Uke 22 og plutselig juni

Tilfeldighetene ville ha det til at min første PT-time siden april falt på denne dagen, 1. juni. Som for å starte den første sommermåneden knallhardt og sette en standard for ukene som kommer. Challenge accepted.

Klokken 11 var jeg derfor klar på Elixia, og det var ingen nåde å få fra min PT i dag heller. Rett på høyintensitetsintervaller, fire runder, hvor jeg oppriktig ønsket å dø etter hver eneste runde. Svetten rant fra både pannen og armene, det var helt vilt. Sykt effektivt, da. Deretter fulgte noe styrketrening av kjernemuskulatur, og til slutt fikk jeg rulle litt på det fantastiske yogahjulet som jeg har blitt så glad i. (Jeg må seriøst kjøpe meg et sånt til å ha hjemme. Det er vidunderlig.)

Som belønning for dagens gode innsats fikk jeg prøvesmake en ny saftis som Elixia har fått, som er uten sukker og kun har 20 kalorier. Den kommer i to smaker, og jeg valgte den med ananas fordi, vel, jeg er veldig glad i ananas. Den var kjempegod, og jeg tenker at jeg absolutt må smake den andre også. En kald, forfriskende is som jeg ikke vil få dårlig samvittighet av å spise, og som ikke forverrer min gryende diabetes? Ja takk!

Men det stoppet ikke der. Jeg var dum og skeiet litt ut da jeg kom hjem og tilbragte resten av dagen på sofaen (jeg er fremdeles så solbrent at jeg føler for å gjemme meg nede i kjellerleiligheten min), og en pose Ballerina kjekskuler til halv pris på Kiwi ble min bane. Dette kunne jeg selvsagt ikke akseptere, og dermed ble det duket for litt mer aktivitet da kvelden kom. Så snart solen var lav nok til at den ikke lenger ville brenne meg, snøret jeg på joggeskoene igjen og dro ut for å gå tur i en times tid. Det ville få dagens skritt til å bikke over 10k, og jeg ville klare å kompensere for de fordømte kjekskulene. (At jeg hadde ostepølser i brød til både lunsj og middag var vel heller ikke så veldig smart, når jeg tenker meg om.)

Turen var deilig. Faktisk. Temperaturen var sval men varm, luften frisk, og til tross for den harde økten tidligere i formiddag følte jeg at jeg fremdeles hadde energi. I løpet av den siste halvtimen la jeg til og med inn noen minutter med lett jogging. Helt sjokkerende, og sannsynligvis ikke noe som kommer til å bli en vane, men jeg er glad for hver minste lille ting jeg klarer.

På toppen av det hele prøver kjæresten og jeg oss på en juni squat-challenge. Den går ut på å gjøre 100 squats hver dag hele måneden. Enkelt og greit, jeg må bare huske (og gidde) å gjøre det. Etter kveldsturen min tok jeg dagens 100 squats utenfor døren før jeg gikk inn og krøp tilbake til sofaen. Den gode samvittigheten var tilbake.

På stuebordet foran meg ligger den tomme kjeksposen og håner meg. "Du føkket opp i dag, Vero" sier den. Ja, litt, svarer jeg, men jeg hentet meg inn igjen ganske bra også. Til syvende og sist ble jeg fornøyd likevel. Faktisk så fornøyd at jeg tok et sjeldent bilde av meg selv mot slutten av kveldsturen, etter at jeg hadde jogget i et par minutter. Se så fornøyd jeg er:

Dermed er juni og sommeren i gang, og energien er på topp. Dette er min sesong, som det sommerbarnet jeg er, og det skader absolutt ikke at jeg går mot en stadig lysere framtid med ny, fast dagjobb, en kjæreste som flytter opp hit om fire uker, og planen om å flytte sammen til en større og bedre leilighet i løpet av høsten. Det er mye å være gira over og takknemlig for.