Det var lenge siden

De siste par ukene har torsdag hatt en tendens til å bli den dagen hvor jeg IKKE drar på trening; mye på grunn av fysioterapi som havner midt i smørøyet av kule gruppetimer. Men "påskemorgen slukker sorgen", og en helt annen torsdagskalender enn ellers gjorde det mulig for meg å igjen få med meg en time med street dance.

Ja ok, så er det ikke bare på grunn av fysioterapi at jeg ikke har vært på street dance på lenge; jeg har jo strengt tatt vært på trening på torsdager og gjort andre ting. Det er ikke det at street dance ikke er artig eller bra trening, for det er det virkelig. Men det er også utfordrende og vanskelig; utfordrende på en slik måte som kan gjøre meg frustrert. Det er mange trinn man skal lære, og en del av disse trinnene raser avgårde i et nesten umenneskelig tempo. Selv om jeg ikke har verdens dårligste evne til koordinasjon og rytme, har jeg heller ikke verdens beste, og når jeg sliter med å få til noe blir jeg fort litt lei.

Men jeg prøvde meg altså igjen i dag, og det gikk tålelig greit. Det var noen trinn som jeg bare ga fullstendig opp å få til, men en del var også ganske ålreite. Og jeg fikk trenet både styrken og kondisjonen, og samtidig nyte vissheten om at jeg hadde den kuleste treningsskjorten av alle som var der. Faktisk er den så kul at en av de andre deltagerne - den eneste fyren i gruppa - kom bort til meg og snakket til meg. Mye. Nesten ubehagelig mye. Først spurte han bare om et par ting, og jeg svarte høflig og pent, slik som man gjør. Eller kanskje ikke alle gjør det, for det virket som om han tolket min høflige respons som en invitasjon til å snakke videre, og det ble egentlig bare litt kleint; jeg var jo ikke så veldig interessert i å snakke akkurat da. Heldigvis kunne jeg unnskylde meg med å gå ut og fylle på vannflaska, og så holdt jeg meg ute i korridorene til jeg så at instruktøren kom slik at vi skulle begynne.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg kan bli et normalt, sosialt fungerende menneske.