Vero prøver nye ting
Det finnes en time som jeg helt siden nyåret har vært nysgjerrig på. TRX, eller slyngetrening, er i seg selv et interessant konsept; man fester et par solide bånd (altså slynger) (ikke elastiske) på en krok i taket, tar tak i håndtakene på båndene og setter i gang med styrketreningen. Interessant, men skummelt. Jeg har i mange uker tenkt "en dag skal jeg prøve det, men jeg tror jeg må komme i litt bedre form først".
I dag ble dagen hvor jeg tenkte "pyttsann, jeg kjører på - hvor ille kan det bli?". Famous last words, ikke sant?
Jeg skal innrømme at jeg var en anelse skrekkslagen da jeg snek meg så ubemerket som mulig inn på salen med slyngekroker en knapp time etter jobb i dag. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre, eller hvordan. Jeg observerte de som allerede hadde kommet og festet opp sine slynger, merket meg kurven med små sorte tøyposer, og la to og to sammen. Jeg plukket opp en slik pose, som jeg kjapt fikk bekreftet at inneholdt et slikt slyngesett, og så meg om etter en ledig krok. Det var bare rundt 20 plasser/kroker i salen, og de fleste var allerede tatt, men jeg fant en som ikke så alt for truende ut og begynte nølende å feste denne greia mens jeg smugkikket på andre rundt meg for å få et lite inntrykk av hvordan det skulle gjøres. Jeg følte meg nesten som en slags ingeniør, selv om jeg etter hvert skjønte hvor enkelt det egentlig var.
Jeg fikk ikke fomlet så veldig mye før instruktøren tok til mikrofonen og spurte om det var mange nye. Et overraskende høyt antall hender løftet seg, deriblant både den ene jenta ved siden av meg og hun rett ovenfor meg. Jeg kjente knuten i magen løse seg en smule; min store frykt for å være den eneste uvitende idioten som alle andre kastet oppgitte blikk på ble betraktelig mindre.
Ikke hadde jeg hatt noe å frykte uansett, selv om jeg faktisk hadde vært den eneste nye. Det skulle nemlig vise seg, til min gledelig store overraskelse, at dette var noe jeg tok forholdsvis lett. Øvelsene var tunge, men de var ikke vanskelige, mye takket være at instruktøren demonstrerte hver eneste øvelse før vi skulle gjøre den. Han viste oss hvordan det skulle se ut, forklarte hvor vi skulle kjenne hva, og dette førte til at innbilte meg at jeg hadde god kontroll jevnt over. Det var kanskje ikke alle øvelsene jeg klarte å gjøre så veldig bra, men da var det fordi jeg var svak og ikke fordi jeg ikke skjønte hvordan. Det var litt kult. Jeg gjorde ingen store blundere, som for eksempel jenta ved siden av meg som på i alle fall én øvelse var fullstendig på bærtur, og instruktøren var ikke borte hos meg flere ganger for å korrigere meg slik som hun nye som var rett ovenfor meg. Tvert imot. Hele to ganger fikk jeg skryt fra instruktøren mens han gikk rundene sine og observerte oss. "Nydelig teknikk" var kanskje komplimentet som gravde seg dypest inn i bevisstheten min, og jeg følte meg rett og slett som kongen på haugen. Et naturtalent. Den fødte TRX-er som bare trenger å bli sterkere for å kunne rettferdiggjøre sine gudegitte slyngegaver.
Kort oppsummert: Jeg kom, jeg erobret, jeg dro - og jeg skal komme tilbake. Ingenting er så gøy som å prøve en treningsform for første gang og allerede da føle at dette er noe du får til men fremdeles kan forbedre, kanskje bortsett fra følelsen du får etter å ha jobbet med noe en stund og merket at du HAR forbedret deg.
Forøvrig lå jeg i dag på delt førsteplass på min plakat (det er mange medlemmer, derfor mange plakater) over flest treningsøkter så langt, og det enda jeg har valgt å bare ta et klistremerke per dag i stedet for per økt. Så flink jeg er!
I dag ble dagen hvor jeg tenkte "pyttsann, jeg kjører på - hvor ille kan det bli?". Famous last words, ikke sant?
Jeg skal innrømme at jeg var en anelse skrekkslagen da jeg snek meg så ubemerket som mulig inn på salen med slyngekroker en knapp time etter jobb i dag. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre, eller hvordan. Jeg observerte de som allerede hadde kommet og festet opp sine slynger, merket meg kurven med små sorte tøyposer, og la to og to sammen. Jeg plukket opp en slik pose, som jeg kjapt fikk bekreftet at inneholdt et slikt slyngesett, og så meg om etter en ledig krok. Det var bare rundt 20 plasser/kroker i salen, og de fleste var allerede tatt, men jeg fant en som ikke så alt for truende ut og begynte nølende å feste denne greia mens jeg smugkikket på andre rundt meg for å få et lite inntrykk av hvordan det skulle gjøres. Jeg følte meg nesten som en slags ingeniør, selv om jeg etter hvert skjønte hvor enkelt det egentlig var.
Jeg fikk ikke fomlet så veldig mye før instruktøren tok til mikrofonen og spurte om det var mange nye. Et overraskende høyt antall hender løftet seg, deriblant både den ene jenta ved siden av meg og hun rett ovenfor meg. Jeg kjente knuten i magen løse seg en smule; min store frykt for å være den eneste uvitende idioten som alle andre kastet oppgitte blikk på ble betraktelig mindre.
Ikke hadde jeg hatt noe å frykte uansett, selv om jeg faktisk hadde vært den eneste nye. Det skulle nemlig vise seg, til min gledelig store overraskelse, at dette var noe jeg tok forholdsvis lett. Øvelsene var tunge, men de var ikke vanskelige, mye takket være at instruktøren demonstrerte hver eneste øvelse før vi skulle gjøre den. Han viste oss hvordan det skulle se ut, forklarte hvor vi skulle kjenne hva, og dette førte til at innbilte meg at jeg hadde god kontroll jevnt over. Det var kanskje ikke alle øvelsene jeg klarte å gjøre så veldig bra, men da var det fordi jeg var svak og ikke fordi jeg ikke skjønte hvordan. Det var litt kult. Jeg gjorde ingen store blundere, som for eksempel jenta ved siden av meg som på i alle fall én øvelse var fullstendig på bærtur, og instruktøren var ikke borte hos meg flere ganger for å korrigere meg slik som hun nye som var rett ovenfor meg. Tvert imot. Hele to ganger fikk jeg skryt fra instruktøren mens han gikk rundene sine og observerte oss. "Nydelig teknikk" var kanskje komplimentet som gravde seg dypest inn i bevisstheten min, og jeg følte meg rett og slett som kongen på haugen. Et naturtalent. Den fødte TRX-er som bare trenger å bli sterkere for å kunne rettferdiggjøre sine gudegitte slyngegaver.
Kort oppsummert: Jeg kom, jeg erobret, jeg dro - og jeg skal komme tilbake. Ingenting er så gøy som å prøve en treningsform for første gang og allerede da føle at dette er noe du får til men fremdeles kan forbedre, kanskje bortsett fra følelsen du får etter å ha jobbet med noe en stund og merket at du HAR forbedret deg.
Forøvrig lå jeg i dag på delt førsteplass på min plakat (det er mange medlemmer, derfor mange plakater) over flest treningsøkter så langt, og det enda jeg har valgt å bare ta et klistremerke per dag i stedet for per økt. Så flink jeg er!
Kommentarer
Legg inn en kommentar