Svetteperler for svin

Dagen i dag, 30. april, markerer nok et jubileum for meg og min tøysete treningsblogg. Nå har jeg nemlig trenet jevnt og trutt i hele fire måneder, hvilket tilsvarer 1/3 av et helt år! Herrejemini. Jeg kan med den sikreste sikkerhet si at jeg aldri har holdt ut så lenge før, selv ikke om jeg regner med sporadiske treningsturer (1-2 ganger per mnd). Wow. Stor greie. Jeg føler at jeg burde feire det på et eller annet vis, men jeg aner ikke hvordan. Det eneste jeg egentlig har råd til å kjøpe er godteri og snacks, og det er jo egentlig en veldig teit belønning for god treningsinnsats. Nå får jeg imidlertid mitt 25. klistremerke når jeg drar på trening i morgen, så da får jeg jo belønning fra Elixia; en toalettmappe med stæsj inni, samt den gode, stolte vissheten om at jeg har fullført 25/90-konkurransen på 25/32. Det er noen blant de mange, mange plakatene som har fullført i løpet av forrige uke (sånne skikkelig gærninger som trener bortimot hver eneste dag, og gjerne både morgen og kve...

Halvveis gjennom dagens treningsøkt trodde jeg virkelig (nesten) at jeg skulle dø. En ny happening utenom de vanlige timene ble arrangert, og jeg tok utfordringen. Det skulle jeg ikke gjort. Konseptet heter "Pop Yoga" - det er for tradisjonell yoga det samme som jazzballett er for klassisk ballett; man bytter ut den rolige musikken med noe mer energisk (som for eksempel pop), og kjører en yogatime med mye mer fart enn man er vant til. O hildrane du. Jeg som sliter nok med det vanlige tempoet i en yogatime. Jeg var helt skutt. Jeg var dypt og inderlig takknemlig hver gang instruktøren skulle dra oss med på noen posisjoner som bare fikk meg til å le høyt (på innsiden), slik at jeg hadde unnskyldning til å ligge i stabilt sideleie og drikke vann og holde meg i live. Det er det som gjør yoga så fascinerende. Hver gang jeg går inn til en yogatime, det være seg en vanlig eller en dødstime slik som denne, så innbiller jeg meg at det vil bli en rolig, avslappende økt hvor jeg t...

Årets første utetrening! (Hvis man ser bort fra de gangene jeg har gått tur, og det gjør jeg, for selv om det er god trim er det ikke noe jeg lenger tenker på som faktisk trening.) Elixia laget en ny happening i dag, som var planlagt utendørs. Det hadde faktisk aldri falt meg inn at det kunne bli vått og kaldt vær, for når man tenker på zumba så tenker man sol og varme. Heldigvis var det akkurat det vi fikk. Oslo fikk i dag sin første soldag på lenge, og det passet veldig godt med den planlagte zumbafesten på Operataket. Klokken 13 møtte jeg, og ca hundre andre mennesker, opp foran inngangen til Operaen, hvor våre fire zumbainstruktører hadde rigget til et skikkelig musikkanlegg og ledet oss gjennom en time med zumba i solsteken. Kan tro det ble varmt! Og kan tro tilfeldige turister som befant seg på området tok bilder. Helt i starten syntes jeg det var veldig ubehagelig, men det er utrolig hvor kort tid det faktisk gikk før jeg bare ga fullstendig blaffen i dem og andre tilskuere,...

Fysioterapeuten min, som seg hør og bør har temmelig god peiling på dette med muskler, fortalte meg noe interessant ved forrige besøk. Hvis jeg vil styrke musklene mine bør det ikke gå mer enn 4,5 dager fra én styrkeøkt til den neste. Han forklarte hvorfor, men jeg er litt dum og har allerede glemt detaljene, men det var noe med at musklene bygger seg opp etter styrketrening i 4,5 dager før de begynner å synke tilbake til utgangspunktet igjen. Dette er noe som har lagt seg i hukommelsen min. 4,5 dager. Det er tidsfristen min mellom hver styrketrening. Jeg har lagt mer fokus på hyppigheten av styrketreningen min etter at jeg hørte dette. Det var et så deilig konkret tall, noe det virkelig går an å forholde seg til, og jeg liker konkrete ting jeg kan forholde meg til. Før var jeg mer forsiktig med styrketreningen. Så redd for å overbelaste min utrente kropp. Det måtte gå MINST to dager mellom hver gang jeg trente styrke, gjerne mer, bare for sikkerhets skyld. Men det slo meg denne uk...

