Skjerpings?

Den gode nyheten i dag: Jeg kom meg på trening.
Den dårlige nyheten: Jeg har spist iskrem.

Fornøyd med det første, litt skuffet over det andre, men jeg klarte å ikke spise iskrem i går, så jeg skal ikke slå for hardt ned på meg selv. Det er tross alt fremdeles sommer. (Lurer på hvor lenge jeg kan støtte meg på den unnskyldningen?)

Dagens innsats ble først 10 minutter på romaskinen (som jeg alt for ofte forsømmer - hvis poengene på Fitocracy er noen som helst indikasjon, så er romaskinen vanvittig bra trening), hvor jeg klarte å nedlegge 2010 meter. Det blir sånn ca 2,5 minutter per 500 meter. Jeg vet at PT-Alex har et optimistisk håp om at jeg skal klare 500 meter på 2 minutter eller mindre, men der har jeg altså et godt stykke igjen, tydeligvis. Nuvel. Kanskje en dag.

Etter den temmelig intense oppvarmingen, løp jeg inn til gruppesalen på Bjørvika for å få med meg en time med pilates. Joda det er skikkelig trening, joda jeg kjenner det i musklene og joda jeg blir småsvett, men det er og forblir "kosetrening" for meg. Jeg hiver ikke etter pusten, og jeg får ikke så vondt i musklene at jeg nesten begynner å gråte. Da er det kos. Men kos er viktig, det. Alle treningsøkter kan ikke etterstrebe å dytte meg mot selvmordsterskelen, for da slutter det å være moro. Noen treningsøkter må også rett og slett være hyggelige og behagelige. Restitusjonstrening, tror jeg noen kaller det. Pilates er finfin restitusjonstrening. Jeg anstrenger meg ikke for mye, men jeg GJØR NOE. Det er viktig, dette med å gjøre noe. Et eller annet, hva som helst, bare det er NOE - bare jeg kommer meg i treningstøyet og ut døra og holder meg i aktivitet i en times tid eller mer.

Etter halvannet år med suverent gode treningsrutiner, føler jeg meg fremdeles delvis som en nybegynner. Jeg har fremdeles perioder og dager hvor jeg faktisk må jobbe med motivasjonen; den kommer fortsatt ikke av seg selv. Jeg føler fremdeles delvis at jeg ikke vet helt hva jeg driver med, og jeg føler meg fremdeles milevis unna det endelige målet - selv om jeg allerede er 1/3 på vei. Veien er lang, og i perioder blir det så vanskelig å se slutten på den. Jeg vet utmerket godt hvorfor. Fremdeles er det viljestyrken min jeg må slåss mot, ikke mangelen på kunnskap, og viljestyrke blir et stort og farlig monster når man har mange ettermiddager og kvelder alene hjemme i jomfruburet sitt. Men jeg gir altså ikke opp. Før eller siden må jeg jo klare å skjerpe meg. Sånn, skikkelig skjerpe meg. Det er kanskje på tide å dekke leiligheten med motiverende plakater, slik som denne her:


Kommentarer

  1. Du må bare stå på! Det er tøft å skulle være så viljesterk over så lang tid, og du er stort sett kjempeflink!
    Nå blir det snart litt jobb å fylle dagene med, og da er det bare å sette lås på fryseren og komme seg på trening. Det klarer du nok veldig bra!

    Viktig å ha litt kosetrening også på programmet, og du skal se det har effekt det også

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg