Uke 22 blir min død

Jeg har vondt.

Alt gjør vondt.

Huden min er rød og brenner. Bena og føttene er utslitt etter 7,5 timer stående på jobb og en time med zumba. Rumpa føles støl og mørbanket og jeg vet ikke helt hvorfor. Ryggen verker som om jeg var 75 i stedet for 35. Jeg har desperat lyst på noe søtt og salt. Ostepop og sjokolade ville vært midt i blinken. Jeg vil ikke tillate meg selv noen av delene før lørdag.

Til gjengjeld er jeg stolt.

Stolt over at jeg har vært aktiv i dag også. Stolt over at jeg dro min solbrente, smertefulle kropp til Elixia etter arbeidsdagen og danset med høy puls i en time. Stolt over at jeg ikke dro innom butikken og kjøpte alt jeg hadde lyst til å stappe i meg. Stolt over at dette var ukas andre treningsdag, og i morgen kommer min tredje. Stolt over at vekta, uendelig sakte, kryper nedover i stedet for oppover. Stolt over at jeg fremdeles ikke har gitt opp, ikke helt.

For jeg hadde egentlig gitt opp, en stund. De siste par årene har i stor grad vært preget av en håpløs følelse av at "ingenting nytter" og "hva er poenget?" Jeg har hatt mine sporadiske treningsøkter noen ganger i måneden, men det har ikke vært jevnlig, det har ikke vært fokusert. Jeg har lagt på meg alle de 23 kiloene jeg klarte å bli kvitt i for 4-5 år siden, pluss en del ekstra. Jeg nådde et absolutt bunnpunkt, og det føles endelig som om jeg er på en stødig, solid kurs vekk fra det bunnpunktet nå.

Så jeg har vondt, men det er i orden. For smerten sitter kun i kroppen og vil gå over. I hodet har jeg stoltheten og gleden og livslysten tilbake. Det er verdt det hele.


Kommentarer

Populære innlegg