Svetteperler for svin

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg har ikke skrevet noe siden spinning på mandag, faktisk. Betyr det at jeg ikke har vært på trening siden mandag? Ja, det betyr dessverre det. Som jeg fryktet ble symptomene bare verre. Halvveis gjennom arbeidsdagen på tirsdag måtte jeg kaste inn håndkleet og dra hjem til sengen. PT-timen ble utsatt til fredag. På torsdag innså jeg at fredag hadde vært for optimistisk, og utsatte nok en gang. Jeg er fremdeles svimmel, småkvalm og veldig sliten. Jeg tror noen har stappet en kaktus ned i halsen min. Jeg tilbringer mesteparten av dagen med å kvitte meg med imponerende mengder gulgrønne substanser som kroppen på mirakuløst vis klarer å produsere enorme mengder av - for å si det pent. Jeg tok en dusj i går, og måtte hvile i et par timer etterpå før jeg klarte å røre på meg igjen. På høyre siden av halsen har jeg en hoven klump; enten en mandel eller en spyttkjertel, jeg er ikke helt sikker. Åja, også verker bihulene. Mat inntas kun når jeg er...

Det er varmt. Det er kaldt. Jeg er sliten og trøtt. Det gjør vondt i halsen når jeg svelger. Strengt tatt gjør det vondt i halsen hele tiden. Jeg tror jeg vet hva dette er. Pokker. Jeg tror ikke på å bare legge seg ned og unngå trening bare fordi noen forkjølelsessymptomer dukker opp, så jeg dro på min faste mandagsspinning uansett. Imidlertid tenkte jeg at jeg skulle ta det relativt rolig; holde en jevn og stabil intensitet og unngå å presse meg selv noe særlig. Hah. Det er faktisk umulig å ikke presse seg selv når Kjekke-Jonas står foran deg eller bak deg og roper. Glem det. Det skjer ikke. Om jeg så er så syk at jeg holder på å ramle av sykkelen, så kommer jeg til å ta i til svetten drypper, beina verker og lungene nesten går inn i anafylaktisk sjokk (hvor den aktuelle allergien er treningen). Det er kanskje dumdristig (eventuelt bare dumt), men jeg klarer ikke å la være. Jeg blir så fylt av trass, viljestyrke og en ubegripelig meningsløs trang til å imponere ("se så flin...

Jeg blir stadig mer overbevist om at PT-en min, Alex, prøver å drepe meg. Han imponerer ved å stadig vekk finne nye torturmetoder ("treningsøvelser") som jeg hater mer enn den forrige, og han skal absolutt ha ros for sin kreativitet. Han får meg til å gjøre ting jeg aldri ville gjort ellers, og det er jo egentlig veldig bra, sikkert. I dag fikk han meg for eksempel til å gå opp alle trappene til utgangen (det er sånn cirka tusen etasjer), med to vektlodd på 10 kg hver. Etter den første etasjen måtte jeg innrømme at armene mine holdt på å ramle av, og jeg fikk ta resten av turen med bare det ene vektloddet, som jeg klamret inntil brystet mitt som om det var en diamant. Det var en merkbar forskjell, og selv om trapper er en forhatt nemesis, var det tøft og kult å overvinne dem. Nå har vi et mål på at jeg skal klare å ta dem med begge vektloddene. Vi får vel se på det. Alex er generelt mer positiv og har tilsynelatende mer tro på meg enn hva jeg selv har, men jeg antar det er ...

Her er jeg igjen! Nå er ferien over, og jeg har nylig hoppet seks timer fram i tid. Som forventet har det gjort meg noe desorientert med en passe forskrudd døgnrytme, men det skulle ikke få stoppe meg fra å dra på mandagsspinningen min. I dag klarte jeg å lokke med nok en venninne.  Det var litt trist at Elixia har sluttet å la medlemmer ta med venner til prøvetimer, så min venninne måtte betale masse penger for å kunne sjekke ut det fine treningssenteret. Herjet av dårlig samvittighet fordi jeg hadde lurt henne med dit tilsynelatende forgjeves, tilbød jeg meg å betale halvparten for henne, og det ble da en overkommelig pris slik at hun kunne bli med likevel. Det skal sies at dersom man først skal betale masse penger for en prøvetime, så var det en veldig bra time å dra på. Jeg var selvfølgelig veldig spent på hva venninnen syntes om yndlingstimen min, og ble på en merkelig måte litt stolt da hun uttrykte at hun syntes den var superbra og hadde kost seg veldig til tross for å h...

Jeg vet ikke helt om jeg kan kalle det trening. Jeg har ikke skiftet til treningstøy og svettet masse. Men hvis jeg hadde hatt et pedometer (er det ikke det de kalles, de der skrittellerne?) tror jeg nok jeg kunne fastslått at jeg i løpet av denne uken har gått mer enn jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Jeg har gått, vandret, ruslet, spasert, hastet, travet og stått. Stått i kø, stått på t-banen, stått på utkikksposter, stått på båt. Jeg har tilbakelagt flere mil, uten tvil, i denne betongjungelen av en storby. Jeg har nærmest haltet inn på hotellrommet mitt nesten hver kveld, skrinlagt alle tidligere planer om å bruke hver kveld og natt på legendariske nattklubber fordi jeg har vært for sliten. Jeg har hatt en episk ferieuke, og selv om det ikke ble flere tidlige treningsmorgener enn den første dagen, har jeg absolutt ikke ligget på latsiden. Jeg svømte litt da jeg var på Coney Island, da. Ikke har jeg hatt tid til å spise så voldsomt mye, heller. Med det sagt, kjenner jeg at ...

Man trenger ikke ligge på latsiden selv om man er på ferie - spesielt ikke når man bor på et råflott hotell som faktisk har et saklig treningsrom (med belønninger som sauna, badstue og boblebad rett ved siden av). Som noen kanskje allerede vet, befinner jeg meg altså nå i New York. Midt i Manhattan, kun 10-15 minutters rusling fra Times Square. Det er temmelig awesome her, både byen, hotellet, hotellets beliggenhet og været. All denne awesomeheten kunne likevel ikke hindre meg fra å få jetlag. Derfor våknet jeg opp klokken halv seks i morges, da min nordiske kropp mente at klokken var halv tolv på formiddagen og da var det sannelig på tide å stå opp. Jeg prøvde å sove videre men uten hell, og stod derfor bare opp og startet dagen med en time på treningsrommet. Jeg skal ikke detaljbeskrive hver eneste øvelse, for jeg har strengt tatt ikke tid til å blogge meg ihjel akkurat denne uken (man har jo bedre ting å gjøre, har man ikke?), men jeg nøyer meg med å nevne 20 minutter på tredemø...

Dag 2 med PT i dag. Dette kan oppsummeres i ett ord: Au. PT-en min er nådeløs. Jeg både elsker det og hater det. I dag ble jeg presset så hardt at jeg mot slutten av økten så smått begynte å føle meg svimmel. Jeg var veldig klar til å svelge både stolthet og stahet og kaste inn håndkleet da han uttalte de fire vakreste ord jeg har hørt på lenge: "Nå er du ferdig." Halleluja! Så hva gjorde jeg egentlig? Vel, først har jeg et kvarter på tredemølla. Begynner med oppvarming, deretter i bakke (incline (hva heter det på norsk?) 6-10), og til sist fem intervaller med lett til moderat jogging. Så langt så vel. Deretter henter vi en stor ball, tar den med til den svære salen og plasserer den mellom oss. Oppdraget mitt er å skyve ham over til motsatt side av salen og tilbake igjen, og jeg skal gjøre det fort. En så enkel, simpel ting å gjøre, men herregud så slitsom. Særlig på tilbaketuren når han gir meg litt mer motstand. Jeg tror jeg skal dø, noe som selvfølgelig resulterer ...

Det slo meg forleden dag at det er lenge siden jeg har vært på zumba, og at jeg generelt ikke får gjort så mye danseaktivitet som jeg skulle ønske. I den siste tiden har jeg vært mer fokusert på styrketrening, jogging, bading og spinning, og dette har nok gått en del på bekostning av andre ting. Dette var det på tide å gjøre noe med. Tilbake til en time zumba i dag, og for en flott time det var. Som kjent er jeg en sucker for variasjon, og denne timen var skikkelig variert. Jeg både elsket og hatet den ene låten sånn cirka halvveis gjennom timen da vi ikke danset, men bare trenet kondisjon i et par minutter. Jeg var totalt uforberedt på det, og slike overraskelser er ofte den lureste måten å få meg til å trene litt ekstra hardt på. For ikke å snakke om at det å fortsette med dansingen etterpå kjentes som en velsignelse, og jeg kunne sette enda mer pris på det. Høydepunktet var kanskje da instruktøren satte på låta Greased Lightning, og vi stod i en stor sirkel i salen og danset til...

I dag la jeg det store egget. Jeg kom hjem fra jobb, trøtt og sliten, og laget en særdeles enkel middag som jeg spiste mens jeg halvt lå, halvt satt i sofaen med en episode Doctor Who på skjermen. Forslaget fra en venninne om å bade på Sognsvann før min planlagt spinningtime måtte jeg bare avslå, for bussen hadde brukt en evighet på å komme seg til byen og jeg var alt for slapp til å gidde å stresse. Synd, for det hadde sikkert vært herlig. I stedet fikk jeg derfor en liten time ekstra dedikert til min beste venn sofaen, og min store kjærlighet TV-skjermen. Jeg kjørte på med nok en episode Doctor Who, og innså halvveis gjennom episoden at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg gjennom den. Jeg var faktisk SÅ trøtt. Jeg kom meg gjennom, men deretter tok det ikke mer enn noen sekunder før jeg slumret avgårde, etter å ha brukt et øyeblikk på å skru på alarmen. Jeg kunne sove bittelitt, men så måtte jeg opp og komme meg avgårde til treningen. Alarmen ringte. Jeg utsatte den med fem...

I kveld ble jeg klassifisert som en ny rase: Havhulder. Navnet indikerer en krysning mellom havfrue og hulder, og ble gitt meg etter at følgende bilde ble delt på fjesboka: Havhulder oppdaget i Sognsvann! Kveldens dukkert ble muligens årets siste, ettersom høsten nå har kommet og temperaturene i både luft og vann synker faretruende raskt. Med litt hell blir det godt nok vær den kommende uken til flere turer, men jeg er forberedt på at jeg kanskje må vente helt til neste sommer for et hyggelig gjensyn med vannet i skogen. Jeg må motvillig innrømme at jeg kanskje ikke er fullt så tøff og temperaturresistent som jeg liker å late som; vannet var kaldt, og jeg tok ikke sjansen på å være uti så veldig mye lenger enn en halvtimes tid. Av den grunn ble ikke svømmeturen lengre enn en snau kilometer, men det var bra nok for meg. Jeg liker å innbille meg at svømmingen forbrant litt ekstra mange kalorier på grunn av den lave temperaturen, i et desperat forsøk på å holde kroppstemperaturen...