Gå til hovedinnhold

Uke 14 er uken jeg kanskje ikke overlever

Så fredag, dagen etter PT-time, var ganske horribel. Masse vondt i beina, spesielt i lårmusklene. Jeg haltet omkring på jobb fredag kveld, og unngikk å gå på do fordi det var for vondt å sette meg ned.

Så kom lørdag. Jeg trodde nesten ikke det var mulig, men det ble enda verre enn fredag hadde vært. Innerst inne visste jeg jo egentlig at det ville bli sånn. Dag 2 etter en hard treningsøkt er alltid den verste. Jeg hadde jobbhelg og dagvakt i dag, og klokken 6 om morgenen var jeg usikker på om jeg ville klare å overhodet komme meg ut av senga. Jeg vurderte muligheten for å ta en egenmelding, men hadde ikke samvittighet til å la nattevakten gå dobbelvakt. Så jeg kravlet ut av sengen, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg klynket meg gjennom påkledningsprosessen.

Spaserturen ned bakken til t-banen var langsom og smertefull. Det samme var turen fra bussen og til arbeidsplassen. Arbeidsdagen bestod i stor grad av at jeg haltet omkring bak resepsjonen, og i det lengste unngikk å sette meg ned. Alt var vondt. Så vondt etter trening har jeg ikke hatt på mange år. Jeg har vært støl og hatt smerter etter å ha startet opp trening etter lengre fraværsperioder, men det har aldri vært i nærheten av så ille som det var i dag. Og det er helt utrolig fantastisk bra! Det betyr at treningen på torsdag virkelig gikk langt utenfor komfortsonen, at musklene fikk seg en skikkelig støkk, og at de nå vil bygge seg opp litt sterkere enn de var. Det er en smerte jeg bærer med glede. Ikke med eleganse, ikke med tapperhet, og overhodet ikke med verdighet - men med glede.

Etter jobb var jeg derfor særdeles fristet til å bare ta bussen rett hjem til sofaen for å slappe av. Men jeg ville så gjerne kose meg med noe godt til lørdagskvelden, og visste jeg ville få dårlig samvittighet hvis jeg skeiet ut med god mat uten å trene først. Så jeg kom meg til Elixia, mot alle odds.

Jeg valgte imidlertid å være litt snill med meg selv i dag, siden alt gjorde så vondt, så det ble en relativt lett treningsøkt. Ikke noe styrke, åpenbart. Kun kondisjon, og uten for mye belastning. Det ble 40 minutter på ellipsemaskinen (medium stigning og motstand) og avslutningsvis 5 minutter på romaskinen. Ikke en full treningstime altså, men under omstendighetene syntes jeg det var godt nok.

TLDR; Støle lårmuskler. Vondt. Au. Enkel trening. Belønnet med pizza. Overlevde. #winning


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…