OPP i vekt. Mer enn de 2-300 grammene jeg nevnte for et par dager siden. I dag hadde dette tallet plutselig flydd opp til halvannet kilo!

Satan i helvete.

Ingenting, absolutt ingenting, er mer demotiverende enn å gå opp i vekt når du er flink til å trene og spiser bedre enn du har gjort på lenge. Hva er vitsen med å fortsette da, liksom? Det hjelper jo åpenbart ikke, og kroppen virker fast bestemt på å gå videre opp uansett hva jeg gjør. Så hvorfor kjempe? Hvorfor legge til rette for flere skuffelser? Hvorfor ikke bare gi slipp og akseptere at jeg kommer til å være en motbydelig hvalross resten av mitt liv?

Sånn, det var frustrasjonen og selvhatet for i dag. Forvent mer av det i fremtiden. Det positive er at jeg ikke oppdaget denne vektøkningen før etter at jeg hadde krøpet meg avgårde til Elixia i kveld, så jeg fikk likevel tatt en treningstime selv om motivasjonen havnet på bunnivå. Ikke at jeg ser poenget. Det hjelper jo ikke uansett.

Jeg forsøkte en ny time i kveld. Eller delvis ny. Timen heter Barre, og er styrke for kjernemuskulatur og ben ved bruk av barre som de har i ballett. Dette var delvis nytt for meg fordi jeg pleide jo før å dra på ballettimene på Ullevål, før de forsvant. (Savner dem fremdeles, forresten.) I de timene var ca halvparten øvelser med barre, mens resten var dansing, så konseptet var ikke ukjent for meg. Det var imidlertid nytt å gjøre dette i en hel time, og det var opptil flere øyeblikk hvor jeg hadde så vondt i føtter og ben at jeg hadde lyst til å gråte. Men det skal visst være veldig godt for kroppsholdning, kjernemuskulatur, og benmusklene.

Dermed har jeg vel egentlig svart på mitt eget spørsmål. Hvorfor fortsette å trene hvis jeg uansett bare går opp i vekt? Jeg antar jeg vil fortsette fordi trening har andre fordeler enn (fraværende) vektnedgang. Jeg har sikkert ikke vondt av å få litt bedre kroppsholdning og rakere rygg. Jeg kan helt sikkert ha nytte av å bli litt sterkere, både i kjernemuskulatur og ben. Kondisjon er også en sånn ting som er fin å ha.

Så jeg vil fortsette å trene. Jeg vil også fortsette å hate meg selv, fordi jeg tydeligvis er en håpløs, ubrukelig og verdiløs potetsekk som ikke klarer noe som helst, men jeg skal trene likevel.

Og hvem vet? Kanskje vektøkningen jeg nettopp har hatt skyldes at jeg nettopp har jobbet fire nattevakter og at kroppen dermed er totalt ute av balanse? Det kan jo hende. Å jobbe natt er jo døden for det meste av naturlige kroppslige og fysiologiske funksjoner. Blant annet har jeg fått høre at det ødelegger for metabolismen. Ikke at dette egentlig vil være noe positivt, ettersom jeg jobber fire netter hver tredje helg og to netter mellom disse. Dersom nattevaktene virkelig er det som har sparket i gang vektøkningen over det siste halvannet året, så jobber jeg jo i motvind og kan ikke egentlig gjøre så mye med det. Jeg kan jo ikke slutte i jobben, ikke ennå. Ikke så lenge jeg fremdeles prøver å studere.

Selv om jeg hater å stå opp tidlig om morgenen, så savner jeg å jobbe på poliklinikk. Å jobbe dagtid, til faste tidspunkt. De to årene jeg hadde den typen jobb, var de to årene hvor jeg klarte å gå ned over 20 kg. Etter at jeg begynte å jobbe turnus, stagnerte jeg, og etter at jeg begynte å jobbe natt har jeg kun gått opp igjen. Det er kanskje ikke en tilfeldighet, og det eneste jeg kan håpe er at jeg en dag, kanskje om toppen et par år, kan få en dagjobb igjen, så jeg kan slutte å være ubrukelig. Det ville vært fint.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…