Svetteperler for svin

Hele denne uken har i grunn vært preget av i overkant optimistiske forhåpninger og ambisjoner som en etter en har blitt lagt i grus. Etter dagens innsats kan jeg ikke skryte på meg mer enn tre økter siden mandag, noe som er pinlig til meg å være - og den vesle økten på torsdag regnes nesten bare som en halv. (Jeg får til tider kommentarer om at jeg er unødvendig kritisk og streng mot meg selv, men jeg tror det er nødvendig, altså.) Fredag kom altså ramlende, og plutselig var det bursdag. Mine håp om å komme meg på yoga etter jobb, før feiringen, måtte dessverre vike for virkeligheten. Det ble bare ikke tid. Det KUNNE kanskje vært tid, hvis jeg hadde presset meg selv til det ytterste, men jeg var allerede utslitt etter et mareritt av en arbeidsdag (to syke på en dag hvor noen allerede har gått ut i ferie og noen har tatt ut avspasering blir ikke så morsomt for de gjenværende), og jeg måtte faktisk slumre på sofaen hjemme en halvtime før jeg klarte å gjøre noe som helst. Bow ties ar...

Jeg har ikke tid. Jeg har virkelig ikke tid. Minuttene og timene løper fra meg som om de har selveste fanden i hælene, og jeg står igjen i veikanten, handlingslammet. Så mye å gjøre, men når skal jeg gjøre det? Og hvordan kan jeg med god samvittighet skvise inn trening midt oppi alt dette? Spørsmålet er snarere: Hvordan kan jeg med god samvittighet LA VÆRE å skvise inn trening midt oppi alt dette? For, ironisk nok, det er lite som gjør meg så avslappet som å trene. Treningstimene er mitt ultimate "Treat Yo Self"- når jeg setter av tid til å bare fokusere på meg selv og å gjøre meg selv bedre og friskere. Derfor tok jeg turen innom Colosseum etter jobb i dag også, for litt panisk desperasjonstrening. Selv om jeg ikke hadde tid. (Og nå sitter jeg her og blogger om det, selv om jeg fremdeles ikke har tid.) Det ble ikke en like lang eller effektiv økt som i går, men 40 minutter kardio er bedre enn ingenting. Jeg jobbet opp en god puls og svette på elipsemaskinen gjennom 20 mi...

Jeg varmer gradvis opp til sommerferien, og har i den anledning gått hele tre dager uten trening. Du store! Det føles kjemperart altså, og skyldes ikke egentlig så mye eget valg, som det skyldes tidspress. Den siste uka før ferien er det visst veldig mye som skal skvises inn og unnagjøres, både av forberedelser og sosiale sammenkomster. Og midt oppi all galskapen har jeg bursdagsfesten i tillegg. Søndag, mandag og tirsdag forsvant som olja lyn, men i dag kom jeg altså tilbake. Herlig. Tidsskjemaet var stramt også i dag, og det gikk ingen gruppetimer den timen jeg hadde mulighet til å trene, så da måtte jeg klare meg på egen hånd. Det gikk overraskende bra. Jeg tilbragte en halvtime på tredemølla (kom meg opp til tempo 9 på 2% bakke, i 60-sekundersintervaller), og pløyde meg deretter gjennom en rekke styrkeøvelser. Jeg gikk primært for de store muskelgruppene, for å få maks effektivitet. Knebøy, benkpress og markløft ble prioritert, i tillegg til litt biceps og triceps. Jeg tror jeg s...

Zombie-Vero våknet sent og sakte denne lørdagsmorgenen, og nærmest trillet ut av sengen ti minutter før hun måtte dra hjemmefra. Alt for tidlig! Au. Det ble ikke tid til frokost i dag, men jeg klarte i det minste å helle innpå en flaske vann på veil til spinningen. Det angret jeg litt på det siste kvarteret av timen, da jeg måtte mer og mer på do. Heldigvis har jeg partyblære og kan holde meg ganske lenge, men man blir vel bittelitt mer ufokusert. Også denne gangen glemte jeg både håndkle og Clara, for jeg er ikke smart nok til å pakke sekken kvelden før, og ikke våken nok til å huske alt på morgenen. Konsekvensen av det ble at jeg nok ikke presset meg selv så hardt som jeg ellers ville gjort, men jeg tror likevel jeg fikk en temmelig bra økt, altså. Pulsen var fremdeles høy, det kjente jeg, og jeg svettet fra både armer og mitt røde, upene tryne. Til å være en grytidlig lørdagsmorgen i slutten av juni, var jeg imponert over antallet folk i den spinningsalen. Den var ikke full, men...

Fredag. Yoga, som vanlig. Tredje forsøk på skulderstående. Jeg har blitt temmelig gira på dette prosjektet, nå som jeg omsider har begynt å nærme meg målet. Dagens innsats fikk meg enda litt nærmere, tror jeg, med mindre støtte fra veggen enn sist, men fremdeles ganske skjelvende. Jeg fikk også litt assistanse fra Elen, vår supre instruktør, som mener at mitt største hinder kanskje sitter i hodet; at jeg ikke tør komme helt opp fordi jeg ikke tror jeg er sterk nok. Det er ganske sant, det. Jeg er veldig usikker på om jeg er sterk nok. Svekling-Vero. Pinglehulken. Hvordan skal jeg liksom klare å plassere så mye av kroppsvekten min på skuldre og armer? Men jeg har blitt sterkere enn jeg var, og lettere, så det er vel en mulighet for at jeg faktisk kan klare det nå. Frykten kniper likevel til i magen. Enn om jeg mister balansen og beina faller bakover, bak hodet, og så låser jeg meg fast i en snål stilling og brekker nakken? Det er nok ikke så fryktelig sannsynlig at noe slikt kan skje,...

Det er sommerferie, og sommerferien gjør rare og spennende ting med programmet på Elixia. For eksempel la jeg merke til at det ikke var satt opp noen boksetime med Aristo i morgen. Samtidig la jeg merke til at det var satt opp en boksetime på Bjørvika i dag, med en annen instruktør som jeg ikke kjente. Så jeg tenkte "hvis jeg ikke får fredagstorturen min på Colosseum, kan jeg jo ta litt torsdagstortur på Bjørvika i stedet," og besøke denne nye boksetimen.  "Tortur" viste seg å være veldig riktig ord å bruke. Der hvor Aristo bruker mesteparten av timen på å drille oss på teknikker ispedd noen sjokkrunder med styrketrening, var instruktøren på Bjørvika mer interessert i å gi oss en knallhard kondisjonsøkt. Hvilket han gjorde. Med glans. Åherregudfyttihelvete som jeg ville dø. Allerede i oppvarmingen ønsket jeg desperat at jeg hadde vært et annet sted. Hvor som helst. På toppen av en brennende bygning hadde for eksempel vært et glimrende alternativ. Jeg har imidlert...

Over de siste dagene har jeg hatt unormalt mye hodepine. Det er en merkelig form for hodepine, som bare gjør vondt på et veldig konkret sted på venstre side av hodet. Det er mulig jeg har hatt den før også, uten å tenke over det, men etter flere sammenhengende dager har det blitt litt mer bemerkelsesverdig. Tilfeldigvis kom jeg til å snakke med en kollega på jobb i dag, en jente som tidvis er sterkt plaget av migrene. Da hun fortalte om hvordan den blir verre av skarpt lys og at den alltid er på bare ett sted, var det som om noe klikket på plass hos meg. Lettere forundret fortalte jeg henne om denne hodepinen på venstre side som jeg har hatt, og det er allerede kjent på avdelingen at jeg er lyssky (denne kollegen min og jeg er de eneste som alltid skrur lysene av i stedet for på). Hun mente det hørtes veldig ut som migrene. Jeg svarte at jeg trodde migrene var noe mer, med bl.a. kvalme, svimmelhet og synsforstyrrelser, men hun kunne fortelle at det må ikke nødvendigvis være det - det k...

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svar...

Nå som mandagsspinningen har tatt sommerferie, ble det brått rom for noe annet, og ettersom jeg hadde ofret boksing sist fredag, var det liten tvil om hva jeg skulle gjøre i dag. Mandagsboksingen er litt annerledes fra fredagsboksingen. For det første bruker vi ikke punchingsekker, men hverandre (med polstret pute, selvsagt). For det andre er det mer fokus på spark - i alle fall var det det i dag. Dette er veldig gode nyheter for meg, for spark er det jeg gjør best. Jeg lurer på om det er noe som sitter igjen fra den tiden jeg trente taekwon-do, som jo fokuserer mye mer på spark enn på slag. I tillegg er jeg cirka tusen ganger sterkere i beina enn i armene, så jeg klarer mer når jeg sparker enn når jeg slår. Jeg storkoste meg derfor gjennom dagens time, som gikk over til å bli 75 minutter i stedet for 55 - og det var helt greit. Det verste med alt var den lange, pinefulle oppvarmingen. Faktisk. Alt etter oppvarmingen var grei skuring. Jeg ble sliten, såklart, men oppvarmingen var e...

Jeg har lenge fablet om å snart legge på litt ekstra vekt på benkpressen i Power-timene. Fra et utgangspunkt på 2 x 2.5 kg, til en oppgradering på 2 x 3.75 kg, og omsider til et hittil toppnivå på 2 x 5 kg. Det er 10 kg til sammen; ett oransje vektlodd på hver side. Det har vært et langsiktig mål. I dag bestemte jeg meg for å prøve. Da jeg plasserte de to oransje loddene på vektstanga, var jeg fullt innforstått med at dette kanskje ikke kom til å vare - at jeg kanskje ville bli nødt til å bruke den lille pausen halvveis inn i økten for å bytte til noe lettere. Og jeg gjorde det nesten. Det var sååå nære på, særlig gjennom de siste åtte repetisjonene. Da trodde jeg at jeg skulle dø, eller i alle fall bli lam i begge armene. Jeg kunne praktisk talt høre pectoralisene mine gråte der inne, og i noen øyeblikk var jeg vagt bekymret for hvordan denne galskapen ville påvirke min sovende muskelbetennelse. Så langt har den ikke laget noe oppstyr i det hele tatt, så jeg krysser fingrene og håpe...

Mange har sikkert lurt på om jeg kom meg opp tidsnok til spinning i dag eller ikke. (Jeg sier "mange," for jeg liker å innbille meg at jeg har en hær av folk som følger denne bloggen, men egentlig er det nok bare Hanne, Ingunn, Ingrid og et par engasjerte Elixia-instruktører. Egoet mitt hadde neppe taklet mange flere enn dette uansett.) Svaret er et imponerende JA, det gjorde jeg. Det var ikke så mye det at jeg våknet av klokken og spratt opp, som at jeg gradvis og høyst motvillig ble vekket av mine primærbehov før alarmen i det hele tatt begynte å skrike. Først våknet jeg ugudelig tidlig av at jeg måtte på do (det er sant, folkens; jenter tisser også), og jeg løp en kjapp tur til badet uten å engang åpne øynene (ingen uhell av den grunn, bare så det er sagt). Et knapt kvarter etter dobesøket, og da fremdeles med en times tid igjen før den planlagte vekkingen, begynte sulten å gnage. Det er vanskelig å sove når man er sulten; magen gjør vondt, den lager lyder og det eneste ...