Tirsdag måtte selvsagt bli en hviledag, etter det sinnssyke spinningstuntet jeg utførte på mandag. Jeg skal imidlertid selvsagt ikke la min forkrøplede hånd stoppe meg helt, så i dag var det tilbake til treningen. Jeg hadde booket min gode, gamle styrketime med instruktør Bjørn, og var litt spent på forhånd for hvorvidt jeg i det hele tatt ville klare å løfte vekstanga. Det er nemlig ikke bare overdrevet tull, når jeg snakker om min forkrøplede hånd. Helt siden spinningen på mandag, har jeg vært svak og nummen i begge hendene, men aller mest høyre. Den venstre er nesten normalt fungerende igjen nå, men den høyre ... Tsjæ. Der ligger fremdeles lillefingeren i en søt liten c-formet bue med mindre jeg konsentrerer meg om å strekke ut alle fingerleddene, mens jeg nå for tredje dag på rad har kjent en nummen prikking i fingertuppene. Jeg klarer såvidt å holde en penn og skrive med den, og den skriften blir stygg, og ikke går det fort heller. Når jeg spiser med bestikk, holder jeg gaffel...

Jeg har gjort det igjen, folkens. Noe fullstendig tullete. Noe så sprøtt at jeg akkurat nå nesten ikke klarer å skrive på tastaturet fordi fingrene er numne og slappe. Noe så sprøtt at jeg på forhånd ikke engang var sikker på om jeg ville klare å gjennomføre det. Noe så sprøtt som det jeg gjorde i begynnelsen av mars. Noen husker kanskje dette blogginnlegget, Maraton , som jeg skrev for nesten to måneder siden. I det innlegget avslutter jeg med spørsmålet "Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg?" og svarer "Herregud ja". Vel, i dag kom den anledningen. Jeg hadde ikke like mye tid på å forberede meg mentalt denne gangen som sist. Jeg har bare visst om denne muligheten siden forrige mandag, da Kjekke-Jonas informerte om at denne mandagen ville det ikke bli vanlig spinningtime men en Happening, hvor han og tre andre drevne instruktører skulle veksle på å lede oss gjennom henholdvis to økter på 100 minutter hver. Det var altså ikke et maraton i lik ...

Jeg har lært meg mange vårtegn i løpet av mitt snart 30 år gamle liv, men i år har jeg lært et nytt. Du vet det er vår når instruktørene på treningssenteret ditt begynner å kjøre deg enda hardere i timene enn de gjorde på nyåret. Jeg skjønner hva de vil og hvor de skal med det, og jeg er takknemlig for det, men det er øyeblikk hvor jeg hater dem litt, sånn akkurat mens det står på. For våren er jo ikke annet enn forberedelse til sommeren, og til sommeren skal man være sprek og frisk og sunn. Tiden har kommet for instruktørene til å presse oss litt ekstra, slik at vi skal få best mulig resultat før bikinesesongen - eller badedraktsesongen, for mitt vedkommende. Dette merket jeg i dag, da steptimen gikk litt på overtid slik at vi skulle få skvise inn et par ekstra runder med hele programmet, og da vi fikk beskjed om å ta med oss løse vekter for å gjøre styrke & core-timen etterpå enda tyngre - vanligvis er det ingen øvelser i det programmet som bruker vekter, nemlig, men i dag va...

Jeg vet ikke om det skyldes at instruktøren kanskje var litt snillere i dag, eller om det er jeg som har blitt flinkere til å skjønne trinn og rytme, men i dagens zumba følte jeg at jeg klarte meg mye bedre enn jeg har gjort den siste tiden. Det var kanskje en kombinasjon. Noen mester er jeg ennå ikke; langt derifra. Derimot klarte jeg i dag å henge med godt nok til at jeg fikk tatt i skikkelig, og kjente hvordan det verket i bena allerede etter femten minutter. Fokuset på koordinasjonsevnen var ikke så høy at intensiteten måtte vike, og det er jo veldig bra, for det har tidvis vært et problem tidligere. Det jeg liker så godt med dansetrening er at man trener så mange forskjellige muskler uten at man egentlig legger merke til det. Nå nettopp reiste jeg meg opp fra kontorstolen litt, og kjente med det samme at jeg har blitt stiv og støl i lårmusklene. Jeg blir nesten aldri stiv og støl etter trening lenger, så dette er en smerte jeg holder ut med glede. Jeg har blitt oppriktig glad ...

TRX igjen i dag, da. God økt, god innsats. Jeg var så slapp og skjelven i armer og hender etterpå at jeg hadde litt problemer med å knytte skolissene mine da jeg skiftet. Ikke verst. Min nemesis Planken dukket opp i dag igjen, både vanlig og sideveis. Jeg merket meg med undring at sideveis planke er ørlite grann lettere nå enn for et par måneder siden. Eventuelt er det så lenge siden jeg har gjort den at jeg har undervurdert min egen tidligere evne. Det er bare én måte å finne ut av det på; mer Planke. Jeg lurer på om søndag kan bli en god dag for det. I morgen har jeg andre planer. Forøvrig lå jeg i dag på UDELT førsteplass på plakaten min over antall treningsøkter, og det er vel sånn ca 40-50 navn på hver plakat. Det var gøy! Nå MÅ jeg jo tilbake hver eneste dag for å holde min posisjon. ;)

Spinning, altså. Kanskje noe av det enkleste treningskonseptet noen gang, kun beseiret av løping, og tilsvarende effektivt. Det er faktisk få timer som får meg til å hive slik etter pusten som siste innspurt på en spinningtime. Når jeg tenker på det, på selve aktiviteten, så er det jo egentlig fryktelig kjedelig. Du sitter der på et sykkelsete, eller står på pedalene, og du tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker i vei. Du lærer å elske styret framfor deg, som er din eneste støtte gjennom hele økten. Du støtter deg på det, men ikke for mye - ikke så mye at du avlaster tyngden på tråkkene, bare nok til å holde balansen. Også tråkker du. Rundt og rundt og rundt med bena, igjen og igjen. Herregud så kjedelig det høres ut. Men så kommer musikken. Enten den motiverende musikken, den som er glad, den som gir deg energi og lyst til å fortsette, den som får økten til å føles som en lek; i takt med musikken - ett-to ett-to. Eller den utfordrende musikken, som som er hard og nådeløs og som nærmes...

Ny time i dag også, om enn noe improvisert. Jeg hadde opprinnelig booket meg til dansetimen Ragga, som jeg prøvde en gang tidligere for en tid tilbake. Instruktøren var imidlertid ikke tilgjengelig i dag, så derfor ble timen skiftet til Street Dance i stedet. Fett nok, det har jeg jo vært med på noen ganger og liker (overraskende nok). Men her kommer twisten: Det var ikke helt Street Dance. Det kom en instruktør jeg aldri har sett før (men som var veldig bra), som kalte timen for Street Jazz. Etter relativt kort tid skjønte jeg hvorfor; denne dansingen her viste seg å være en blanding av jazzballett og street dance. Oi! I did NOT see that coming. Nå skal det sies at jeg er en stor fan av ballett. Det er en imponerende og fantastisk dansemåte, og noe jeg alltid har ønsket at jeg kunne klare selv. Dere ser hva jeg impliserte nå, ikke sant? Nemlig. Dette ble vanskelige saker for meg. Ikke bare måtte jeg prøve å grave dypt inn i meg selv for å finne min godt gjemte koordinasjonsevne ...

Hurra! Det er mandag igjen, og verdens beste spinninginstruktør var endelig tilbake fra påskeferie, etter to lange mandagers fravær. Denne timen har jeg gledet meg til lenge, og jeg ble ikke skuffet. Jonas var like fin som alltid, han. Selv om det i dag dessverre ikke lyktes meg å kuppe en sykkel med best utsikt, fikk jeg fremdeles tittet noe, og jeg hørte like godt som før. Og folkens, halve magien til denne instruktøren er jo strengt tatt stemmen hans og de motiverende ordene han tidvis brøler ut til oss. Herlig herlig. Jaggu klarte jeg å presse ut noe svette i dag også. Jeg merket godt at det var tre uker siden forrige 70-minutters Challenge-time, for i dag skulle det ikke mye til før jeg var klar til å legge meg ned og dø. Men Kjekke-Jonas brølte og jeg presset. Og det skal sies, da; jeg er fremdeles både sterkere, raskere og mer utholdende enn jeg var til å begynne med. Jeg følger med ujevne og sporadiske mellomrom rytmen på musikken stående, og jeg har merket meg at musikken ...

