Spinn spinn
Spinning, altså. Kanskje noe av det enkleste treningskonseptet noen gang, kun beseiret av løping, og tilsvarende effektivt. Det er faktisk få timer som får meg til å hive slik etter pusten som siste innspurt på en spinningtime.
Når jeg tenker på det, på selve aktiviteten, så er det jo egentlig fryktelig kjedelig. Du sitter der på et sykkelsete, eller står på pedalene, og du tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker i vei. Du lærer å elske styret framfor deg, som er din eneste støtte gjennom hele økten. Du støtter deg på det, men ikke for mye - ikke så mye at du avlaster tyngden på tråkkene, bare nok til å holde balansen. Også tråkker du. Rundt og rundt og rundt med bena, igjen og igjen. Herregud så kjedelig det høres ut.
Men så kommer musikken. Enten den motiverende musikken, den som er glad, den som gir deg energi og lyst til å fortsette, den som får økten til å føles som en lek; i takt med musikken - ett-to ett-to. Eller den utfordrende musikken, som som er hard og nådeløs og som nærmest håner deg til å bite tenna sammen og tenke at du ikke skal la deg knekke, den som gjør at du tråkker bestemt og kontrollert med en iskald konsentrasjon og målbevissthet.
Også er det instruktørene. De presser deg det lille tråkket videre. Ut av komfortsonen. Det SKAL gjøre vondt. Setet er ingen hvilepute. Litt til, litt til, dette klarer du. Du må jobbe for resultatene. Kom igjen, hold ut!
Jeg holder ut. Nå har jeg holdt ut i snart fire måneder. Det er en tredjedel av et helt år, det. Steike ta. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg alltid har innbilt meg at dersom jeg skulle ha klart å trene regelmessig og ofte over flere måneder, så ville jeg sett mye mer resultater enn det jeg gjør i dag. Egentlig. Dette har kanskje vært et noe urealistisk håp; jeg har jo aldri trenet så mye før og kunne umulig vite hvordan det skulle bli, men jeg hadde altså trodd at det skulle bli litt ... mer. Litt mer forandring, litt mer wow-faktor. Jeg føler meg egentlig stort sett som jeg alltid har gjort, bare noen kilo lettere. Ikke så mange kilo heller, tatt i betraktning hvor lang tid det nå egentlig har gått. De siste tre ukene (kanskje lenger) har vekta stått nærmest helt i ro, og jeg blir mer og mer irritert for hver gang jeg sjekker. Tydeligvis er det noe som mangler.
Jeg vet hva som mangler. Den andre tingen som er minst like viktig som gode treningsrutiner, om ikke mer. Kostholdet. Mitt forhatte kosthold. Jeg har utsatt og utsatt å legge om kostholdet under unnskyldningen om at jeg måtte "bli vant til trening først". Vel, etter nesten fire måneder kan jeg nesten ikke lene meg på den unnskyldningen stort lenger. Jeg har en gruende mistanke om at jeg må begynne å fokusere mer på hva jeg putter i munnen dersom jeg skal komme meg over dette platået som jeg synes å ha stagnert på. Problemet er bare at jeg har veldig lite lyst.
Men nok om det. Dette er en treningsblogg, ikke en kostholdsblogg (nei, jeg gidder ikke lage en egen blogg om kostholdet mitt). Det viktigste er at jeg, til tross for følelsen av å ha stagnert, ikke gir opp treningen av den grunn, men at jeg klarer å holde på denne motivasjonen og vanen (som det jo har blitt) videre. I perioder hvor jeg føler meg veldig sliten, slik som nå, er det sentralt at jeg klarer å huske de gode konsekvensene av trening - for de ER der, selv om jeg ikke alltid føler det. Jeg må bare gjøre som spinningmusikken og instruktørene forteller meg: Bite tenna sammen og ikke la meg knekke. Holde ut. Litt til, litt til. Dette klarer jeg.
Ja. Dette klarer jeg.
Når jeg tenker på det, på selve aktiviteten, så er det jo egentlig fryktelig kjedelig. Du sitter der på et sykkelsete, eller står på pedalene, og du tråkker. Tråkker, tråkker, tråkker i vei. Du lærer å elske styret framfor deg, som er din eneste støtte gjennom hele økten. Du støtter deg på det, men ikke for mye - ikke så mye at du avlaster tyngden på tråkkene, bare nok til å holde balansen. Også tråkker du. Rundt og rundt og rundt med bena, igjen og igjen. Herregud så kjedelig det høres ut.
Men så kommer musikken. Enten den motiverende musikken, den som er glad, den som gir deg energi og lyst til å fortsette, den som får økten til å føles som en lek; i takt med musikken - ett-to ett-to. Eller den utfordrende musikken, som som er hard og nådeløs og som nærmest håner deg til å bite tenna sammen og tenke at du ikke skal la deg knekke, den som gjør at du tråkker bestemt og kontrollert med en iskald konsentrasjon og målbevissthet.
Også er det instruktørene. De presser deg det lille tråkket videre. Ut av komfortsonen. Det SKAL gjøre vondt. Setet er ingen hvilepute. Litt til, litt til, dette klarer du. Du må jobbe for resultatene. Kom igjen, hold ut!
Jeg holder ut. Nå har jeg holdt ut i snart fire måneder. Det er en tredjedel av et helt år, det. Steike ta. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg alltid har innbilt meg at dersom jeg skulle ha klart å trene regelmessig og ofte over flere måneder, så ville jeg sett mye mer resultater enn det jeg gjør i dag. Egentlig. Dette har kanskje vært et noe urealistisk håp; jeg har jo aldri trenet så mye før og kunne umulig vite hvordan det skulle bli, men jeg hadde altså trodd at det skulle bli litt ... mer. Litt mer forandring, litt mer wow-faktor. Jeg føler meg egentlig stort sett som jeg alltid har gjort, bare noen kilo lettere. Ikke så mange kilo heller, tatt i betraktning hvor lang tid det nå egentlig har gått. De siste tre ukene (kanskje lenger) har vekta stått nærmest helt i ro, og jeg blir mer og mer irritert for hver gang jeg sjekker. Tydeligvis er det noe som mangler.
Jeg vet hva som mangler. Den andre tingen som er minst like viktig som gode treningsrutiner, om ikke mer. Kostholdet. Mitt forhatte kosthold. Jeg har utsatt og utsatt å legge om kostholdet under unnskyldningen om at jeg måtte "bli vant til trening først". Vel, etter nesten fire måneder kan jeg nesten ikke lene meg på den unnskyldningen stort lenger. Jeg har en gruende mistanke om at jeg må begynne å fokusere mer på hva jeg putter i munnen dersom jeg skal komme meg over dette platået som jeg synes å ha stagnert på. Problemet er bare at jeg har veldig lite lyst.
Men nok om det. Dette er en treningsblogg, ikke en kostholdsblogg (nei, jeg gidder ikke lage en egen blogg om kostholdet mitt). Det viktigste er at jeg, til tross for følelsen av å ha stagnert, ikke gir opp treningen av den grunn, men at jeg klarer å holde på denne motivasjonen og vanen (som det jo har blitt) videre. I perioder hvor jeg føler meg veldig sliten, slik som nå, er det sentralt at jeg klarer å huske de gode konsekvensene av trening - for de ER der, selv om jeg ikke alltid føler det. Jeg må bare gjøre som spinningmusikken og instruktørene forteller meg: Bite tenna sammen og ikke la meg knekke. Holde ut. Litt til, litt til. Dette klarer jeg.
Ja. Dette klarer jeg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar