Dansetorsdag og boksefredag
Sist gang jeg prøvde noe nytt var i januar. Det begynner å bli noen måneder siden, og jeg har jevnt over blitt ganske komfortabel med mine mer eller mindre "faste" treningstimer. Derfor var det ekstra skummelt da jeg i går skulle prøve meg på noe jeg aldri hadde gjort før, en dansetime som het Burlesque.
Det hører med til historien at jeg er en ganske sjenert person, sånn i utgangspunktet. Jeg dusjer alltid hjemme etter trening, har aldri kortere skjørt enn til knærne, er småredd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, og hele pakka. En klassisk katolsk pike med skyldfølelse, bare uten å være katolikk. Det å skulle "utforske min komfortsone", som det står i timebeskrivelsen, sitter derfor ganske langt inne hos meg. Men trening er ment å utfordre det som er komfortabelt, og hvis jeg kan jobbe litt med det psykiske samtidig som jeg kommer i bedre form, så er jo det en bonus. Derfor fikk jeg overtalt en av mine treningsvenninner til å bli med, slik at vi kunne kaste oss ut i det sammen. Det hjalp masse.
Timen begynte som de fleste timer jeg prøver for første gang, med meg helt bakerst i salen og innerst mot et hjørne, med rastløse, nervøse hender og et flakkende, usikkert blikk. "Herregud, hva gjør jeg her?" spurte jeg venninnen min, men hun var flink til å roe meg ned. Jeg så på alle de andre jentene foran meg - høye, slanke, grasiøse gaseller som så ut til å være skapt for en dansetime som dette. Selv følte jeg meg som vannbøffelen som prøvde å gjemme seg i sivet. Så begynte timen, og showet var i gang. Vannbøffelen skulle opp på land.
Det er med stor lettelse og fryd jeg kan fortelle at det gikk sånn cirka tusen ganger bedre enn jeg hadde fryktet. Panikken forsvant etter de første fem minuttene, da den ble visket bort av en behagelig rytme fra kul musikk, enkel og morsom koreografi, og en veldig avslappet og oppmuntrende instruktør. Halvveis gjennom timen kunne jeg ikke forstå hva i alle dager det var jeg hadde vært nervøs for, og storkoste meg i stedet med musikken og koreografien som jeg i stadig økende grad følte at jeg mestret. I tillegg til å være gøy, var det dessuten en ganske bra treningstime; jeg klarte å bli både tørst og småsvett og andpusten, til tross for at det ikke var kjempehøy hastighet på disse trinnene. Det viser seg at rolige, kontrollerte bevegelser kan være vel så tunge å utføre som kjappe, samtidig som de er lettere å huske. Superbra kombinasjon!
Min venninne og jeg var begge kjempefornøyde med timen, og er ikke i tvil om at dette skal vi bli med på flere ganger. En ny komfortsone er utforsket og overvunnet. En soleklar seier. Hurra!
Når det gjelder dagen i dag, fredag, valgte jeg å riste litt på rutinen min. I stedet for yoga ble det derfor styrketrening i forkant av boksetimen. Styrke er jo som kjent noe som jeg har alt for lett for å glemme å gjøre ofte nok, og jeg prøver innimellom små, desperate tak for å få en bedre rutine på dette. Dermed klarte jeg å snike til meg noen øvelser på større muskelgrupper, blant annet benkpress, og klarte det tålelig bra. Disse metallstengene som hører til stativene i styrkearealet er ganske tunge (for meg), så jeg trengte ingen vektlodd på den for at det skulle kjennes. Jeg så sikkert ikke nevneverdig imponerende ut der jeg lå på benken og løftet på en tom stang, men så var jeg ikke der for å imponere, heller. Pinglehulken slår til igjen.
Etter en god halvtime med styrketrening (og 20 intense minutter på elipsemaskin aller først) var jeg i grunn allerede litt sliten da boksetimen skulle begynne. Jeg kjente på kroppen at de kommende 60 minuttene ville bli lange, og det hadde jeg rett i. Den siste halvtimen begynte jeg å telle minutter (tabbe!), og det siste kvarteret gikk på ren viljestyrke. Men det er jo det som er veldig effektivt, er det ikke? Presse seg selv til man føler at man ikke orker mer, og så likevel fortsette litt til? Jeg innbiller meg å ha hørt noe sånt, i alle fall, og var stolt over å ikke ha gitt meg før timen var ferdig selv om jeg hadde aldri så lyst.
To flotte treningsdager har jeg nå lagt bak meg, og troen på meg selv stiger bittelitt for hver gang. Noe annet som stiger for hver gang, er behovet for å kjøpe meg egne boksehansker. Selv om senterets hansker er gode nok, er de også fulle av andre folks klamme håndsvette, og hver gang jeg tar dem av lukter det død og fordervelse av hendene mine. Hygienesykepleieren i meg har veldig lyst til å bade dem i klorhexidin (sprit), men jeg tror nok det enkleste bare vil være å kjøpe egne. Det skal visstnok ikke være så dyrt. Jeg må bare huske å gjøre det.
