Uke 45 og jeg har vært flinkere til å trene enn jeg har vært til å blogge
Så jeg har ikke blogget på noen uker, men heldigvis er det ikke på grunn av at jeg ikke har trenet. For det har jeg nemlig. Jeg har bare ikke hatt noe særlig tid til å sette meg ned foran skjermen for å skrive om det - eller gjøre noe som helst annet. Men her kommer en kjapp oppdatering, og så håper jeg å få litt tid til skriving i tiden framover.
Denne uken klarte jeg fire treningsøkter; tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Tirsdag og torsdag var yoga (jeg har gjort en del av det i det siste, og downward facing dog er ikke lenger noe av det tyngste og vondeste jeg vet om), onsdag var spinning og fredag var PT-tortur. Fredagstorturen var grunnen til at jeg ikke klarte noe trening denne helgen; jeg har for vondt. Kroppen klynker desperat etter hvile, og mitt empatiske hjerte kunne ikke si nei. I det minste kom jeg meg ut til en tretimers gåtur i går, og nådde mine 10k skritt, så det er da noe.
Forrige uke klarte jeg hele fem treningsøkter, og begge ukene før der igjen ble det fire. Dette tilsier at jeg den siste måneden har hatt et gjennomsnittlig antall treningsdager på litt over 4 per uke. Det er jeg fornøyd med. Det er ikke dårlig.
Litt mindre fornøyd er jeg med kostholdet, som fremdeles er et såkalt "work in progress." På hjemmefronten jobber vi med å legge til litt mer grønnsaker i måltider, og redusere antall "kosemiddager" (diverse kombinasjoner av kjøtt, ost og karbohydrater). Dette vil bli vanskeligere når advent begynner, så vi prøver litt ekstra nå i november. Jeg tror vi har klart å forbedre oss litt; jeg synes i alle fall jeg blir mett av mindre mat nå enn jeg gjorde før. Etter å ha nesten tvunget i meg min standard porsjon av hjemmelaget lasagne (med gulrøtter i) på fredag, fikk jeg faktisk vondt i magen og måtte på do nesten umiddelbart. Det er vel positivt, på en måte, antar jeg. Neste gang vil det sannsynligvis ligge igjen litt rester.
Det fine med disse siste ukene er at jeg har begynt å bygge opp en rutine igjen, som før. Jobb (med faste spisetider før og under arbeidsdagen), trening rett etter jobb, og så hjem til middag og avslapping. Etter noen måneder med samboer begynner vi endelig å falle til ro i hverdagen, og jeg har ikke lenger den rastløse følelsen etter jobb av at jeg "må komme meg hjem til kjæresten så fort som mulig så vi kan være sammen." Jeg velger å prioritere trening, jeg tar meg tid til det, og det føles bra. Det blir noen sene middager enkelte dager, men det ser ut til å gå greit. Samboeren er veldig positiv og støttende til at jeg trener (og flørter med tanken om å melde seg inn selv etter hvert), og det hjelper selvsagt.
Alt i alt går det ikke så verst, jeg humper meg framover og har altså fremdeles ikke gitt opp. Hurra!
Denne uken klarte jeg fire treningsøkter; tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Tirsdag og torsdag var yoga (jeg har gjort en del av det i det siste, og downward facing dog er ikke lenger noe av det tyngste og vondeste jeg vet om), onsdag var spinning og fredag var PT-tortur. Fredagstorturen var grunnen til at jeg ikke klarte noe trening denne helgen; jeg har for vondt. Kroppen klynker desperat etter hvile, og mitt empatiske hjerte kunne ikke si nei. I det minste kom jeg meg ut til en tretimers gåtur i går, og nådde mine 10k skritt, så det er da noe.
Forrige uke klarte jeg hele fem treningsøkter, og begge ukene før der igjen ble det fire. Dette tilsier at jeg den siste måneden har hatt et gjennomsnittlig antall treningsdager på litt over 4 per uke. Det er jeg fornøyd med. Det er ikke dårlig.
Litt mindre fornøyd er jeg med kostholdet, som fremdeles er et såkalt "work in progress." På hjemmefronten jobber vi med å legge til litt mer grønnsaker i måltider, og redusere antall "kosemiddager" (diverse kombinasjoner av kjøtt, ost og karbohydrater). Dette vil bli vanskeligere når advent begynner, så vi prøver litt ekstra nå i november. Jeg tror vi har klart å forbedre oss litt; jeg synes i alle fall jeg blir mett av mindre mat nå enn jeg gjorde før. Etter å ha nesten tvunget i meg min standard porsjon av hjemmelaget lasagne (med gulrøtter i) på fredag, fikk jeg faktisk vondt i magen og måtte på do nesten umiddelbart. Det er vel positivt, på en måte, antar jeg. Neste gang vil det sannsynligvis ligge igjen litt rester.
Det fine med disse siste ukene er at jeg har begynt å bygge opp en rutine igjen, som før. Jobb (med faste spisetider før og under arbeidsdagen), trening rett etter jobb, og så hjem til middag og avslapping. Etter noen måneder med samboer begynner vi endelig å falle til ro i hverdagen, og jeg har ikke lenger den rastløse følelsen etter jobb av at jeg "må komme meg hjem til kjæresten så fort som mulig så vi kan være sammen." Jeg velger å prioritere trening, jeg tar meg tid til det, og det føles bra. Det blir noen sene middager enkelte dager, men det ser ut til å gå greit. Samboeren er veldig positiv og støttende til at jeg trener (og flørter med tanken om å melde seg inn selv etter hvert), og det hjelper selvsagt.
Alt i alt går det ikke så verst, jeg humper meg framover og har altså fremdeles ikke gitt opp. Hurra!
Kommentarer
Legg inn en kommentar