Tilbake i drift

Tirsdag måtte selvsagt bli en hviledag, etter det sinnssyke spinningstuntet jeg utførte på mandag. Jeg skal imidlertid selvsagt ikke la min forkrøplede hånd stoppe meg helt, så i dag var det tilbake til treningen. Jeg hadde booket min gode, gamle styrketime med instruktør Bjørn, og var litt spent på forhånd for hvorvidt jeg i det hele tatt ville klare å løfte vekstanga.

Det er nemlig ikke bare overdrevet tull, når jeg snakker om min forkrøplede hånd. Helt siden spinningen på mandag, har jeg vært svak og nummen i begge hendene, men aller mest høyre. Den venstre er nesten normalt fungerende igjen nå, men den høyre ... Tsjæ. Der ligger fremdeles lillefingeren i en søt liten c-formet bue med mindre jeg konsentrerer meg om å strekke ut alle fingerleddene, mens jeg nå for tredje dag på rad har kjent en nummen prikking i fingertuppene. Jeg klarer såvidt å holde en penn og skrive med den, og den skriften blir stygg, og ikke går det fort heller. Når jeg spiser med bestikk, holder jeg gaffelen slik jeg gjorde da jeg var liten, i et slikt uelegant knyttnevegrep, for jeg klarer ikke å holde gaffelen på normal måte i mer enn et lite minutt eller to. 

Den rådende diagnosen på jobb er "nerver i klem". Jeg bryr meg egentlig ikke om hva det er, bare det går bort snart. Jeg trodde oppriktig at det ville være normalt igjen til tirsdag morgen, og jeg trodde i alle fall at i løpet av uken ville alt fikse seg, men dengang ei. Jeg skjønner jo at dette kom av de 200 minuttene spinning, og sannsynligvis hadde noe å gjøre med å holde rundt et sykkelstyre så lenge, men jeg skjønner ikke helt HVORDAN. Eller hvorfor dette da ikke skjedde forrige gang jeg taklet et maraton av tilsvarende lengde. Merkelig. 

Men uansett, til tross for denne hånden som ennå ikke vil oppføre seg, klarte jeg å gripe rundt vektstanga og løfte tunge ting. Så lenge jeg kan bruke hele neven er det tydeligvis ikke noe problem, det er de små tingene som krever bruken av fingrene som blir vanskelig. Jeg får vel bare smøre meg med mer tålmodighet. Det har jo blitt NOE bedre, så det går vel rette vei, sakte men sikkert. 

Det som var litt morsomt med dagens økt, var at instruktøren nå definitivt kjenner meg igjen - Bjørn var nemlig en av de fire instruktørene som ledet oss gjennom spinningen. Da jeg kom spurte han hvordan formen var etter mandagens innsats, og så snakket vi litt om hvordan det hadde vært. Han innrømmet at selv han var blitt ganske utkjørt mot slutten av de timene, og det fikk meg til å føle meg enda litt bedre. Jeg er kanskje ikke noe særlig sterk ennå, eller rask, og ikke har jeg nevneverdig god kondisjon heller - men jeg er i det minste utholdende. Seig som furusevje. Det skal jeg ha. 

Hvis nå alle mine fysiske skavanker, slik som kneet, muskelbetennelsen og nå denne hånden, kunne bli litt mindre seige, så kan dette bli riktig så bra.