En takketale

For første gang på lenge sitter jeg her og er litt målløs. Jeg har begynt å skrive dette innlegget flere ganger, slettet, redigert, startet på nytt, redigert igjen. Jeg sitter her med kanskje verdens beste følelse, men ingen ord som helt kan rettferdiggjøre den. Jeg skal likevel prøve.


Det var spinningmaraton på Colosseum i dag. Jeg har gledet meg til det i et par ukers tid, men samtidig ikke vært helt sikker på om jeg faktisk skulle dra (mye på grunn av halebenet, delvis på grunn av hyttetur, og til slutt delvis på grunn av noe som føles som en gryende forkjølelse). Da jeg våknet ugudelig tidlig i morges til lyden av mobilalarmen, bestemte jeg meg omsider for å kjøre på. Hyttetur? Det kan jeg gjøre en annen gang. Forkjølelse? Trening er super medisin. Halebenet? Det fikk bare ha det så godt. Jeg tåler å ha det litt vondt, og da kan jaggu halebenet mitt tåle det også. Dessuten våknet jeg opp fra en drøm om at jeg var på spinningmaraton (som den ene av to instruktører, og i tillegg til å lede spinningen stekte jeg også pannekaker til deltagerne), og var blitt ekstra gira av det.

La det være sagt, både for gamle og nye lesere, at jeg er et B-menneske. Å si at jeg ikke liker å stå opp tidlig er en underdrivelse. Jeg avskyr å stå opp tidlig. Det gjør fysisk vondt i både kropp og sjel hvis jeg må krype ut av senga før klokken 10. Likevel gjør jeg det fem ganger i uka når jeg drar på jobb. Mine to hellige dager i uka, lørdager og søndager, eksisterer primært for at jeg skal kunne sove lenge, og jeg ofrer ikke de ekstra sovetimene for hva som helst. Spinningmaraton er imidlertid en av de tingene som kan få meg til å stå opp tidlig på en fridag. Dagens maraton begynte så tidlig som klokken 10 (vi ser problemet her, ikke sant?), men det var ingen hindring. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Når maratonet i tillegg ledes an av "De 4 rustne herrer" (som er alt annet enn rustne, og jeg hadde lett giftet meg med hvem som helst av dem), sier det seg selv at dette ikke er noe man vil gå glipp av. Ikke engang for å kunne sove lenge. Så jeg kom meg avgårde, trøtt og jævlig. Det angret jeg ikke et øyeblikk på.

Når man møter ordet "spinningmaraton" så høres det kanskje kjedelig ut. Slitsomt og kjedelig. Du sitter/står på en sykkel i flere timer, uten å engang få gleden av å se omgivelsene endre seg og føle at du faktisk er på vei et sted, i en full spinningsal med mye varme og lite frisk luft. Når jeg ser det på den måten, så høres det nesten skrekkelig ut. Heldigvis finnes det andre måter å se det på. Jeg kan se på det som en utfordring. Eller som en mulighet til å koble ut tankene i flere timer mens jeg bare fokuserer på meg selv og helsa mi. Eller, som ofte er tilfellet på mitt kjære Colosseum, som et show. Når disse folka kjører spinningmaraton, gjør de det nemlig med stil. Jeg kommer kanskje til timen med søvn i øynene og en klagende kropp, men disse fantastiske instruktørene kommer med glimt i øynene, drivende musikk, mat og drikke og premier, og et traktorlass med godt humør og god humor. Her snakker vi høy wow-faktor, altså. Jeg må heller ikke glemme de mange kjempetrivelige menneskene som sitter i salen sammen med meg. Det er spesielt én dame der som har utmerket seg. Jeg har snakket litt med henne noen ganger tidligere, hvor hun har roset meg for at jeg trener så mye, og anbefalt meg å prøve sykkelsko. Det har jeg hatt veldig lyst til, men jeg er jo Tregheten selv, og har ikke kommet så langt ennå. I dag hadde imidlertid denne utrolig snille damen tatt med et ekstra par spinningsko, som hun tenkte at jeg kunne låne hvis de passet. Det gjorde de, og med litt (ganske mye) hjelp fikk jeg festet skoene til pedalene og var klar til å begynne. Når man bor i byen og ser mye kjipt kan det være lett å miste troen på menneskeheten, men heldigvis finnes det folk som dette, som gjør verden mye bedre igjen. For en kjempesnill ting å gjøre! (Skoene var faktisk veldig flotte å sykle med, så nå tror jeg virkelig jeg må få ut fingern og kjøpe meg et par.)

Klar for første time med sykkelsko.
I 150 minutter (2,5 timer) har jeg altså sittet og stått på en spinningsykkel og jobbet som et uvær, og selvfølgelig har det tidvis vært både slitsomt og vondt og jævlig (særlig med et pyse-haleben som mitt). Det jeg imidlertid husker etterpå er alle smilene, både fra meg selv og fra andre, de morsomme kommentarene, latteren, Jan Tores episke kostymer, den supre stemninga, og den utrolig gode følelsen av å ha utrettet noe bra. På toppen av det hele får vi ting. Gratis! (Som statlig ansatt på sykehuset er jeg ikke bortskjemt når det gjelder å få ting, så dette imponerer meg like mye hver gang.) I dag fikk vi både energidrikk og proteinbar, i tillegg til at gutta gikk runder i salen og serverte appelsinbåter og bananbiter. (Det var også en skål med sjokolade som gikk rundt en gang, og akkurat da brøt jeg godteforbudet mitt og tok en bit. Jeg følte at jeg fortjente den.) Til slutt var det loddtrekning fra en eske hvor alle billettene var samlet, og mange deltagere kunne gå hjem med fine premier. (På mitt første(?) maraton vant jeg et håndkle, og det var stor stas, husker jeg.)

Gratis energidrikk! (Kom veldig godt med.)
Jeg vant ikke noe i loddtrekningen denne gangen, men det trengte jeg ikke. Jeg fikk nemlig gave. Etter at alle øktene var vel overstått og vi var begynt å tøye litt ut, tok Jan Tore til ordet. Han begynte å snakke om at det var en person i salen i dag som var veldig inspirerende, som trenet så mye og jobbet så hardt for å nå sine mål. I et humoristisk øyeblikk av stormannsgalskap tenkte jeg "det er sikkert meg han snakker om, haha!", men da han videre fortalte at denne personen også blogget, stoppet latteren inne i hodet mitt. Det kunne vel ikke faktisk være meg han mente?

I heart U
Men jo, det var det. Foran en stappfull spinningsal stod en av yndlingsinstruktørene mine og roset meg (og bloggen min) opp i skyene, og de fire rustne herrer applauderte, og alle andre applauderte, og jeg måtte bruke all min viljestyrke for å ikke ta til tårene, for dette var helt utrolig rørende og jeg har aldri opplevd maken i hele mitt liv. Jeg var på ingen måte forberedt på at noe sånt skulle skje, og mange forvirrede tanker svirret rundt i hodet på én gang (den mest fremtredende av disse var kanskje "har jeg appelsinkjøtt mellom tennene nå?" mens jeg smilte) uten at jeg klarte å stotre fram stort mer enn en rekke "tusen takk." Ikke klarte jeg å komme fram for å få klem og gave heller, for jeg ante ikke hvordan jeg skulle få spinningskoene løs fra pedalene. Perfekt timing; følte meg kjempesmart! I stedet kom Jan Tore bort til meg, og overrakte både klem og gave; en kjempefin pulsklokke fra Polar. Midt i blinken, ettersom den gamle pulsklokken jeg arvet i fjor sommer for lenge siden takket for seg. Dette var fra alle på Elixia, fikk jeg vite, og visstnok følger de alle sammen med på denne bloggen så nå har jeg ikke prestasjonsangst i det hele tatt, altså.

Se så fin! 
Så her kommer takketalen til alle de fine Elixia-mennesker som leser dette og som har fått meg til å føle meg som en Oscar-vinner: Tusen, tusen takk for dette! Ikke bare for den superfine gaven, men for at dere i det hele tatt tenkte på meg og kom på idéen (eller er det min #1 fan Hanne som står bak det hele? Det skulle ikke forundre meg, for hun er gal.) og utførte den på en så elegant måte. Jeg smilte hele veien hjem etter disse timene - satt på bussen og stirret ut av vinduet og smilte som en tulling, og andre passasjerer så rart på meg, men det brydde jeg meg ikke om for jeg hadde nettopp kommet fra 150 herlige minutter på Elixia med verdens mest episke avslutning. Det var også veldig hyggelig å høre at så mange liker all denne galskapen jeg skriver, og synes den er inspirerende, og dette motivererer meg selvsagt til å fortsette. Da denne bloggen så dagens lyst for første gang i 2009 var det kun for min egen del, men nå skriver jeg like mye for dere som leser dette.

Det er nå seks timer siden jeg kom hjem fra spinningen, og fremdeles sitter jeg her og smiler. Smiler og skriver og føler meg fantastisk. Husker ordene, husker smilene, og kommer aldri til å glemme. Aldri. Jeg tror den viktigste dagen i mitt liv kan ha vært den desemberdagen i 2011 da jeg møtte Sandra på Majorstuen og hoppet på medlemstilbudet hun ga meg. Man kan si mye om innsatsviljen min og pågangsmotet mitt, men jeg hadde aldri funnet noen av delene hvis jeg ikke hadde hatt slike supre treningsforhold, med varierte og gode gruppetimer, fantastiske instruktører og kjempekule PT-er. Ingen nevnt, ingen glemt, men jeg elsker dere alle, og jeg ser fram til å fortsette eventyret i flere år framover!

Tusen takk!

Stooor klem fra meg! 

Kommentarer

  1. Wohoo!!! :-D For en fantastisk hyggelig bloggpost å lese, og så utrolig artig og fint og rørende at innsatsen og innstillingen din blir lagt merke til!

    Jeg er nok langt fra alene om å være fan av deg kjære Vero, og jeg skal overhodet ikke ta noe som helst ære for den crazy, supre og flotte overraskelsen fansen din på Elixia har trommet sammen. Det får de helt og holdent ta på sin egen kappe!
    (og til og med en som vet av deg bare fordi dere har trent sammen med deg har tydeligvis syns du har vært så hyggelig at hun har tenkt på deg lenge før hun har dratt hjemmefra og tatt med sko du kunne låne til og med!)

    Hurra for at det finnes enda flere folk i verden som har skjønt hvilken fabelaktig person du er!

    Heia super-Vero!

    Klem fra Hanne (som er veldig stolt over å få være din #1 fan!)

    SvarSlett
  2. Du fortjener det så innmari, og innsatsen din blir lagt merke til:)
    Håper du koser deg med klokka, og at vi fortsatt får ta del i alle dine treningseventyr! (jeg savnet de da du bare blogget en gang i uka)

    Hilsen ei som gleder seg til hvert eneste innlegg, og syns du er den tøffeste dama i byen!

    SvarSlett
  3. Herlig blogg :) Vel fortjent at du fikk gave! Trener også flittig på Elixia (Colosseum, Ringnes Park, Ullevål og Bjørvika) og synes bloggen din er veldig inspirerende, keep up the good work!

    SvarSlett
  4. Takk for hyggelige kommentarer! :) Det er veldig oppmuntrende med så mye positiv respons, så bloggen kommer nok til å fortsette en stund til.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening