Gå til hovedinnhold

Uke 27 og jeg skammer meg litt

Det har gått over en uke siden sist. Uff da. Det var ikke helt meningen. Men det er bedre å planlegge forbedringer for framtiden enn å dvele over feil i fortiden, så jeg skal ikke gi meg selv for mye mental juling over dette. Jeg skammer meg litt, men det skal bli bedre igjen framover.

Det ble også bedre i dag. Tilfeldigvis var dette dagen samboeren reiste tilbake til Danmark for to uker med sommerjobbing der, før han kommer tilbake for godt. Jeg sier ikke at det er hans skyld at jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene, men jeg har vært dårlig til å trene de siste ni dagene fordi han har vært her. Diverse planer etter jobb og i fridager har stjålet tiden (selv om noe av den tiden har vært badetur på Sognsvann og over 10k skritt daglig, så helt ubrukelig har det ikke vært, og vekta har faktisk holdt seg stabil), men jeg håper dette roer seg litt når vi har hatt mer tid sammen og kommet mer inn i samboerrutinen.

Men jeg skulle egentlig skrive om dagens treningsøkt. Jeg valgte styrketrening, fordi jeg ikke vil at det imponerende nivået jeg har bygget opp med PT-Ellen fram til nå skal bli svakere igjen. Så jeg tok med loggboken vi har brukt, og kopierte i stor grad vektene og repetisjonene fra vår siste PT-time for ni dager siden. Jeg tok knebøy og markløft på 60 kg, og markløftene er nå på det nivået at jeg har fått skikkelige træler i hendene. De gjør litt vondt (jeg burde huske hansker neste gang), men de gjør også at jeg føler meg sterk og tøff så jeg klager ikke. Noe annet som gjør at jeg føler meg sterk og tøff er at jeg kan se et hint av biceps på armene mine igjen nå, hvis jeg strammer til og myser litt med øynene og kjenner litt med fingrene. Det er faktisk noe der inne, noe stramt og hardt. Kult. En ukes fravær har altså ikke redusert musklene mine til fiskeboller. Bra.

Jeg økte også vekten på cable row fra 25 kg til 30 kg i dag, og til sist tok jeg tre runder med knestående planke på 1 minutt hver.

Dessverre har ikke muskelbetennelsen i skulderen forsvunnet, til tross for nesten to ukers sykmelding, så jeg tok noen lette øvelser for skuldrene også, med vektlodd på 1,25 kg. Dette var en øvelse som fysioterapeuten lærte meg for noen år siden, sist gang jeg hadde muskelbetennelse, så jeg håper det kan hjelpe. Jeg ser muligens mot noen ekstra uker med sykmelding dersom det ikke blir bedre snart, men jeg ser det an i løpet av de neste par ukene. Jeg vil veldig gjerne ikke at det skal bli kronisk, og håper fastlegen (eller ferievikaren) vil være enig og gir meg mer sykmelding hvis det trengs. Denne betennelsen gjør det blant annet vondt å bruke armen til det aller meste av bevegelser som involverer løfting (det være seg lett eller tungt) og heving av armen, og gjør det blant annet umulig å ta pushups. Kjedelige greier.

Til tross for en uke uten trening, klarte jeg likevel å få til noe til slutt. Det kan jeg være stolt over. Det er lett for meg å overtale meg selv til å bare gi opp når det går mange dager hvor jeg er lat og ubrukelig, så jeg gir meg selv en ekstra klapp på skulderen når jeg klarer å komme meg i gang igjen. Det fortjener jeg.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…