Svetteperler for svin

Dette ble det jeg liker å kalle for en "jojo-dag." Fram og tilbake, opp og ned. Skal, skal ikke? Jeg dro på jobb med svømmetøy i sekken, smertelig bevisst på at det nå er flere uker siden sist jeg trenet det jeg kanskje er aller best på, og med all verdens gode intensjoner om å stikke opp til Domus Athletica etter at arbeidsdagen var over. Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg ...

Nå som Xycling Challenge bare går annenhver mandag, skaper det litt rom for å prøve nye ting. Ikke at jeg har noe imot andre spinningtimer altså, men det er unektelig lettere å dra rett på trening etter jobb, i stedet for å dra hjem først og bli fanget av sofaen. Derfor valgte jeg i dag å prøve en time jeg aldri har vært på før, primært motivert av at den begynte i akkurat passe tid rett etter jobb. Timen het Fit for Beach, og er et fenomen jeg la merke til allerede i fjor vår. I fjor vår våget jeg imidlertid aldri å dra på den, fordi jeg var hellig overbevist om at nivået der ville ligge LANGT over min kompetanse. Nå, ett år senere, tenkte jeg at den bare lå LITT over min kompetanse, og besluttet at den var verdt et forsøk. Fytti grisen. Det er jaggu bra jeg ikke dro på den for et år siden, for da hadde jeg utvilsomt dødd. Dette var smertefull, slitsom og skrekkelig sirkeltrening som aldri tok slutt. Fire stasjoner med forskjellige aktviteter, tre omganger. Så fire stasjoner med...

Vet dere hva som er verre enn å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen? Å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen etter å ha sovet bare 4,5 timer. Au. Det var min egen feil, da. Jeg skulle egentlig legge meg til rimelig tid i går, men på grunn av godt selskap, litt musserende vin og mange episoder av en veldig morsom TV-serie, fløy tiden avgårde og plutselig var det gått et par timer over midnatt. Deretter dro selskapet hjem, og jeg skulle krype til korset (som er soverommet), men ble forført av internettet og så var plutselig klokken over fire om morgenen. Selvdisiplin er ikke min sterke side. Likevel hadde jeg selvdisiplin nok til å faktisk komme meg opp i morges og være på Colosseum i god tid til ett av ukas höjdare, spinningtime med superkule instruktør Jan-Tore, favorittgærning numero uno. Sprudlende og smilende fortalte han hvor flott det var å se en sal full av våkne og klare mennesker, og jeg kikket skamfullt ned i gulvet for å gjemme mitt eget slitne, trøtte morgentryne. Ikke...

For å gjøre livet mer spennende for alle, kommer denne ukens fredagsblogging på en lørdag. Innen nå har sikkert alle trofaste følgere anslått at jeg feiget ut fra trening i går, men dengang ei. Fredagsprogrammet var riktig nok noe amputert i forhold til ellers, men ikke borte. Langt der i fra: Samvittigheten min måtte ta en støyt idet jeg besluttet å ikke dra på boksing i dag. Delvis på grunn av støle, verkende muskler, delvis på grunn av kveldsplaner. Jeg følte meg som en desertør da jeg forlot Colosseum mens jeg gløttet inn mot salen hvor oppvarmingen til boksetimen nettopp var begynt. Der skulle jeg egentlig vært, men i stedet var jeg altså på vei hjem. Det føltes så feil, så feil, men jeg skal ta det igjen neste fredag. Det jeg derimot faktisk fikk gjort, var noen styrkeøvelser etterfulgt av en time yoga. Min idé om en "rolig" fredag, altså. Igjen gjorde jeg den tabben å tenke at yoga var en lugn og lite krevende time  - en naturlig tanke når jeg ikke har vært der på ...

"Hei kjære Vero. Vi ville bare stikke en liten tur innom for å minne deg på at vi finnes, og at vi er glade i deg. For å være sikre på at du mottar budskapet, prøver vi derfor å være veldig tydelige, ettersom vi vet at du ikke akkurat er verdensmester i å ta subtile hint. Du tror kanskje at vi hater deg og vil deg vondt, ettersom vi torturerer deg på denne måten (ja, vi har lagt merke til hvordan du skjærer grimaser hver gang du beveger bena dine), men egentlig er denne smerten en kjærlighetserklæring. Takket være galskapen din i går, er vi akkurat nå i ferd med å vokse oss større og sterkere, og det er jo bra. Beklageligvis er ikke denne prosessen så veldig behagelig, men vi håper du vil huske at det er en relativt kortvarig pine som på sikt vil gjøre livet mye bedre - litt som å gå til tannlegen. Det er i grunn lenge siden sist vi hadde anledning til å besøke deg med så sterke smerter som nå, så vi synes virkelig det var på tide. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av øvelsene du gj...

