90 minutter

I dag klokket jeg inn ytterligere 90 minutter med god trening. Jeg fikk pine meg gjennom først 60 minutter pilates, og deretter 30 minutter step - bortsett fra at det strengt tatt var svært lite pine involvert.

Dagens pilates-time var faktisk veldig snill. Instruktør Nina kombinerte pilates med yoga, slik at det ble en del behagelige, rolige uttøyninger underveis, og ikke bare fullt fres på styrke hele veien. Men joda, da hun først satte oss i gang med mage- og ryggmuskler så var det liten nåde å finne, og opptil flere ganger måtte jeg fokusere for å dempe lyder av anstrengelse som ikke var helt ulikt noe man kan høre for eksempel under en fødsel.

Jeg skjønner ikke helt hvordan styrkegutta ikke synes det er flaut når de står der og løfter vektene sine og stønner og peser som om et eller annet skulle være i ferd med å presse seg gjennom en litt for smal kroppsåpning eller noe tilsvarende ubehagelig. Jeg blir fryktelig selvbevisst når jeg trener styrke, og legger mye arbeid i å presse meg akkurat til det punktet hvor jeg skal til å lage lyder men aldri forbi. Jeg vil ikke lage lyder. Det er flaut og kleint. Jeg lurer litt på om det bare er jeg som begrenser meg selv av dette, eller om det er et utbredt treningsfenomen kanskje spesielt blant jenter.

I så måte var de 30 minuttene med step mye greiere å forholde seg til; jeg stønner nemlig ikke når jeg trener kondisjon. Da bare svetter jeg, peser som en hund og får en lite kledelig rødfarge i ansiktet. Men i dag eide jeg salen, i alle fall blant de andre jentene som befant seg rundt meg. Jeg hang med litt bedre enn enkelte, og mye bedre enn andre. Jeg har sluttet å prøve å gjemme meg bakerst i salen nå; det er det noen enda nyere nybegynnere som gjør. Likevel har jeg fortsatt lang vei å gå før jeg spretter like lekende lett rundt stepkassene som jentene på de første rekkene, men det er greit. Jeg har god tid.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening