Minitrening
Med ustabile og skiftende ettermiddagsplaner var jeg lenge usikker på om jeg ville få kommet meg på trening i dag. Det endte i et kompromiss; en kort, men intensiv økt rett etter jobb. I stedet for å finne en morsom gruppetime, kjørte jeg en halvtime med drepende intervalltrening på tredemølla.
Hele tiden på 2% bakke og i stadig økende hastighet. Først noen minutter på 8. Deretter gradvis opp til 8.5, til 9, til 9.5, og så til 10. Hele to minutter klarte jeg å løpe på hastighet 10, og det var ikke så aller verst, tenkte jeg. Til slutt noen sinnssyke sekunder på 11, 12 og 13, gradvis kortere intervaller desto høyere tempo jeg fikk. Svetten rant nedover panna. Jeg tror aldri før jeg har svettet så mye på en tredemølle.
Helt siden jeg begynte å trene, har jeg jo pleid å si at jeg ikke er en person som svetter, og enkelte blogginnlegg har handlet om hvor sjalu jeg er på folk som svetter skikkelig når de trener. Nå tror jeg kanskje ikke jeg kan klage over å ikke svette lenger, for i den siste tiden synes jeg svettingen har tatt seg skikkelig opp. Ikke så bra som de fleste rundt meg, bevares, men langt bedre enn jeg klarte før. Det gjør meg glad. Det er noe fundamentalt tilfredsstillende med treningssvetting; da føles det liksom som om jeg virkelig jobber hardt. Og det gjør jeg jo.
I bunn og grunn er jeg fornøyd med dagens lille halvtime. En intensiv halvtime er jo langt bedre enn ingenting, tross alt. Dessuten er det lenge siden jeg har løpt på tredemølle nå, så det var nok uansett på tide.
Hele tiden på 2% bakke og i stadig økende hastighet. Først noen minutter på 8. Deretter gradvis opp til 8.5, til 9, til 9.5, og så til 10. Hele to minutter klarte jeg å løpe på hastighet 10, og det var ikke så aller verst, tenkte jeg. Til slutt noen sinnssyke sekunder på 11, 12 og 13, gradvis kortere intervaller desto høyere tempo jeg fikk. Svetten rant nedover panna. Jeg tror aldri før jeg har svettet så mye på en tredemølle.
Helt siden jeg begynte å trene, har jeg jo pleid å si at jeg ikke er en person som svetter, og enkelte blogginnlegg har handlet om hvor sjalu jeg er på folk som svetter skikkelig når de trener. Nå tror jeg kanskje ikke jeg kan klage over å ikke svette lenger, for i den siste tiden synes jeg svettingen har tatt seg skikkelig opp. Ikke så bra som de fleste rundt meg, bevares, men langt bedre enn jeg klarte før. Det gjør meg glad. Det er noe fundamentalt tilfredsstillende med treningssvetting; da føles det liksom som om jeg virkelig jobber hardt. Og det gjør jeg jo.
I bunn og grunn er jeg fornøyd med dagens lille halvtime. En intensiv halvtime er jo langt bedre enn ingenting, tross alt. Dessuten er det lenge siden jeg har løpt på tredemølle nå, så det var nok uansett på tide.
Kommentarer
Legg inn en kommentar