Jeg er sliten. Sliten og trøtt. Det er sent, det har vært en lang dag, og jeg burde vært i seng for en time siden. Jeg er også kjempefornøyd med dagens innsats. Omsider i gang med ny runde PT-trening, og første time var i dag. For å være grei tillot jeg at vår avtalte time kl 16 ble utsatt til kl 17, men det innebar at jeg hadde en ekstra time å slå ihjel etter jobb. Dette resulterte i at jeg i siste liten kastet meg med på en 45-minutter med den alltid like fabelaktige Power-timen. Denne var ferdig akkurat tidsnok til at PT-Alex kunne fortsette torturen på meg rett etterpå. Jeg tror jeg kanskje ødela litt for planene hans, ettersom jeg nettopp hadde trenet masse styrke, men han var som vanlig kreativ og ga meg noen like jævlige (eller kanskje til og med enda verre) øvelser i statisk styrketrening. Mye planke, mye løfting på kroppsdeler og holde dem i ro i hundre år, litt balanse/styrke-greier (Kung Fu Panda lever ennå!), og helt til slutt litt krisebehandling av det som kanskje er v...

Jeg har omsider funnet et navn til pulsklokka mi. Hun heter nå Clara, oppkalt etter den nyeste følgesvennen til Doktoren i den fabelaktige serien Doctor Who. Det er jo nettopp det hun er - min følgesvenn - så jeg tenkte at det passer jo bra. Også er hun ny, akkurat sånn som karakteren Clara er i serien. Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke feste...

Lørdag morgen. Etter en lang uke med varierende form og dårlig søvn var det særdeles lite behagelig å våkne av vekkingen klokken 9. Jeg motiverte meg imidlertid med tanken på nok en svett, jævlig og fabelaktig spinningtime med Super-Jan-Tore, og ikke minst vissheten om at jeg endelig skulle få prøve den nye, flotte pulsklokka som jeg fikk forrige helg. Som alltid gjorde det vondt å stå opp før klokken 10 på en helgedag (dessverre er jeg fremdeles et B-menneske), men som alltid var det også totalt verdt det. Jeg lengtet kanskje tilbake til senga mens jeg satt på T-banen, men så snart timen begynte fikk jeg andre ting å tenke på. Jeg innså ganske tidlig at det å bruke pulsklokke øker intensiteten, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg jobbet som en siklende gærning for å få pulsen min opp i den prosenten som var angitt på skjermen, men klarte det ikke helt, og jobbet derfor enda hardere. Jeg svettet som en hund i tropevarme (og jeg pleier ikke å svette mye), men lå konsekvent på 10% la...

Sist gang jeg prøvde noe nytt var i januar. Det begynner å bli noen måneder siden, og jeg har jevnt over blitt ganske komfortabel med mine mer eller mindre "faste" treningstimer. Derfor var det ekstra skummelt da jeg i går skulle prøve meg på noe jeg aldri hadde gjort før, en dansetime som het Burlesque. Det hører med til historien at jeg er en ganske sjenert person, sånn i utgangspunktet. Jeg dusjer alltid hjemme etter trening, har aldri kortere skjørt enn til knærne, er småredd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, og hele pakka. En klassisk katolsk pike med skyldfølelse, bare uten å være katolikk. Det å skulle "utforske min komfortsone", som det står i timebeskrivelsen, sitter derfor ganske langt inne hos meg. Men trening er ment å utfordre det som er komfortabelt, og hvis jeg kan jobbe litt med det psykiske samtidig som jeg kommer i bedre form, så er jo det en bonus. Derfor fikk jeg overtalt en av mine treningsvenninner til å bli med, slik at vi kunne kaste ...

Etter en natt med overraskende god søvn og en rolig morgen/formiddag på sofaen, dristet jeg meg til å gjøre noe lett husarbeid på kjøkkenet (som åpenbart har blitt forsømt over de siste fire dagene, og dermed led under hygieniske tilstander som potensielt kunne skape nytt liv). Da dette arbeidet gikk tålelig greit (jeg døde jo ikke), tenkte jeg at da ville det være greit for meg å dra tilbake til trening også. Hvis jeg er frisk nok til å gjøre husarbeid, så er jeg frisk nok til å trene litt. Derfor beholdt jeg reservasjonen til Power-timen som jeg så optimistisk hadde booket i går, men lovet meg selv å ta det rolig og forsiktig. Måtehold er ikke alltid min sterkeste side når jeg først har fått noe treningsutstyr i hendene (slik var det ikke før, altså), men denne gangen var jeg egentlig ganske flink til det. Jeg gikk ikke noe særlig dypt på utfallene og brukte bare lette vekter (ingen oransje i dag). I tillegg lot jeg oppvarmingen på tredemølla være veldig rolig, med en hastighet på ...

Kan man dø av forkjølelse? I så fall kan det hende jeg ikke har så lenge igjen å leve. Denne forkjølelsen Hvis forkjølelsen var en katt og kunne snakke ... føles i alle fall som om den prøver å ta livet av meg, og har vunnet flere slag allerede. Den vant et slag i går, da jeg tilbragte hele dagen på sofaen og ikke klarte å komme meg på svømming, som planlagt. Den vant et slag tidligere i dag, da jeg måtte dra hjem fra jobben bare få timer etter å ha krøpet meg opp og ut av huset (det fine med på jobbe på sykehus er at kollegene skjønner når de skal sende deg hjem). Til slutt vant den også et slag nå i kveld, da jeg for første gang i år måtte gå glipp av en Xycling Challenge-time. Snufs. Jeg snufser ikke bare fordi nesen min produserer mer væske enn man skulle tro var mulig, men vel så mye fordi jeg savner treningen min. Etter bare to dager på sofaen er jeg allerede lei, og hittil har det bare blitt verre, så det ser ikke lovende ut foreløpig. Én ting kan jeg imidlertid ikke gå...

For første gang på lenge sitter jeg her og er litt målløs. Jeg har begynt å skrive dette innlegget flere ganger, slettet, redigert, startet på nytt, redigert igjen. Jeg sitter her med kanskje verdens beste følelse, men ingen ord som helt kan rettferdiggjøre den. Jeg skal likevel prøve. Det var spinningmaraton på Colosseum i dag. Jeg har gledet meg til det i et par ukers tid, men samtidig ikke vært helt sikker på om jeg faktisk skulle dra (mye på grunn av halebenet, delvis på grunn av hyttetur, og til slutt delvis på grunn av noe som føles som en gryende forkjølelse). Da jeg våknet ugudelig tidlig i morges til lyden av mobilalarmen, bestemte jeg meg omsider for å kjøre på. Hyttetur? Det kan jeg gjøre en annen gang. Forkjølelse? Trening er super medisin. Halebenet? Det fikk bare ha det så godt. Jeg tåler å ha det litt vondt, og da kan jaggu halebenet mitt tåle det også. Dessuten våknet jeg opp fra en drøm om at jeg var på spinningmaraton (som den ene av to instruktører, og i tillegg...

Det utroligste skjedde på jobben i dag; vi var tomme for pasienter før tiden, og fikk lov til å dra tidlig. Ikke kjempemye før tiden, bare et kvarter, men nok. For meg, som skulle rett på trening etterpå, ble det derfor ekstra tid å slå ihjel før yogatimen skulle begynne. Halvannen time, faktisk. Hva i all verden skulle jeg bruke all den tiden på, annet enn å dra hjem og snu i døra? Jeg begynte med en spasertur, fra jobben til Elixia. Deretter tok jeg 10 minutters oppvarming på elipsemaskinen. Så husket jeg PT-Alex' forslag om å trene mer benkpress, så da gjorde jeg det. Etter benkpressen hadde jeg fremdeles en liten stund igjen, så jeg tok like greit noen styrkeøvelser for beina også. 10-15 minutter før timen skulle begynne, la jeg meg ned på matten i yogasalen og slappet av, mens jeg mentalt forberedte meg på de to timene med trening som straks skulle begynne. Videre fulgte min vanlige fredagsrutiene; en time med yoga og en time med kickboksing. O hildrane du. Snakker om å bl...

