Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg
Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).
Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.
Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren min. Jeg anså det som lite sannsynlig, men ga det et forsøk. Og så løftet jeg faktisk 50 kg. Først 7 ganger. Deretter 5 ganger. Og til slutt 6 ganger. Det var helt latterlig tungt, men det gikk sannelig på et vis. Dette konkluderte øvelsene i det store, skumle styrkeområdet, og jeg fulgte treneren min bort mot styrkeapparatene, med skjelvende bein.
Borte ved apparatene skulle lårmusklene tynes litt ekstra. Jeg ble plassert på en maskin som gjør "leg extensions" - 3 sett på 25 kg og 10 repetisjoner. Det sved og stakk i forsiden av lårene, og de gråt ikke lenger stille, men ganske høyt. Jeg håpet det hadde gått en time nå. Det hadde det ikke.
Tilbake til den mekaniske tredemøllen, hvor jeg skulle slite i 45-sekundersintervaller tre ganger, ta push-ups mot veggen i 45 sekunder tre ganger, og gjøre "bird dog" i 45 sekunder tre ganger. Jeg fikk kun 15 sekunders pause mellom hver øvelse. Hele kroppen skalv. Pulsen var sikkert oppe i 180. Jeg ville krølle meg sammen på gulvet og sove.
Avslutningsvis fikk jeg rulle litt på yogahjulet igjen, noe som fremdeles er favoritten. Jeg har et øvre rygg- og skulderparti som er helt sykt anspent, så dette er noe som er helt latterlig vondt men på en litt god måte, og som jeg virkelig trenger.
Vi brukte også yogahjulet til å få meg inn i skulderstående (med støtte), noe som er en delt glede. På én side er det stas å få til skulderstående igjen (selv om det er med støtte), fordi det minner meg om gode gamle dager da jeg var i god form og klarte det hver uke. Det er også en ganske komfortabel yogastilling å stå i, til en viss grad. På en annen side er det relativt ubehagelig (både fysisk og psykisk) å få hele magen rullende ned på ansiktet ditt, når du ligger der med trippelhaka trykket ned mot brystet. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor uelegant dette må se ut for andre som befinner seg i nærheten, og jeg blir dermed fryktelig selvbevisst. Og jada, jeg vet at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke og mene, så jeg prøver å ikke la det hindre meg. Men det er unektelig en liten utfordring.
Alt i alt en knallbra PT-time. Det var tidvis helt grusomt, og det er akkurat det jeg trenger. Jeg ville aldri presset meg selv så hardt som dette hvis jeg hadde vært alene. Det er trist å tenke på at jeg allerede har brukt 4 av mine 10 PT-timer, og det kan nok hende jeg må skrape sammen noen sparepenger og kjøpe flere til høsten igjen. Dette er bra saker!
Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.
Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren min. Jeg anså det som lite sannsynlig, men ga det et forsøk. Og så løftet jeg faktisk 50 kg. Først 7 ganger. Deretter 5 ganger. Og til slutt 6 ganger. Det var helt latterlig tungt, men det gikk sannelig på et vis. Dette konkluderte øvelsene i det store, skumle styrkeområdet, og jeg fulgte treneren min bort mot styrkeapparatene, med skjelvende bein.
Borte ved apparatene skulle lårmusklene tynes litt ekstra. Jeg ble plassert på en maskin som gjør "leg extensions" - 3 sett på 25 kg og 10 repetisjoner. Det sved og stakk i forsiden av lårene, og de gråt ikke lenger stille, men ganske høyt. Jeg håpet det hadde gått en time nå. Det hadde det ikke.
Tilbake til den mekaniske tredemøllen, hvor jeg skulle slite i 45-sekundersintervaller tre ganger, ta push-ups mot veggen i 45 sekunder tre ganger, og gjøre "bird dog" i 45 sekunder tre ganger. Jeg fikk kun 15 sekunders pause mellom hver øvelse. Hele kroppen skalv. Pulsen var sikkert oppe i 180. Jeg ville krølle meg sammen på gulvet og sove.
Avslutningsvis fikk jeg rulle litt på yogahjulet igjen, noe som fremdeles er favoritten. Jeg har et øvre rygg- og skulderparti som er helt sykt anspent, så dette er noe som er helt latterlig vondt men på en litt god måte, og som jeg virkelig trenger.
Vi brukte også yogahjulet til å få meg inn i skulderstående (med støtte), noe som er en delt glede. På én side er det stas å få til skulderstående igjen (selv om det er med støtte), fordi det minner meg om gode gamle dager da jeg var i god form og klarte det hver uke. Det er også en ganske komfortabel yogastilling å stå i, til en viss grad. På en annen side er det relativt ubehagelig (både fysisk og psykisk) å få hele magen rullende ned på ansiktet ditt, når du ligger der med trippelhaka trykket ned mot brystet. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor uelegant dette må se ut for andre som befinner seg i nærheten, og jeg blir dermed fryktelig selvbevisst. Og jada, jeg vet at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke og mene, så jeg prøver å ikke la det hindre meg. Men det er unektelig en liten utfordring.
Alt i alt en knallbra PT-time. Det var tidvis helt grusomt, og det er akkurat det jeg trenger. Jeg ville aldri presset meg selv så hardt som dette hvis jeg hadde vært alene. Det er trist å tenke på at jeg allerede har brukt 4 av mine 10 PT-timer, og det kan nok hende jeg må skrape sammen noen sparepenger og kjøpe flere til høsten igjen. Dette er bra saker!
Kommentarer
Legg inn en kommentar