I dag klokket jeg inn ytterligere 90 minutter med god trening. Jeg fikk pine meg gjennom først 60 minutter pilates, og deretter 30 minutter step - bortsett fra at det strengt tatt var svært lite pine involvert. Dagens pilates-time var faktisk veldig snill. Instruktør Nina kombinerte pilates med yoga, slik at det ble en del behagelige, rolige uttøyninger underveis, og ikke bare fullt fres på styrke hele veien. Men joda, da hun først satte oss i gang med mage- og ryggmuskler så var det liten nåde å finne, og opptil flere ganger måtte jeg fokusere for å dempe lyder av anstrengelse som ikke var helt ulikt noe man kan høre for eksempel under en fødsel. Jeg skjønner ikke helt hvordan styrkegutta ikke synes det er flaut når de står der og løfter vektene sine og stønner og peser som om et eller annet skulle være i ferd med å presse seg gjennom en litt for smal kroppsåpning eller noe tilsvarende ubehagelig. Jeg blir fryktelig selvbevisst når jeg trener styrke, og legger mye arbeid i å press...

Det å komme seg til trening i dag ble en utfordring. Jeg hadde booket spinningtime i ettermiddag, og etter et overnattingsbesøk hos noen venner ble planen at jeg skulle dra direkte derfra og til trening, og jeg planla reiseruten deretter. Utfordringen kom omtrent to minutter før jeg skulle til å dra, da jeg innså at jeg bare hadde innbilt meg at jeg hadde tatt med treningstøy da jeg kom dit på besøk i går, og derfor likevel måtte hjemom før treningen. Det ble stress. Det hjalp heller ikke at bussen var forsinket, og da jeg fremdeles befant meg på motsatt side av vår store hovedstad tre kvarter før timen skulle begynne, følte jeg et smell av demotivasjon og håpløshet. Jeg kom aldri til å rekke det. Det var egentlig bare å legge seg på sofaen med det samme jeg kom hjem og bli der, for dette var tydeligvis ikke min dag. Der hadde jeg den: En perfekt unnskyldning til å ikke dra på trening; jeg ville rett og slett ikke rekke det. Ikke noe mer å tenke på. Bortsett fra at jeg tenkte på d...

Det finnes en time som jeg helt siden nyåret har vært nysgjerrig på. TRX, eller slyngetrening, er i seg selv et interessant konsept; man fester et par solide bånd (altså slynger) (ikke elastiske) på en krok i taket, tar tak i håndtakene på båndene og setter i gang med styrketreningen. Interessant, men skummelt. Jeg har i mange uker tenkt "en dag skal jeg prøve det, men jeg tror jeg må komme i litt bedre form først". I dag ble dagen hvor jeg tenkte "pyttsann, jeg kjører på - hvor ille kan det bli?". Famous last words, ikke sant? Jeg skal innrømme at jeg var en anelse skrekkslagen da jeg snek meg så ubemerket som mulig inn på salen med slyngekroker en knapp time etter jobb i dag. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre, eller hvordan. Jeg observerte de som allerede hadde kommet og festet opp sine slynger, merket meg kurven med små sorte tøyposer, og la to og to sammen. Jeg plukket opp en slik pose, som jeg kjapt fikk bekreftet at inneholdt et s...

Det er navnet på en av grunnposisjonene i yoga. Det er den som jeg avskydde inderlig i begynnelsen, men som jeg nå omsider har blitt vant til, og attpåtil liker bedre enn en del andre øvelser (fordi denne, i motsetning til en del andre, får jeg faktisk til tålelig bra nå). Yoga har blitt treningen jeg velger når jeg ikke føler meg helt på topp. De dagene hvor jeg, av ulike årsaker, egentlig helst ville holdt meg hjemme i sofakroken. Jeg må ikke, kan ikke gi opp nå. Selv om formen er dårlig, må rutinene vedlikeholdes. Det er den fysiske formen som er sliten nå. Skulderen har ikke vært så grei, og kneet har også plaget meg litt. Derfor valgte jeg bort både styrke og spinning i dag, og tok en rolig time klassisk yoga i stedet. Jeg tror det hjalp; om ikke annet kjente jeg meg mindre stiv og støl etter timen enn før, og jeg passet på å ikke vri for mye i områdene hvor det gjorde vondt. Det gjør litt mindre vondt nå, tror jeg. Jeg tror også at jeg skal prøve meg på noe litt mer pulsøke...