Jeg synes å huske å ha bedt folk minne meg på å dra oftere på dansetimer. Ingen har gitt meg en slik påminnelse, og derfor har det nå gått mange uker siden sist jeg danset. Fy og skam. Det måtte jeg gjøre noe med i dag. Etter forrige torsdags treningsfioasko, prøvde jeg på nytt i dag å komme meg til den mystiske Burlesque-timen. I dag slapp jeg overtid på jobb, og var 100% innstilt på at denne gangen skulle jeg komme meg avgårde. Så ble timen avlyst. Instruktøren skulle ha en danseforestilling ellerno. I stedet satte de inn Jazz Dance med instruktør Elen, som jeg vanligvis treffer på fredagsyogaen min. Det fungerte vel så bra for meg, så etter å ha spist en kanskje litt for stor middag (memo til meg selv: Man MÅ ikke ha hvitløksbaguett til absolutt ALT) kom jeg meg ut døra og rakk timen akkurat en halvtime senere. Idet anlegget begynte å spille en upbeat versjon av Defying Gravity (fra Wicked, en av mine yndlingsmusikaler) forholdsvis tidlig, visste jeg at jeg var på riktig sted. T...

Etter én dag med kondisjonstrening og én hviledag var det på tide å komme meg tilbake til styrkerommet til yndlingsinstruktør Bjørn og hans Power-time. Som vanlig hadde jeg moderate smerter i muskelbetennelsen etter jobb, men nå som jeg sitter her hjemme og slapper av etter en treningsøkt med formidabel innsats (jeg har begynt å øke vektene igjen) kjenner jeg meg så godt som bra igjen. Jaggu. En skulle nesten tro at styrketrening var bra for musklene eller noe sånt. Dagens økt begynte med 15 minutters oppvarming på ellipsemaskinen, før jeg danset meg til salen hvor gruppetimen ventet (og vinket til PT-Alex på veien, som lusket omkring og garantert savnet timene våre). Jeg har altså begynt å legge på litt tyngre vekter igjen, mens jeg drømmer meg tilbake til den tiden da jeg brukte oransje (5 kg) langt hyppigere enn jeg gjør nå. I dag var faktisk første gang jeg brukte oransje vektlodd på ganske mange måneder, og det gjorde godt for både kropp og stolthet. Vondt, men riktig type von...

Det skal en skikkelig tøffing til for å dra på en 70-minutters spinningtime når man fremdeles har vondt i halebenet. Eventuelt en skikkelig idiot, alt ettersom. Min idiot-faktor nådde kanskje nye høyder i dag, da jeg bestemte meg for å la haleben være haleben og tvang meg opp på sykkelsetet åkke som. Det var jo første time med Kjekke-Jonas på tre uker, etter hele to påskemandagers fravær, så det kunne jeg naturligvis ikke gå glipp av.  På den positive siden gjorde det litt mindre vondt enn forrige spinningtime, som jeg hadde på påskeaften (bare tre dager etter skaden). Det var jo flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke overlevd hele timen, og i alle fall ikke på samme intensitet. På den negative siden klarte jeg fremdeles ikke å holde like høy intensitet som jeg ellers ville gjort, ettersom nesten hver bevegelse (spesielt sittende) var død og pine, men Jonas ga oss beskjed om å være stolte av oss selv etter at timen var over, så da er jeg det.  Blokkene på disse timene...

Nå som jeg har hatt fri fra jobb i et par dager, har muskelbetennelsen nok en gang tatt noen skritt tilbake. Gode nyheter for meg og treningen min, for det betyr at jeg kunne hive meg med på nok en Power-time på Elixia i dag. Selv om det er skikkelig digg å gjøre styrketrening igjen, kjenner jeg at det ikke er noe jeg har gjort mye av på en god stund. Styrke har logisk nok blitt nedprioritert i flere måneder av hensyn til betennelsen, og det merker jeg nå at har satt sine spor. Jeg klarer ikke like tunge vektlodd nå som jeg gjorde før jeg sluttet å dra på de timene. Det er jo ganske naturlig, men det er nokså kjedelig selv om det er forståelig. Jeg håper jo nå å kunne trene styrke mer regelmessig framover, og dersom betennelsen blusser så mye opp igjen at det blir et problem, vurderer jeg å ta ut en sykemelding for å gi musklene en skikkelig mulighet til å bli helt bra igjen. Det er nemlig ikke styrketreningen som trigger betennelsen; det er jobben. Det taler for seg selv når jeg e...

Nå er det to uker siden sist jeg besøkte bassenget på Domus Athletica. Som nevnt i forrige bloggpost har treningslysten vært noe redusert i det siste på grunn av søvnmangel, og etter forrige svømmetur hvor jeg nesten ble druknet av alle som plasket rundt meg, følte jeg veldig lite for å dra tilbake dit forrige helg. Dette kompenserte jeg for i dag, ved å svømme dobbelt så langt og dobbelt så lenge som jeg pleier å gjøre. I stedet for 2 km på én time, svømte jeg i dag 4 km på to timer. Og i motsetning til sist gang jeg var der, var det ikke fullt av bøllete, plaskende mannfolk som tok opp all plass - ellers hadde jeg neppe holdt ut så lenge. Denne galskapen om å doble svømmingen kom fra Fitocracy. Dette fabelaktige nettsamfunnet (som jeg tydeligvis ikke kan skryte nok av) har nemlig Achievements (oppnåelser) som man får hver gang man har nådd et konkret mål, og man får ekstra poeng av å tjene disse. En av disse oppnåelsene heter I am Ironfish , og den får du ved å svømme 4 km på én ø...

I går skulle jeg egentlig prøve meg på den skumle, mystiske Burlesque-dansetimen, men slik ble det altså ikke. Når halvparten av kollegene på jobb er sykemeldte, hender det at noen må jobbe overtid en gang i blant, og i går ble denne personen meg. Jeg MÅTTE strengt tatt ikke, men litt ekstra på neste lønning er alltid bra, så jeg aksepterte forslaget som ble presentert sammen med et par bedende øyne. Dermed utgikk torsdagstreningen, noe som av en eller annen grunn demotiverte meg litt for å trene i dag også, men det kunne jeg jo ikke ha noe av. Imidlertid brøt jeg i dag tradisjonen med dobbelttime på fredager. I stedet for spinning eller yoga rett etter jobb, dro jeg i stedet til byen for å skaffe meg ny iPhone, noe jeg har ventet i flere måneder på å kunne gjøre. Det var verdt tiden, og jeg rakk likevel boksetimen med Aristo etterpå, og den timen alene er fremdeles en super treningsøkt, så jeg er ikke misfornøyd med det. Særlig ikke med tanke på at han fikk oss til å ta tusen styrke...

Det var med stor vemodighet jeg i dag dro til min siste time med PT-Alex. De 20 timene har gått alt for fort, selv om jeg har klart å strekke dem ut over mange måneder. Dessverre har jeg ikke råd til å kjøpe flere timer akkurat nå, så nå er det slutt på PT-trening for en stund. Det finnes imidlertid lys i enden av tunnelen. Om et par uker har Elixia kampanjedager, og da gir de rabatt på PT-timer. Derfor avtalte vi en time den dagen for å skrive ny kontrakt, slik at jeg får det litt billigere, og så starter vi opp om igjen i mai måned. Denne gangen blir det riktignok bare 10 timer, for det er alt jeg har råd til i denne omgang, men så får jeg se etter sommerferien om jeg kanskje kan investere i flere da. Nå som jeg vurderer å begynne i turnusstilling til høsten, har jeg jo muligheten til å tjene litt mer enn jeg har gjort hittil, så da kan det løse seg. I dag fant vi ut at jeg nå klarer å hoppe. Det kunne jeg ikke før. Jeg skulle stå på gulvet mellom to stepkasser, og så hoppe rett op...

En fjerdedel av året er allerede forbi, og selv om jeg elsker at det endelig er vår i luften, er jeg mildt sjokkert over hvor fort denne tiden til stadighet går. Tre treningsmåneder er allerede fullført, og nå er det bare tre igjen før sommerferie. Med en viss skuffelse må jeg nok innse at jeg ikke vil rekke å bli så "fit for beach" som jeg skulle ønske innen da, men jeg får i det minste stå på og gjøre så godt jeg kan. Resultatet vil uansett være en bedring fra i dag, og det er jo det viktigste.  April, altså. Måneden hvor alles hellige nyttårsløfter ligger døde og begravet i grøftekanten, og treningsinstitusjoner prøver å gjenopplive disse ved hjelp av diverse motiverende tiltak. Selv om motivasjonen min fremdeles står mirakuløst sterkt hos meg, står jeg ikke tilbake for å benytte meg av disse tiltakene når jeg uansett har de tilgjengelige.  Det første finner jeg hos Elixia. I år som i fjor kjører de sin 25/90-kampanje, som skal motivere medlemmene til å trene minst ...