Det hører med til historien at jeg er en ganske sjenert person, sånn i utgangspunktet. Jeg dusjer alltid hjemme etter trening, har aldri kortere skjørt enn til knærne, er småredd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, og hele pakka. En klassisk katolsk pike med skyldfølelse, bare uten å være katolikk. Det å skulle "utforske min komfortsone", som det står i timebeskrivelsen, sitter derfor ganske langt inne hos meg. Men trening er ment å utfordre det som er komfortabelt, og hvis jeg kan jobbe litt med det psykiske samtidig som jeg kommer i bedre form, så er jo det en bonus. Derfor fikk jeg overtalt en av mine treningsvenninner til å bli med, slik at vi kunne kaste oss ut i det sammen. Det hjalp masse.
Timen begynte som de fleste timer jeg prøver for første gang, med meg helt bakerst i salen og innerst mot et hjørne, med rastløse, nervøse hender og et flakkende, usikkert blikk. "Herregud, hva gjør jeg her?" spurte jeg venninnen min, men hun var flink til å roe meg ned. Jeg så på alle de andre jentene foran meg - høye, slanke, grasiøse gaseller som så ut til å være skapt for en dansetime som dette. Selv følte jeg meg som vannbøffelen som prøvde å gjemme seg i sivet. Så begynte timen, og showet var i gang. Vannbøffelen skulle opp på land.
Det er med stor lettelse og fryd jeg kan fortelle at det gikk sånn cirka tusen ganger bedre enn jeg hadde fryktet. Panikken forsvant etter de første fem minuttene, da den ble visket bort av en behagelig rytme fra kul musikk, enkel og morsom koreografi, og en veldig avslappet og oppmuntrende instruktør. Halvveis gjennom timen kunne jeg ikke forstå hva i alle dager det var jeg hadde vært nervøs for, og storkoste meg i stedet med musikken og koreografien som jeg i stadig økende grad følte at jeg mestret. I tillegg til å være gøy, var det dessuten en ganske bra treningstime; jeg klarte å bli både tørst og småsvett og andpusten, til tross for at det ikke var kjempehøy hastighet på disse trinnene. Det viser seg at rolige, kontrollerte bevegelser kan være vel så tunge å utføre som kjappe, samtidig som de er lettere å huske. Superbra kombinasjon!
Min venninne og jeg var begge kjempefornøyde med timen, og er ikke i tvil om at dette skal vi bli med på flere ganger. En ny komfortsone er utforsket og overvunnet. En soleklar seier. Hurra!
Når det gjelder dagen i dag, fredag, valgte jeg å riste litt på rutinen min. I stedet for yoga ble det derfor styrketrening i forkant av boksetimen. Styrke er jo som kjent noe som jeg har alt for lett for å glemme å gjøre ofte nok, og jeg prøver innimellom små, desperate tak for å få en bedre rutine på dette. Dermed klarte jeg å snike til meg noen øvelser på større muskelgrupper, blant annet benkpress, og klarte det tålelig bra. Disse metallstengene som hører til stativene i styrkearealet er ganske tunge (for meg), så jeg trengte ingen vektlodd på den for at det skulle kjennes. Jeg så sikkert ikke nevneverdig imponerende ut der jeg lå på benken og løftet på en tom stang, men så var jeg ikke der for å imponere, heller. Pinglehulken slår til igjen.
Etter en god halvtime med styrketrening (og 20 intense minutter på elipsemaskin aller først) var jeg i grunn allerede litt sliten da boksetimen skulle begynne. Jeg kjente på kroppen at de kommende 60 minuttene ville bli lange, og det hadde jeg rett i. Den siste halvtimen begynte jeg å telle minutter (tabbe!), og det siste kvarteret gikk på ren viljestyrke. Men det er jo det som er veldig effektivt, er det ikke? Presse seg selv til man føler at man ikke orker mer, og så likevel fortsette litt til? Jeg innbiller meg å ha hørt noe sånt, i alle fall, og var stolt over å ikke ha gitt meg før timen var ferdig selv om jeg hadde aldri så lyst.
To flotte treningsdager har jeg nå lagt bak meg, og troen på meg selv stiger bittelitt for hver gang. Noe annet som stiger for hver gang, er behovet for å kjøpe meg egne boksehansker. Selv om senterets hansker er gode nok, er de også fulle av andre folks klamme håndsvette, og hver gang jeg tar dem av lukter det død og fordervelse av hendene mine. Hygienesykepleieren i meg har veldig lyst til å bade dem i klorhexidin (sprit), men jeg tror nok det enkleste bare vil være å kjøpe egne. Det skal visstnok ikke være så dyrt. Jeg må bare huske å gjøre det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar