Gå til hovedinnhold

Uke 23 og jeg er Wonder Woman

Det er langt over 20 grader ute. Over 30 i sola. I en perfekt verden ville dette vært ideelt for å dra til Sognsvann hver dag og svømme masse. Dessverre pleier jeg fremdeles min stadig mer åpenbare 2. gradsforbrenning på skuldrene, ryggen og overarmene, og prøver å gjemme meg i skyggen så mye som mulig. Dette gjør innendørs trening på Elixia særdeles ypperlig for meg, samtidig som det gjør det mer utfordrende å nå mine daglige 10k skritt.

Likevel klarte jeg dette i dag også. Det ble såvidt, og jeg tikket over 10k like før nådde døren da jeg kom hjem etter treningen, men jeg klarte det. Å gå så mye utendørs i denne varmen og solsteken er litt grusomt, samtidig som det er litt himmelsk. En del ambivalente følelser der, med andre ord.

Noe ambivalens ligger det også rundt dagens treningsøkt, som det alltid gjør. På én side er det slitsomt og vondt og forferdelig, men på en annen side er det utrolig bra for meg og jeg føler meg så utrolig mye bedre når jeg har fullført økten. Det positive veier mer enn godt nok opp for det negative.

Det ble gruppetimen Styrke & Core i dag, og jeg stilte meg tvilende til hva jeg ville klare å få til ettersom de siste to dagene har vært en uendelig strøm av muskelsmerter fra PT-timen på mandag. Men kroppen både tåler og klarer mer enn man selv tror, og jeg kom meg gjennom timen i dag også. Riktignok med et par modifiseringer på noen øvelser som lå langt over mitt nivå, men jeg jobbet hardt, svetteperlene trillet, og jeg sugde til meg vannet fra drikkeflaska som en uttørket svamp.

Nå gjenstår bare en rolig og avslappende kveld på sofaen med middag, Netflix og litt bok. Og verdens beste samvittighet, selvsagt. Jeg har klart å holde meg innenfor kalorigrensen i dag også, i så stor grad at jeg skal unne meg et glass kald druejuice til middag. På butikken var jeg på nippet til å kjøpe en pose ostepop, men jaggu klarte jeg å la være. High five!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…