Jaggu har disse påskedagene passert fort! Tiden går alltid fort når man har fri, selv om man ikke gjør noen verdens ting. Påskeferien min har i stor grad vært preget av å ikke gjøre så mye, men treningen har vært unntaket. Jeg har vært flink og dratt på trening hver eneste dag, og dette kjenner jeg nå. Venstre skulder skaper seg litt igjen, og det samme gjør venstre kne. Det er ikke utenkelig at jeg har kjørt på litt i overkant med styrketrening over de siste dagene, og det er derfor ikke utenkelig at jeg unner meg en fridag i morgen. I formiddag var jeg faktisk på nippet til å kansellere timen jeg hadde booket til zumba, men lot det stå til. Jeg tok det imidlertid relativt med ro; sørget for å plassere meg diskret bakerst i salen og hermet noe avslappet etter bevegelsene som  de andre gjorde. Jeg hoppet ikke der hvor andre hoppet, og jeg satte meg ikke så langt ned som de andre satte seg. Armene hang stort sett slapt ned på siden eller gjorde sin egen merkelige greie. Jeg kjen...

Ren og skjær galskap. Det er 1. påskedag, en søndag, og jeg stiller alarmen til å vekke meg klokka 9 fordi jeg vil rekke en treningstime som begynner 10:45. Herregud hvem er jeg? Det var verdt det, da. Step-timen var bra trening, selv om jeg kanskje føler jeg får mer enn nok "step"-trening av å klatre opp alle trappene i blokken min hver dag. Den var 30 minutter lang, så etterpå ble jeg værende for en like lang Shape-time, med styrketrening for mage og rygg. "I dag skal vi bruke litt vekter, slik at dere får en ekstra utfordring," sa instruktøren i begynnelsen av timen, og jeg lo litt inni meg. Som om jeg trenger å bruke vekter for å få en ekstra utfordring; hver eneste time jeg deltar på er en ekstra utfordring i seg selv. Jeg er kanskje i bedre form nå enn jeg var for tre måneder siden, men den er fremdeles langt unna å være bra. Men jeg brukte nå disse vektene likevel, og holdt på å dø et par ganger. Sikkert sunt, det. Nå skal jeg derfor med god samvittighet ...

En skulle tro at etter over tre måneder med jevn og hyppig trening ville jeg ikke lenger avsky trapper så mye som jeg gjorde før, men det gjør jeg. Inderlig og lidenskapelig. Ikke at dette egentlig har noe å gjøre med dagens trening, men det har seg nemlig slik at heisen i bygget mitt har kapitulert, noe som betyr at jeg fra og med onsdag har vært nødt til å klatre opp dusinvis av trappetrinn hver gang jeg har kommet hjem til min leilighet i 5. etasje. Urk. Det er jo typisk at heisen skulle streike rett før påske, slik at vi må vente i tusen år før den blir reparert. Dobbel-urk. Min eneste trøst er at jeg får betrakte det som bonustrening, og det kan vel egentlig komme godt med i disse påsketider. Jeg har mer enn ett påskeegg, for å si det sånn. Påske, ja. Noen har familie og/eller venner å tilbringe feriedagene sammen med. Jeg har Elixia. Fine, vidunderlige Elixia som holder åpent hver eneste påskedag, slik at jeg kan gjøre noe annet enn å bare ligge som en grønnsak på sofaen og se ...

Da jeg våknet i morges kjente jeg at dagens time med Candlelight Stretching ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Tydeligvis hadde jeg gjort uvante bevegelser med kroppen på gårsdagens dansetime, for jeg kjente meg tålelig støl og stiv i enkelte deler. Jeg både sutret og jublet litt da jeg kravlet meg ut av senga, for selv om det er litt vondt å være støl, er det også et tegn på at treningen virker. Klokken 11 i formiddag begynte altså spesialtimen Candlelight Stretching, som har vært arrangert et par ganger tidligere i år. Det er fremdeles en deilig time hvor man sakte og rolig strekker og tøyer og bøyer hver muskel fra topp til tå. Etter den timen var jeg mer avslappet, mer fleksibel og mindre støl enn jeg hadde vært før den begynte, og følte meg klar til å holde ut videre til neste time jeg hadde booket meg på, Power Pilates, som begynte rett etterpå. Power Pilates, om jeg ikke har nevnt det før, er en litt mer dynamisk pilatestime; øvelsene går tidvis litt kjappere, er noe t...

