Spinning og veldedighet

Lørdag morgen. Etter en lang uke med varierende form og dårlig søvn var det særdeles lite behagelig å våkne av vekkingen klokken 9. Jeg motiverte meg imidlertid med tanken på nok en svett, jævlig og fabelaktig spinningtime med Super-Jan-Tore, og ikke minst vissheten om at jeg endelig skulle få prøve den nye, flotte pulsklokka som jeg fikk forrige helg. Som alltid gjorde det vondt å stå opp før klokken 10 på en helgedag (dessverre er jeg fremdeles et B-menneske), men som alltid var det også totalt verdt det. Jeg lengtet kanskje tilbake til senga mens jeg satt på T-banen, men så snart timen begynte fikk jeg andre ting å tenke på.

Jeg innså ganske tidlig at det å bruke pulsklokke øker intensiteten, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg jobbet som en siklende gærning for å få pulsen min opp i den prosenten som var angitt på skjermen, men klarte det ikke helt, og jobbet derfor enda hardere. Jeg svettet som en hund i tropevarme (og jeg pleier ikke å svette mye), men lå konsekvent på 10% lavere enn det jeg ideelt sett skulle. På det aller meste klarte jeg å presse meg opp til 85%, og da trodde jeg nesten at jeg ikke ville overleve.

Likevel er jeg superfornøyd med dette. Jeg vet jo at ikke alle følger den standardiserte formelen for makspuls, og har nå trenet såpass mye kondisjon at jeg vet sånn omtrent hvor min ligger; litt lavere enn det formelen tilsier. Ifølge formelen burde min makspuls være 190 (220 minus alder, så nå kan de som er nysgjerrige regne seg fram til hvor ung/gammel jeg faktisk er), men jeg har så langt aldri klart å måle den høyere enn 167 (det var nok den gangen PT-Alex jaget meg sånn på tredemølla at jeg nesten kastet opp - et stolt øyeblikk med masse verdighet). Derfor er det greit dersom teknologien forteller meg at jeg ikke ligger på så høy prosent som den mener jeg skal, for teknologien vet ikke at jeg i utgangspunktet har ganske lav hvile- og makspuls. (Eller gjør den? I så fall må jeg visst skjerpe meg litt.)

Bortsett fra å vite akkurat det, så tror jeg imidlertid at denne pulsklokka vet mer eller mindre alt i hele verden. Den forteller meg dato, klokkeslett, puslfrekvens, prosent til makspuls, regner ut forbrenning av kalorier - ja, gjør i det hele tatt bortimot alt unntatt å servere meg middag og finne husnøklene for meg. Jeg er imponert! Jeg har blitt så glad i den allerede at jeg begynner å tenke på navn. Den må jo ha et navn, slik som alle dingsene mine har. Andre folk grumbler på navn til barna sine, hundene sine og kattene sine, mens jeg grubler på navn til dingsene mine. Akkurat nå er navnekreativiteten min noe tørr, så jeg får se det litt an. I mellomtiden er jeg åpen for forslag.

Dagens aktivitet var forøvrig ikke helt ferdig etter spinningen. I dag hadde jeg nemlig meldt meg til å være bøssebærer for Røde Kors (hvor jeg er med i hjelpekorpset), så da ble det to timer med vandring rundt på Majorstua rett etterpå, mens jeg prøvde å gi shopperne på gata nok dårlig samvittighet til å gi noen kroner til krigsofrene i Syria. Jeg kjente det godt i føttene etter de to timene, og litt i armene etter hvert som bøssen ble stadig tyngre (hurra for nordmenn som bryr seg!). Hvis du nå sitter der og tenker "pokker at jeg ikke var der akkurat da slik at jeg kunne donert litt," så kan jeg glede deg meg å dele denne vesle linken, hvor alle muligheter finnes fremdeles: Støtt Røde Kors sitt arbeid.

(Er det litt juks av meg å bruke bloggen for å samle flere donasjoner? Kanskje. Men det er ikke noe jeg gjør ofte, og det er til en veldig god sak, så jeg håper jeg blir tilgitt for det denne ene gangen. Jeg lover at det ikke skal gjenta seg.)

Nå som dagens gode gjerninger er vel overstått, er det på tide å vie oppmerksomheten til to av de beste tingene jeg vet om; middag og sofaen. Håper alle har en kjempefin helg, og at de som har finvær koser seg med det. Her i Oslo er det i alle fall sol. Hurra!