Min kroniske søvnløshet står meg bi, og den ene dagen blir lengre og tyngre enn den forrige. Etter bare 3-4 timers søvn i natt, ble det en eksepsjonelt lang dag på jobb, og min lengsel etter å dra rett hjem til sofaen var stor. I går vant sofaen, beklageligvis, men jeg var ikke villig til å la dette gjenta seg i dag. Det ble én seier og ett tap. Jeg løp i ti minutter på tredemølla før jeg gjennomførte en time med yoga, men jeg ofret boksing. For trøtt og slapp til å holde ut en hel time til, slepte jeg meg ut av senteret med kanskje verdens dårligste samvittighet. Jeg hadde jo så lyst, men hadde på ingen måte overskuddet. I slutten av yogatimen sovnet jeg nesten. Likevel trøster jeg meg med at én time er bedre enn ingen, og dagens yogatime var minst like morsom som forrige ukes, hvor jeg nok en gang klart å komme meg opp i en skjelvende skulderstående. Fremdeles assistert av veggen bak meg, men i bittelitt mindre grad enn sist. Fremgang! Juhu! Mens alle de andre deretter senket føt...

Med ustabile og skiftende ettermiddagsplaner var jeg lenge usikker på om jeg ville få kommet meg på trening i dag. Det endte i et kompromiss; en kort, men intensiv økt rett etter jobb. I stedet for å finne en morsom gruppetime, kjørte jeg en halvtime med drepende intervalltrening på tredemølla. Hele tiden på 2% bakke og i stadig økende hastighet. Først noen minutter på 8. Deretter gradvis opp til 8.5, til 9, til 9.5, og så til 10. Hele to minutter klarte jeg å løpe på hastighet 10, og det var ikke så aller verst, tenkte jeg. Til slutt noen sinnssyke sekunder på 11, 12 og 13, gradvis kortere intervaller desto høyere tempo jeg fikk. Svetten rant nedover panna. Jeg tror aldri før jeg har svettet så mye på en tredemølle. Helt siden jeg begynte å trene, har jeg jo pleid å si at jeg ikke er en person som svetter, og enkelte blogginnlegg har handlet om hvor sjalu jeg er på folk som svetter skikkelig når de trener. Nå tror jeg kanskje ikke jeg kan klage over å ikke svette lenger, for i den...

Jeg har blitt lurt. Gjennom alle disse månedene har jeg gått og innbilt meg at PT står for Personlig Trener, men det er altså feil. Det skjønte jeg i dag, da PT-Alex flyttet treningsøkten utendørs. PT står egentlig for Personlig Terrorist. Jeg kan ikke skjønne noe annet, i alle fall, for dette var grusomt på et helt nytt nivå. Det er litt min egen skyld også, for han spurte om vi skulle ta utetrening og jeg gikk med på det. Men jeg visste jo ikke hvor ille det kunne bli. Noen sit-ups og planker på gresset under solskinnet, så jeg for meg. Kanskje litt jogging. Et par (forsøk på) armhevinger. Om det bare hadde vært så vel. Det første han gjorde var å dytte på meg en ryggsekk. En ryggsekk som var alt annet enn tom. 17 kg var det visstnok oppi den sekken. 17 kg med diverse vektlodd. Galskap. Den skulle jeg bære hele tiden mens vi gikk. Først opp alle de tusen trappene. Jeg dævva litt. Så ut til Frognerparken, opp noen bakker. Jeg dævva litt mer. Endelig stopp, oppå en stor stein lit...

Ny lørdag, ny spinning, ny kamp for å komme meg ut av senga tidsnok. Denne gangen klarte jeg å stå opp tidsnok til å spise frokost før jeg skulle dra, og var mektig imponert over det. Deretter gikk turen til Colosseum (knappe 14 timer etter at jeg dro derfra) for en times kondisjonstrening i høygir med verdens gærneste spinninginstruktør. Vi var blitt lovet show i dag, og show fikk vi. Til tross for strålende sol ute, var salen nærmest full, slik som den pleier. Noen venner og jeg selv har jo blitt dedikerte fans, og vi var alle på plass. Spesielt venninnen min og moren hennes er skikkelig entusiastiske, og Ingrid har gitt meg lov til å sitere henne på at "Jan Tore er den desiderte kuleste instruktøren!" Det var kostymer og konfetti og knallmusikk i et forrykende tempo, og de siste fem minuttene var så vonde, så vonde - men med topp stemning og masse god motivasjon fra Elvis der framme, kom vi i mål, svette og gispende etter luft som fisk på land. Milde malurka, for en inns...

Noe utrolig skjedde i dagens yogatime. Etter nesten 45 minutter hvor jeg jobbet så hardt at svetten rant nedover ansiktet ved et par anledninger (jeg kødder ikke), kom vi endelig til den delen hvor vi gjør noen øvelser sittende og liggende. En av disse er å komme opp i skulderstående, og er den biten hvor jeg vanligvis bare legger meg på rygg, holder bena strakt opp, og blir der mens alle andre gjør sin crazy akrobatikk med bena over hodet og greier. I dag valgte jeg imidlertid å prøve. Jeg har jo prøvd før, kanskje et par ganger, uten nevneverdig hell (det var en gang jeg trodde jeg klarte det, men så fant jeg ut at det var egentlig bare fordi jeg vugget fram og tilbake og fikk momentum), og hadde egentlig ikke planlagt å prøve meg igjen i løpet av nærliggende fremtid. Men plutselig kom altså ånden over meg, og jeg ga bena og torsoen det ekstra løftet som fikk meg opp i skulderstående. Faktisk. Det var ikke en vakker skulderstående, bevaremegvel, og jeg måtte få hjelp av veggen bak ...

Til å begynne med var jeg litt redd for at jeg kanskje ville bli lei av Burlesque-timen etter x antall ganger med samme koreografi. Men nei. Tvert imot. For jo oftere jeg øver inn de samme trinnene, desto morsommere blir det. Jeg har jo nevnt dette før, men det tåler å bli gjentatt - det å øve lenge nok på en koreografi til at man oppnår mestringsfølelse, er gøy. Det gjør at jeg kan fokusere mer på å perfeksjonere trinnene, i stedet for å bruke halve energien min på å huske hva det er jeg skal gjøre for noe. Faktisk har jeg fått øvet inn disse trinnene så godt nå, at jeg kan kjøre hele dansen hjemme i stua hvis jeg vil. Kanskje jeg en dag trekker unna gardinene og gir et show til kontorfolka som jobber i bygningen rett ovenfor. Eller kanskje ikke. Det får være grenser. Men det er morsomt å vite at jeg KAN. Det var egentlig det hele for i dag. Jeg jobber for tiden med å skrive en liten novelle/roman-sak, og den tar opp mesteparten av min kreativitet, slik at bloggen dessverre lid...

Det finnes verre ting enn å dø. Det er jeg overbevist om. Tortur med PT-Alex, for eksempel, og i dag var det spesielt ille. Det dummeste jeg noen gang har gjort er å avsløre for Alex hvor inderlig jeg avskyr hopping, for nå virker det nesten som om det har blitt hans personlige mål å få meg til å hoppe så mye som mulig. Angst og sukk og akk og alt det der! Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg ...

Dagens trening ble av den mer originale sorten. Opprinnelig planlagt som årets første badetur på Sognsvann, var det svømming som skulle sikre min kontinuerlige sprekhet. Min badeglade venninne Ingrid og jeg kom oss til vannet, men feiga ut ettersom det blåste ganske kraftigere og kaldere enn vi først hadde trodd. Ingrid foreslo derfor Frognerbadet i stedet. I løpet av mine nå snart 3 somre i Oslo, har jeg aldri vært på Frognerbadet før, så jeg lot meg lett overtale. Turen ga mersmak. Frognerbadet hadde alle fordelene med å bade i basseng (behagelig temperatur, sentral beliggenhet, gode fasiliteter for dobesøk og skifting), samt fordelene med å bade utendørs (frisk luft, sol, grilling, sommerfølelse), og jeg storkoste meg. Herregud, at jeg aldri har dratt hit før - så mye jeg har gått glipp av. Jeg ble riktignok gjort oppmerksom på at vanligvis, i ferietiden og i helger med bra vær, er det mye mer folksomt enn det var i dag, og jeg kan tenke meg at det kan bli slitsomt i lengden. Men ...

Jeg innrømmer det. Jeg er hekta på spinningmaraton. Med minder jeg fysisk ikke befinner meg i Oslo når det kjøres et kortere eller lengre maraton på Colosseum, så kommer jeg til å møte opp, for evig og alltid. I dag kokkelerte to av instruktørene sammen for å gi oss en totimers sommeravslutning. To timer kvalifiserer som et kortere maraton i min bok, og gitt den småverkende skulderen (jeg visste jeg ikke burde godtet meg over å være smertefri i går) var to timer egentlig helt perfekt. Det var to harde timer, også. Mange og lange intervalltopper, og i løpet av den fullførte tiden hadde jeg en gjennomsnittspuls på 78% av makspuls, ifølge min kjære Clara. Et gjennomsnitt på 78% over to timer synes jeg ikke er så aller verst, og jeg koser meg med tanken på at jeg sikkert er mye mer utholdende nå enn jeg var for et år siden. Sykkelsko er fremdeles noe jeg går og sikler litt etter. Jeg håper veldig at jeg får mulighet til å kjøpe et par til høsten, når jeg forhåpentligvis har litt bedre ...

Party-Vero har vært unormalt aktiv over de siste ukene. Dette har vært en direkte årsak til at det begynner å bli en god stund siden forrige gang jeg kom meg opp tidsnok til søndagens Power-time. Etter gårsdagens (nattens) utskeieler på dansegulvet var jeg ikke sikker på om jeg ville lykkes i dag heller, men det gjorde jeg faktisk. Det gjorde grusomt vondt, men jeg kom meg opp, og var på plass i salen i god tid. En vil kanskje tro det er vanvittig imponerende å komme seg på trening formiddagen etter å ha festet som om man fremdeles befant seg i 20-årene. (Det er en liten mulighet for at jeg ennå ikke er ferdig med 30-årskrisa.) Jeg har imidlertid en superevne; jeg blir ikke bakfull. Så lenge jeg ikke drikker meg fra sans og samling (noe jeg aldri har gjort, og neppe kommer til å gjøre), så er min eneste svakhet dagen derpå at jeg er trøtt. En helt naturlig konsekvens av å ha vært våken og aktiv til 3-tiden om natten. Det er derfor ikke egentlig en kjempestor bragd for meg å stå opp f...

Jeg var kjempedum i går og la meg alt for sent. Etter knappe fem timers søvn var det derfor en sann pine å trille ut av sengen, åle meg inn i treningstøyet og løpe avgårde til Colosseum. Frokost var det ikke tid til, det fikk jeg ta etterpå. Nå gjaldt det å rekke spinningtimen til Jan Tore, og å ikke sovne på veien dit. Suksess! En våken t-banetur (skjønt med smale, lidende øyne beskyttet av solbriller) senere var jeg på plass, med både Clara, full vannflaske og et kaos av et hår som ikke ligna grisen. Kaoshår fikses imidlertid lett med et hårstrikk eller to, og så var jeg klar. Uten verken nok søvn eller mat i magen, var jeg nesten sikker på at dagens økt kom til å bli av den noe slappere varianten. Så feil kan man ta. Nok en gang kjempet jeg meg gjennom timen med en følelse av at DENNE gangen satte jeg ny rekord for meg selv i intensitet og svetting. Håndkleet ble flittig brukt, jeg lå nesten hele tiden på pulsprosenten antydet av skjermen, og de siste to minuttene gikk på ren vi...