De siste par ukene har torsdag hatt en tendens til å bli den dagen hvor jeg IKKE drar på trening; mye på grunn av fysioterapi som havner midt i smørøyet av kule gruppetimer. Men "påskemorgen slukker sorgen", og en helt annen torsdagskalender enn ellers gjorde det mulig for meg å igjen få med meg en time med street dance. Ja ok, så er det ikke bare på grunn av fysioterapi at jeg ikke har vært på street dance på lenge; jeg har jo strengt tatt vært på trening på torsdager og gjort andre ting. Det er ikke det at street dance ikke er artig eller bra trening, for det er det virkelig. Men det er også utfordrende og vanskelig; utfordrende på en slik måte som kan gjøre meg frustrert. Det er mange trinn man skal lære, og en del av disse trinnene raser avgårde i et nesten umenneskelig tempo. Selv om jeg ikke har verdens dårligste evne til koordinasjon og rytme, har jeg heller ikke verdens beste, og når jeg sliter med å få til noe blir jeg fort litt lei. Men jeg prøvde meg altså igje...

I dag kom den, den nye t-skjorta jeg bestilte for overraskende kort tid siden. Det var jaggu effektivt. Jeg rev opp emballasjen og kastet den på meg øyeblikkelig, for å sjekke om den passet. Det gjør den. Hurra! Nå gleder jeg meg til å dra tilbake på trening og vise fram denne aller nyeste moten. De veltrente 20-åringene kan bare få sprette rundt i sine tettsittende, utringede spandexer; t-skjorta mi er mye kulere uansett. Jeg tok til og med et bilde: Enhjørning neste!  Trening i dag ble veldig basic, forresten. Litt kjedelig. På grunn av påskeferie (hurra!) var arbeidsdagen min ferdig klokken 12 i dag (hurra!), og rundt den tiden var det ingen gruppetimer (ikke fullt så hurra). Jeg ville likevel helst trene før jeg dro hjem, så da ble det en times egentrening, for første gang på lenge. Jeg lå ikke på latsiden, det skal være sagt, men det var langt fra så morsomt som en time spinning, styrke, dans eller yoga sammen med andre. Jeg skjønner veldig godt at jeg ikke har holdt ut...

I går hadde Jonas tatt påskeferie, så det ble derfor ingen mandagsspinning. I stedet lot jeg meg torturere hos fysioterapeuten og kollapset på sofaen etterpå, hvor jeg stort sett ble resten av kvelden. Jeg følte meg unormalt sløv og trøtt, og det var ikke egentlig så veldig artig. Dette var årsaken til at jeg i dag bestemte meg for å satse hardt og stort - som i mitt tilfelle betyr å trene i mer enn bare en time. Jeg hadde booket meg til en 40-minutters spinningtime, men sluttet tidlig nok på jobb til å få unna 20 minutter på elipsemaskin først. Jeg hadde også satt meg på venteliste til en annen time som het Styrke & Core, som jeg aldri hadde prøvd før. Da jeg meldte meg på var jeg nummer 28 på ventelista og regnet ikke med at jeg ville få plass, men det fikk jeg faktisk. Dermed hoppet jeg videre fra spinningen til denne nye, skumle timen som også skulle vare i 40 minutter. Hvis mine matematiske evner står meg bi, klokker det totalt inn på 100 minutter, noe som ikke er ille. St...

I dag er det 3 måneder siden jeg begynte med dette gærne treningsopplegget mitt. De siste to månedene har riktig nok ikke vært så hardcore som den første, men med en gjennomsnittlig innsats på 5-6 treningsdager i uka er jeg slettes ikke misfornøyd. Sakte (veeeldig sakte) men sikkert kryper vekta nedover samtidig som kondisjonen og styrken øker. Faktisk har kondisjon og styrke (og utholdenhet) økt såpass mye at det å booke meg på mer enn én time per dag ikke lenger føles fullstendig sinnssykt. Jeg gjorde det igjen i dag, og det gikk helt fint. Først en time pilates, og deretter en halvtime med step. Og den step-timen var merkbart lettere å komme gjennom enn den var forrige gang jeg tok den, for tre uker siden, så der koste jeg meg masse. En god markering av mitt 3-månedersjubileum. I dag markerte også begynnelsen på Elixias konkurranse; trene 25 ganger i løpet av 90 dager. Alle som trener 25 ganger (eller mer) i løpet av 90 dager, får en toalettmappe med innhold, og blir med vider...