Søvnproblematikk

Party-Vero har vært unormalt aktiv over de siste ukene. Dette har vært en direkte årsak til at det begynner å bli en god stund siden forrige gang jeg kom meg opp tidsnok til søndagens Power-time. Etter gårsdagens (nattens) utskeieler på dansegulvet var jeg ikke sikker på om jeg ville lykkes i dag heller, men det gjorde jeg faktisk. Det gjorde grusomt vondt, men jeg kom meg opp, og var på plass i salen i god tid.

En vil kanskje tro det er vanvittig imponerende å komme seg på trening formiddagen etter å ha festet som om man fremdeles befant seg i 20-årene. (Det er en liten mulighet for at jeg ennå ikke er ferdig med 30-årskrisa.) Jeg har imidlertid en superevne; jeg blir ikke bakfull. Så lenge jeg ikke drikker meg fra sans og samling (noe jeg aldri har gjort, og neppe kommer til å gjøre), så er min eneste svakhet dagen derpå at jeg er trøtt. En helt naturlig konsekvens av å ha vært våken og aktiv til 3-tiden om natten. Det er derfor ikke egentlig en kjempestor bragd for meg å stå opp for å trene, ikke noe mer enn det er å stå opp kl 6:30 på hverdagene for å komme meg på jobb. (Hvilket ofte er en utfordring i seg selv, altså.)

Likevel er jeg fornøyd hver gang jeg klarer dette, for det å ikke kunne sove ut de to dagene i uka hvor jeg har fri, føles av og til som om jeg straffer meg selv for et eller annet. Jeg kunne ligget i senga, den myke, behagelige senga, og sovet helt til jeg våknet av meg selv, og så ligge enda litt lenger og kanskje lese en bok. I stedet setter jeg på en alarm på mobilen, og gir meg selv et begrenset antall timer søvn. Et begrenset antall som noen ganger ikke egentlig er nok.

Jeg var nokså trøtt gjennom dagens styrketime. Sovnet nesten på matten før timen begynte, og sovnet nesten på matten under uttøyningen etterpå. Sovnet nesten på t-banen på vei hjem. Sovnet på sofaen etter å ha kommet hjem og spist frokost. Er fremdeles trøtt, her jeg nå sitter, flere timer senere. Gleder meg til å legge meg for kvelden, men er samtidig rimelig sikker på at når tiden kommer, vil jeg ha problemer med å sovne igjen. Flotte greier.

Uansett koste jeg meg med dagens Power-time. Jeg økte bittelitt vekt på skuldermusklene, og var fornøyd med det. Sakte, men sikkert. Fremdeles ingen tegn til protester fra min kroniske muskelbetennelse (bank i bordet). Jeg velger å tro at jeg blir stadig sterkere, og lurer litt på om jeg kanskje burde presse meg selv litt mer for å få mer framgang. Jeg vil jo aldri klare tyngre vekter hvis jeg ikke prøver, og jeg er verdensmester i å holde meg til det som er kjent og trygt. Kanskje prøver jeg meg på 10 kg på benkpress neste uke. Det hadde vært tøft.

I morgen begynner altså siste uke før sommerferien på Elixia. Timeplanen for uken etter er ennå ikke oppe, og jeg er fryktelig spent på hva som kommer til å dukke opp der. Kanskje dette blir måneden for å løsrive meg fra noen rutiner og prøve noe nytt?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening